Garderobekultur
Rønnaug Jarlsbo
«I studietida snakket vi ofte om styrken i prestekjolen. Den er langt mer enn en tøyduk»
Navn: Eirik Rice Mills
Alder: 44
Yrke: Prest i Uranienborg kirke i Oslo
«Før kirken ble bygd om for et år siden, brukte vi det store sakristiet som garderobe- og forberedelsesrom, sammen med søndagsskolen og koret. Etter ombyggingen ble sakristiet delt, og vi fikk et lite rom for oss selv. Jeg er halvt amerikansk, og et ord jeg savner i det norske språket er «sanctuary», som på engelsk betyr både helligdom og dyrehi. Dette er mitt sanctuary, mitt lille hi.
Jeg kjenner meg igjen når idrettsfolk snakker om betydningen av faste rutiner, men jeg hadde nok flere før. Da jeg var prest i Bergen, kjørte jeg alltid innom den samme bensinstasjonen, kjøpte kaffe og bolle, parkerte på samme sted. Nå handler mine rutiner mest om kirkerommet og posisjonene der. Jeg må innom alteret, prekestolen og stolen hvor jeg skal sitte og sjekke at alt er på plass og oppslått.
En time før gudstjeneste etablerer jeg base her inne. Prestekjoler, kirkehagl og stolaer oppbevares i et hjørne, men dette er langt mer enn en garderobe. Flere av arbeidsoppgavene våre krever forberedelser, og et privat rom er viktig. I studietida snakket vi ofte om styrken i prestekjolen. Den er langt mer enn en tøyduk. Idet du tar den på deg, går du inn i en rolle og et oppdrag. Det samme gjelder dette rommet: Vi skifter fokus og stemning, samler oss og finner styrke.
Det som skjer i kirken er ikke hverdag, så forberedelsene handler mye om å ta inn over seg hva man skal ut og stå i. For oss prester, som kan ha to eller tre begravelser i løpet av ei uke, er det viktig at ingen blir 'nok en begravelse', men at vi hver gang går inn med ydmykhet og respekt. At vi ikke glemmer at for de sørgende er akkurat denne seremonien like viktig som jeg vil føle den dagen jeg mister en av mine nærmeste. Jeg må være bevisst på at jeg skal inn i et rom ladet av følelser. Mine følelser må være tilstrekkelige til å ta del, samtidig som jeg beholder profesjonaliteten og styrken jeg trenger for å være en god leder. En prest som viser følelser kan være sympatisk, men en prest som begynner å gråte kan være voldsomt. Fiolinisten stemmer sitt instrument før en konsert, jeg må stemme mitt register.
Jeg liker at rommet har noe sakralt ved seg. Lyder, lukter og estetikk gjør noe med oss. Stillheten, vinduene, lystenningen – alt bidrar til å sette en kammertone.
Når vi har oppdrag på sykehjem og andre steder, er det høyst varierende hva slags 'garderobe' vi får tildelt. Når du står i et bøttekott, mellom mopper og bøtter og tar på deg prestekjolen, føles det som en veldig stor kontrast til det du skal forberede.»
– Hender det at du debrifer her?
«Sjelden. Det er mange sammenhenger i jobben min hvor jeg trenger debrif, men vi prester har nok tradisjon for å la inntrykk og opplevelser synke litt først. Dessuten er jeg en ekstrovert type. I emosjonelle stunder vil jeg ut blant folk og treffe venner, ikke trekke meg tilbake i hiet mitt.»
Rønnaug Jarlsbo
Rønnaug Jarlsbo
«Før kirken ble bygd om for et år siden, brukte vi det store sakristiet som garderobe- og forberedelsesrom, sammen med søndagsskolen og koret. Etter ombyggingen ble sakristiet delt, og vi fikk et lite rom for oss selv. Jeg er halvt amerikansk, og et ord jeg savner i det norske språket er «sanctuary», som på engelsk betyr både helligdom og dyrehi. Dette er mitt sanctuary, mitt lille hi.
Jeg kjenner meg igjen når idrettsfolk snakker om betydningen av faste rutiner, men jeg hadde nok flere før. Da jeg var prest i Bergen, kjørte jeg alltid innom den samme bensinstasjonen, kjøpte kaffe og bolle, parkerte på samme sted. Nå handler mine rutiner mest om kirkerommet og posisjonene der. Jeg må innom alteret, prekestolen og stolen hvor jeg skal sitte og sjekke at alt er på plass og oppslått.
En time før gudstjeneste etablerer jeg base her inne. Prestekjoler, kirkehagl og stolaer oppbevares i et hjørne, men dette er langt mer enn en garderobe. Flere av arbeidsoppgavene våre krever forberedelser, og et privat rom er viktig. I studietida snakket vi ofte om styrken i prestekjolen. Den er langt mer enn en tøyduk. Idet du tar den på deg, går du inn i en rolle og et oppdrag. Det samme gjelder dette rommet: Vi skifter fokus og stemning, samler oss og finner styrke.
Det som skjer i kirken er ikke hverdag, så forberedelsene handler mye om å ta inn over seg hva man skal ut og stå i. For oss prester, som kan ha to eller tre begravelser i løpet av ei uke, er det viktig at ingen blir 'nok en begravelse', men at vi hver gang går inn med ydmykhet og respekt. At vi ikke glemmer at for de sørgende er akkurat denne seremonien like viktig som jeg vil føle den dagen jeg mister en av mine nærmeste. Jeg må være bevisst på at jeg skal inn i et rom ladet av følelser. Mine følelser må være tilstrekkelige til å ta del, samtidig som jeg beholder profesjonaliteten og styrken jeg trenger for å være en god leder. En prest som viser følelser kan være sympatisk, men en prest som begynner å gråte kan være voldsomt. Fiolinisten stemmer sitt instrument før en konsert, jeg må stemme mitt register.
Jeg liker at rommet har noe sakralt ved seg. Lyder, lukter og estetikk gjør noe med oss. Stillheten, vinduene, lystenningen – alt bidrar til å sette en kammertone.
Når vi har oppdrag på sykehjem og andre steder, er det høyst varierende hva slags 'garderobe' vi får tildelt. Når du står i et bøttekott, mellom mopper og bøtter og tar på deg prestekjolen, føles det som en veldig stor kontrast til det du skal forberede.»
– Hender det at du debrifer her?
«Sjelden. Det er mange sammenhenger i jobben min hvor jeg trenger debrif, men vi prester har nok tradisjon for å la inntrykk og opplevelser synke litt først. Dessuten er jeg en ekstrovert type. I emosjonelle stunder vil jeg ut blant folk og treffe venner, ikke trekke meg tilbake i hiet mitt.»