I sin første lederjobb spydde Birte (45) av stress. Nå skal hun lede landets største kollektivselskap

Ola Tømmerås

ola.tommeras@fagbladet.no

Nå må tidligere trikkedirektør Birte Sjule (45) reise litt lenger for å finne meningen med tilværelsen i trikkestallen. Hun har nemlig flyttet fra kontoret på toppen av trikkestallen på Grefsen til Sporveiens hovedkvarter på Tøyen.

Nå er hun toppsjef for landets største kollektivselskap. Sjef for alt som går godt og dårlig på trikk, T-bane og det meste av buss i hovedstaden, 3300 ansatte og samlet 217 millioner årlige passasjereiser (i 2022-tall, iallfall).

Hvem er hun?

Kortversjon: Hun begynte 15 år gammel som gulvfeier på lageret i Mo i Rana i fars bedrift. Deretter NTNU-studier og en sving innom oljebransjen før tidligere konsernsjef Cato Hellesjø fristet henne over til Sporveien.

Der fortsatte hun som strategidirektør gjennom to store omstillinger, som satt konsernet i Oslo på verdenstoppen i effektivitet.

PÅ SPORET: En av Birte Sjules beste egenskaper er å få alle til å trekke i samme retning. Det kommer godt med i samferdselssektoren.

Anita Arntzen

De siste sju årene har Sjule vært direktør for trikkene samtidig som Oslo gjennomgikk tidenes største satsing på infrastruktur og nye sporvogner – og altså nå konsernsjef. Første kvinnelige toppsjef noensinne i det 148 år gamle konsernet.

Ut ifra merittlista å dømme synes hun som jernkvinnen fra Mo i Rana, som kom til Oslo og gjorde vei i vellinga for hovedstadens kollektivtrafikk. Ei som ikke ville nølt med å hoppe etter Wirkola, hadde hun vært skihopper.

Konsernsjef Sjule framstår ikke akkurat slik, der hun ruver 159,5 centimeter over bakken. Hun strør om seg med smil, har en enestående evne til å huske folk og er sjenerøs med vennlige ord.

Sjule legger æren for suksess på egne sjefer som hun sier gjorde henne god. Hun kaller tett samarbeid med fagfolkene hun er sjef for, for den viktigste suksessfaktoren.

Populær

Vi møtes i trikkestallen og har så vidt svingt inn døra til kantina da nestleder Sores Yuzer i Oslo Sporveiers arbeiderforening (OSA) hopper ut av fagforeningskontoret i enden av kantinelokalet bak kaffemaskinen. Han gir den nybakte konsernsjefen en god klem. – Har ikke sett deg i hele sommer!

Det er ikke rart, for Birte Sjule har hatt det travelt.

Det er litt over fire måneder siden Cato Hellesjø trådte tilbake og Birte Sjule overtok.

– Hvordan har det vært?

– Tiden har gått fort. Jeg har vært ute på arbeidsplassene i sommer, på natt og morgen, på den nye bussgarasjen, på T-banens operasjonssentral, på verkstedene, på IT-avdelingen, ja egentlig overalt. Lært masse.

{u1}

– Vi er nesten tilbake

Birte Sjule ledet omstillingen mens Sporveien gikk fra å være splittet i mer enn 20 enheter som bestilte og fakturerte hverandre og tilbake til ett samlet storkonsern.

I dag sparer Sporveien mer enn én milliard kroner årlig på driften – sammenlignet med den tidligere modellen.

TILBAKE: Målet er å få antallet reisende i Oslo-området opp på samme nivå som før pandemien.

Anita Arntzen

Alt gikk rette veien. Så kom pandemi og smittetid med passasjervolum som raste til bunnen, avløst av skyhøye strømpriser og dyrtid.

– Midt oppe i dette takker du altså ja til å overta konsernsjefsstolen?

Birte Sjue ler, viser ikke særlig bekymring. Er straks på sporet igjen, nøler ikke med å erklære at tapt markedsandel skal vinnes tilbake:

– Vi skal ta igjen veksten vi tapte under pandemien, gjøre det enda mer fristende å reise kollektivt. Vi er nesten tilbake, men vi mistet vekst mellom 2019 og 2023 som lå til grunn for strategiene, sier Sjue.

Hun har en urokkelig tro på at «dette klarer vi». Troa finner vi ut, ble formet i lagerhallen til fars engroshandel Arne Sjule AS. Selskapet videreutviklet han fra bestefars butikk, som startet i kjølvannet av industriutviklinga i Mo i Rana.

I dag er det en bedrift med mer enn 300 millioner i omsetning.

Her begynte Birte å jobbe som 15-åring, og her fikk hun med seg noe av det viktigste hun har tatt med seg videre i karrieren, nemlig fars slagord «Vi leverer».

Det hører du ganske snart i samtale med Birte Sjule. «Sporveien skal levere», «jeg skal levere», «vi skal levere», «leverer vi, får vi tillit», «Vi skal levere enda mer kollektivtrafikk».

Ro i verkstedet

Det å levere, er en filosofi.

– Både jeg og søstera mi fikk det inn med barndommen. For far var det ikke bare et slagord, men leveregel. Kundene skulle alltid få varene sine, og de fikk dem, forteller hun og legger i vei om fars kreative logistikk når leveringer butta, og ikke minst om lageret.

Dette er gode minner. På samme måten som konsernsjefen finner ro i verkstedet i trikkestallen i dag, fant tenåringsjenta Birte mening om dagen gikk trått – i nettopp lageret.

