Garderobekultur
Mette Møller
«Ikke et sted å henge»
Navn: Solveig Håbetsås (57)
Yrke: Sykepleier på nevrologen og hovedtillitsvalgt
Arbeidssted: Rikshospitalet, Oslo
«Jeg liker å ha god tid om morgenen. Etter en tur innom sykkelparkeringen, er jeg gjerne i garderoben ca. 07.10 og på plass på nevrologisk avdeling ti minutter seinere. Vakta begynner 07.30.
Garderoben min ligger i en av Rikshospitalets store garderobeavdelinger. Jeg aner ikke hvor mange slike lange, vindusløse garderobekorridorer det fins her, men denne ligger i kjelleren, med mulighet til å dusje av seg atomavfall rett utenfor den bombesikre døra. Blir det krig, blir korridorene og garderobene tilfluktsrom. Ved inngangen ligger systua. Dit kan jeg gå når jeg blir for tjukk og trenger en større overdel. De hjelpsomme folka der justerer og reparerer og sørger for at det alltid er rent arbeidstøy i et låst skap i korridoren før vi går på vakt. Alt tøy merkes med QR-kode, sånn at du er sikret å få ditt eget tilbake til riktig tidspunkt.
Ansatte her har faste skap med navn og lås. Jeg surrer bort nøkler og har klipt av så mange hengelåser at jeg må ha kodelås. Dessverre har ikke sykehuset nok garderober til alle. Det hender at nyansatte må skifte på avdelingen, så jeg har nok vært heldig.
Frem til 2017 jobbet jeg på Sørlandet sykehus Arendal, et lite sykehus hvor jeg kjente mange og alltid hadde noen å snakke med i garderoben. Da jeg flytta til Oslo og begynte på Rikshospitalet var det rart å gå gjennom glassgata og inn hit, uten å kjenne noen. Det føltes nesten litt ensomt. Her veksler jeg bare noen ord med de som har skap rett ved siden av mitt. Rikshospitalet er så stort og har så mange ansatte, at man ikke nødvendigvis har garderobe sammen med de nærmeste kollegene. Ingen i min garderobe jobber på min avdeling. Jeg trives veldig godt på jobben, men garderoben er ikke et sted å henge og skravle med folk.
Skapene er maks 30 centimeter brede. Likevel er de reine ballsalene i forhold til skap jeg har sett andre steder. Jeg har kjøpt ei skohylle i stoff på IKEA, sånn at jeg kan holde skapet organisert. Som tillitsvalgt bruker jeg det som lager for Fagforbundets effekter: Godteri, penner, blokker, brosjyrer og annet stæsj som jeg deler ut til medlemmer og andre som er interessert. Her har jeg også læreboka jeg likte best på sykepleierstudiet, som jeg angret på at jeg solgte og heldigvis fikk kjøpt igjen. Og noen muffinsformer, for på veldig stille kveldsvakter hender det at jeg plukker epler eller bær ute i Rikshospitalets hage og baker pai til kolleger og pasienter.
God garderobekultur? Det er å levere skittentøyet til vask og bruke deodorantkuler i skoene. Det handler om å ta hensyn til de du deler garderobe med. I mitt skap lukter det aldri tåfis.»
Rønnaug Jarlsbo
Mette Møller
«Jeg liker å ha god tid om morgenen. Etter en tur innom sykkelparkeringen, er jeg gjerne i garderoben ca. 07.10 og på plass på nevrologisk avdeling ti minutter seinere. Vakta begynner 07.30.
Garderoben min ligger i en av Rikshospitalets store garderobeavdelinger. Jeg aner ikke hvor mange slike lange, vindusløse garderobekorridorer det fins her, men denne ligger i kjelleren, med mulighet til å dusje av seg atomavfall rett utenfor den bombesikre døra. Blir det krig, blir korridorene og garderobene tilfluktsrom. Ved inngangen ligger systua. Dit kan jeg gå når jeg blir for tjukk og trenger en større overdel. De hjelpsomme folka der justerer og reparerer og sørger for at det alltid er rent arbeidstøy i et låst skap i korridoren før vi går på vakt. Alt tøy merkes med QR-kode, sånn at du er sikret å få ditt eget tilbake til riktig tidspunkt.
Ansatte her har faste skap med navn og lås. Jeg surrer bort nøkler og har klipt av så mange hengelåser at jeg må ha kodelås. Dessverre har ikke sykehuset nok garderober til alle. Det hender at nyansatte må skifte på avdelingen, så jeg har nok vært heldig.
Frem til 2017 jobbet jeg på Sørlandet sykehus Arendal, et lite sykehus hvor jeg kjente mange og alltid hadde noen å snakke med i garderoben. Da jeg flytta til Oslo og begynte på Rikshospitalet var det rart å gå gjennom glassgata og inn hit, uten å kjenne noen. Det føltes nesten litt ensomt. Her veksler jeg bare noen ord med de som har skap rett ved siden av mitt. Rikshospitalet er så stort og har så mange ansatte, at man ikke nødvendigvis har garderobe sammen med de nærmeste kollegene. Ingen i min garderobe jobber på min avdeling. Jeg trives veldig godt på jobben, men garderoben er ikke et sted å henge og skravle med folk.
Skapene er maks 30 centimeter brede. Likevel er de reine ballsalene i forhold til skap jeg har sett andre steder. Jeg har kjøpt ei skohylle i stoff på IKEA, sånn at jeg kan holde skapet organisert. Som tillitsvalgt bruker jeg det som lager for Fagforbundets effekter: Godteri, penner, blokker, brosjyrer og annet stæsj som jeg deler ut til medlemmer og andre som er interessert. Her har jeg også læreboka jeg likte best på sykepleierstudiet, som jeg angret på at jeg solgte og heldigvis fikk kjøpt igjen. Og noen muffinsformer, for på veldig stille kveldsvakter hender det at jeg plukker epler eller bær ute i Rikshospitalets hage og baker pai til kolleger og pasienter.
God garderobekultur? Det er å levere skittentøyet til vask og bruke deodorantkuler i skoene. Det handler om å ta hensyn til de du deler garderobe med. I mitt skap lukter det aldri tåfis.»