Alf Ragnar Olsen (tekst og foto)

alf@lomedia.no

Det er sommer og ferietid. Men medlemmene i den tradisjonsrike foreningen ser fram til høsten. Da er det endelig klart for fysisk møte i Postfullmektigenes forening Oslo, etter pandemi og lange nedstengninger av samfunnet.

Utspring i fagbevegelsen

Statuttene som lå til grunn da foreningen ble etablert holdes i hevd. Blant annet når det gjelder opptak av medlemmer. Det bekrefter sekretær Jan Angeltun.

– Vi er ingen losje preget av hemmelighold og spesielle ritualer. Styret jobber på dugnad og får ingen honorarer, vi er registrert i Brønnøysundregistrene og har full åpenhet rundt det vi driver med. Men vi holder på tradisjonene. Det er naturlig for en kulturbærer som det denne foreningen er, tilføyer han.

Aktuelt: Norsk forening for kriminalreform: – Har betydd enormt mye for kriminalpolitikken i Norge

– Den tradisjonsrike foreningen ble stiftet for 112 år siden av ledende postfolk i hovedstaden Kristiania og etableringen hadde sitt utspring i fagrørsla, sier Angeltun.

Da byen senere skiftet navn til Oslo, gjorde foreningen det samme.

– Det var egentlig en selskapsforening. På slutten av 1800-tallet så postfullmektigene verdien av å organisere seg. Det tok imidlertid noen år før man formelt stiftet foreningen. Det skjedde som nevnt i 1909. Lederne ved postkontorene så behov for en forening der man kunne samles, utveksle erfaringer og ha det trivelig sammen, sier Angeltun.

Fra postekspedisjon på tog ut fra Oslo 1896–97.

Bok/«Seglsten, 2009»

Startet som herreforening

Angeltun poengterer at Postfullmektig som tittel for lengst er utgått.

– Stillingsbetegnelsen ble faktisk faset ut allerede på 70-tallet. Før den tid hadde alle postkontorer postfullmektiger i sin stab. Men endringen har ikke hindret foreningen i å leve videre – tvert imot, forsikrer Angeltun.

– Postfullmektige var ansatte med god postal bakgrunn og lang fartstid. Når vi i senere år har rekruttert nye medlemmer, har vi tatt inn folk som fyller disse kriteriene, og som har tilknytning til Oslo. Vi har også medlemmer fra øvrige kanter av landet, som på et tidspunkt har jobbet for Posten i hovedstaden, forklarer han.

Angeltun trekker fram evnen og viljen til å takle endringer som et fellestrekk ved postfolk gjennom tidene. Bra er det, for svært mye har endret seg siden starten i 1909. Det gjelder eksempelvis sammensetningen av medlemmene. Jan Angeltun smiler.

– Ja, for opprinnelig var Postfullmektigenes forening en herreforening. Men foreningen fikk sitt første kvinnelige medlem i 1920, så vi har i over hundre år vært til for både kvinner og menn, sier han.

KULTURBÆRER: – Tidligere hadde vi en pensjonistandel på 20 prosent. Nå er det omvendt, med ned mot 20 prosent yrkesaktive medlemmer. Så for første gang på en årrekke åpner vi for å ta inn nye medlemmer, for å sikre at foreningen forblir aktiv og levedyktig, sier sekretær Jan Angeltun.

Alf Ragnar Olsen

Samles hvert halvår

På andre felt er mye som før. I foreningen holder man fast på statutter, stil og tradisjoner. Det gjelder blant annet de årlige sammenkomstene, forteller Angeltun.

– Vi har to faste møter i året, slik det har vært siden starten. Møtene holdes i tråd med foreningens motto «vennskap, samhold og fest». Innledningsvis har vi et kort formelt møte, så er det påfølgende festmiddag. Menyen er like fast som den er tradisjonsrik. I vårmøtene er det skrei og hvitfisk ledsaget av hvitvin som gjelder, mens det på høsten er det laks med følge av rødvin som serveres.

– Per i dag er vi cirka 150 medlemmer. Hovedsakelig Oslo-folk, men når vi samles, kommer folk fra alle kanter av landet. Mange velger å gjøre en oval weekend av disse to helgene. Tilreisende bor på hotell, og andre drar hjem etter festlighetene, sier Angeltun.

I over 100 år har Oslo Militære Samfund vært foreningens faste klubblokale. Møtene har med svært få unntak blitt avholdt der. Slik er det fortsatt, og i oktober satser man på en ny samling. Da er det som vanlig stil over forsamlingen. Festkjoler, smoking eller mørk dress er det som gjelder.

Koronaen har preget aktiviteten i foreningen, som ikke har avholdt digitale møter. Angeltun sier det er flere årsaker til at man valgte å avstå fra det.

– Et hovedaspekt ved foreningen er det sosiale, og der går det meste tapt når man ikke kan samles fysisk. I tillegg er våre medlemmer godt voksne folk, og det taler også imot digitale samlinger. Men vi holder kontakten underveis også. Vi har en egen lukket Facebook-gruppe der medlemmene holder hverandre oppdatert. Ellers har vi gode tradisjoner for å markere bursdager så vel som å representere ved medlemmers bortgang. Det verdsettes høyt og er noe vi er opptatt av å ivareta, sier Angeltun.

Foreningen samles til selskap to ganger i året. I over 100 år har Oslo Militære Samfund vært foreningens faste klubblokale. Bildet er tatt på 1970-tallet.

Bok/«Seglsten, 2009»

Viktig kulturbærer

Ifølge Angeltun har snittalderen på medlemmene steget, og man har derfor åpnet for opptak av nye medlemmer.

– Med et innlegg på «Gamle postfolk»-siden på Facebook ønsket jeg å sjekke interessen, og responsen var stor. Mange tok kontakt, og tjue nye medlemmer er tatt inn.

– Noen stusser kanskje over at de ikke har hørt noe. Men det er de som må kontakte oss. For det er ikke slik at vi rekrutterer på Facebook. Jeg bare informerte om at vi finnes, hva vi driver med og at det nå var mulig å bli med. Alle som vil bli medlem må aktivt ta kontakt med oss. Det kan de gjøre ved å sende meg en mail til jan.angeltun@gmail.com. Da starter vi prosessen. De får tilsendt søknadsskjema og vi vil se på om de fyller kriteriene. Alle nye medlemmer må i tillegg ha to anbefalinger fra eksisterende medlemmer som kan gå gode for dem – i tråd med de opprinnelige statuttene, opplyser Angeltun.

– Ved en forsiktig revitalisering sikrer vi at foreningen kan opprettholde aktiviteten i mange år framover, og etter min mening er foreningen en viktig kulturbærer. Vi har også bidratt til den løsningsorienterte tankegangen som også preger postfolk flest – noe fellesskapet, bedriften og kollegene nyter godt av, sier Angeltun. Vil du lese mer om foreningens aktiviteter siden starten anbefales boken «Eventyret om Postfullmektigforeningen i Oslo»