– Det å se at ting fungerer, som på lageret i Mo i Rana eller trikkestallen på Grefsen. Det minner meg på hvorfor vi er her. Vi sitter på hovedkontoret, men det er i hallen de viktige tingene skjer. Jeg har jo ikke peiling på hvordan en på verkstedet skal gjøre jobben sin, men jeg kan skape rammer. De har løsningene, fortsetter hun.

{s1}

Selv om det er lenge siden hun har jobba på gølvet, vet hun at det er der alt begynner.

– Jeg kommer fra lager, fastslår konsernsjef Birte Sjule og hopper glatt over år med studier på NTNU og lederstudier, når det dreier seg om skjellsettende erfaring i livet.

Fagbladet har akkurat spurt om året da Sporveien nesten mista henne. En gang i 2017 sa hun nemlig ja til jobb i Widerøe.

– Hvorfor?

– Jeg hadde rigga to omstillinger, «Best 2015» og «Best 2020», og savna operativt arbeid. Jeg kommer jo fra lager, gjentar hun. Det skulle gå annerledes. Fagforeningen kasta seg rundt og lobbet i vei. Ikke pokker om de skulle miste henne. Det ville heller ikke styret eller daværende konsernsjef. En omorganisering senere gikk hun fra strategidirektør til direktør for trikken. Resten er historie.

 Historisk

Det historiske faktum, at Sporveien fikk sin første kvinnelige toppsjef i år – 148 år siden oppstarten – har vakt oppsikt.

– Det var jo på tide, sier Sjule selv, og de fleste er nok enig i det.

– Du har hoppet inn i mannsdominerte arbeidsplasser, lageret i Mo som eneste jente, mannsdominerte studier på NTNU, oljebransjen og så Sporveien?

Vi kommer ikke lenger før Birte Sjule forklarer:

– Jeg har aldri tenkt på det, men gjort akkurat det jeg har lyst til – uten å la meg påvirke av forventninger til å være kvinne. Jeg er glad hvis jeg kan være et forbilde for nettopp det.

En dag fant hun ut hva det vil si å være leder, ikke fra studier, ei heller fra arbeidslivet, men fra UKA-festivalen i Trondheim. UKA-festivalen er en av landets største studentfestivaler.

Året var 2001. Salgssjefen i UKA-styret het Birte Sjule.

Den 21 år gamle studenten fra Mo i Rana kasta seg på dypt vann kort tid etter at hun kom til Trondheim, søkte seg plass i UKA-styret.

Hun fikk ansvar for serveringsplasser, selskaper, vertskap, vakter og effekter og alt av mat, øl og vin på en av landets største festivaler. Hun kasta seg ut i strategier, budsjetter, rekrutterte og bygde organisasjon.

Det ga ballast, men det kostet.

– Å hive seg på dypt vann tidlig og mestre det ga meg trygghet. Det bidro til at jeg tør å oppsøke situasjoner som jeg ikke vet hvordan å håndtere, forteller hun.

Hun lærte også om å tøye strikken, om å kjenne etter når nok er nok.

Da festivalen var i boks etter ett års intenst arbeid og alle var klare for høydepunktet UKA-revyen, sto unge Birte og kastet opp.

Hun kollapset, sov et døgn på hybelen, med en erfaring rikere:

– Ingen kjenner etter for deg om strikken er tøyd for langt.

Forventningsfull fagforening

Birte Sjule trer inn i konsernsjefstolen etter en som pleide et uvanlig tett forhold til fagforeningen, Cato Hellesjø. Det var knyttet spenning til hvordan den nye konsernsjefen skulle følge opp, da det ble kjent at Hellesjø ville bli pensjonist.

Når Fagbladet kontakter OSA-leder Ola Floberg om de første månedene med ny konsernsjef, er konklusjonen:

– Et absolutt bestått førsteinntrykk.

Birte Sjule uttaler trepartssamarbeid med en respekt i stemmen som kan begeistre en hvilken som helst fagforeningsleder.

Hun sier det er «så viktig» med kraftig trykk på «så».

– Jobber ikke vi mot samme mål, blir det vanskelig. Vi er jo ikke enige om alle detaljer, men vi må være enige om hvor vi skal for å komme dit. Når vi er enige og ruller i gang, er det et veldig stort maskineri som starter. Samarbeidet er suksessfaktor nummer én, sier hun.

En av de nye CAF-trikkene glir opp ved Grefsen stasjon da Fagbladet forlater trikkestallen og konsernsjefen. Trikkene har vakt oppsikt i Europa. Med flere dører, færre stoler og modifisert plassering av dem, er det få om noen som frakter passasjerer så effektivt gjennom byene.

Modifikasjoner er utredet og foreslått av de ansatte i Sporveien selv, som fikk full tillit til å påvirke sin framtidige arbeidsplass. Suksessfaktor nummer én.

Seks kjappe

Hva drømte du om å bli da du var barn?

Stor (jeg er 159.5 cm)

Hva er en perfekt dag på jobben?  

Når alt går på skinner. Gjerne en dag hvor jeg både får vært ute i driften, men også får tale kollektivtrafikkens viktige rolle som mobilitetsaktør og byutvikler.

Hva var din første lønnede jobb?

Å koste gulvet på lageret til faren min.

Hvem bør skjerpe seg?

Alle bør skjerpe seg litt.

Hva er ditt beste råd til ungdommen?

Det kommer til å ordne seg, men det gjør seg ikke sjøl.

Hva er typisk norsk?

Å tro at vi er best på alt.