Ingrid hadde våpenet til terrortiltalte Matapour mot magen

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Gatene er fulle av folk som feirer kjærligheten i den lyse juninatta. Plutselig hører de skudd.

Ingrid Rasten løper mot kaoset og ser flere personer som holder en mann med våpen nede.

Hun bestemmer seg for ta det fra ham, og blir sittende i flere minutter med et ladd våpen mot magen. Hun brekker tommelen hans bakover, slik at han til slutt må slippe.

Sosionomen har lang fartstid i helsevesenet og ser at mannen sliter med å puste. Hun tar kommando for å forhindre at han dør.

Han skal måtte stå til ansvar for dette, og vi skal ikke ha et liv på samvittigheten, tenker Ingrid.

Hanna Skotheim

Edel dåd

Våpenet var av typen som kan avfyre flere skudd i sekundet.

Uten heltemotet og handlekraften enkelte utviste, kunne 25. juni raskt ha blitt et av de dødeligste angrepene på sivile i Europa på mange år. Slik konkluderte utvalget som evaluerte politiets innsats.

Ingrid Rasten og 11 andre ble tildelt medaljen for edel dåd, en av de høyest rangerte sivile utmerkelsene i Norge.

Sist gang Fontene møtte henne var hun en kampklar tillitsvalgt på streikevakt utenfor Ullevål sykehus, der hun i flere år har jobbet på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling.

I dag er det en sliten, mer alvorstynget Ingrid som bestiller en kaffe med melk på César Bar & Cafe. Det var her hun satt med gode venner den skjebnesvangre kvelden for snart to år siden.

Hanna Skotheim

Før og etter

Det er et før og etter 25. juni i livet hennes. Før var hun en utpreget sosial person.

Da Stavanger Aftenblad i 2002 skrev om unge som forlater bygdene, ble en ung Ingrid sitert på at utelivet i hjembyen Egersund er altfor kjedelig. Hun ville til Oslo og kjenne storbyens puls.

I mange år likte hun godt å gå ut på byen. Nå skyr hun folkemengder.

Før håndterte hun kriser, traumer og sykdom som fagperson, i kriseteamet på Legevakta og i psykiatrien. Nå er det hun som er pasient. Hodet vet at døra er låst og at hun er trygg hjemme, men kroppen er i helspenn.

Når hun går ut av leiligheten, skanner hun omgivelsene. Hun vet alltid hvor nødutgangen er. Hun har hjerte for Palestina men må holde seg langt unna alle demonstrasjoner. Hun skvetter av lyder og menn med utseende fra Midtøsten.

Søvnløs og svimmel

Hun er svimmel av søvnløshet. Mønsteret er tre netter helt uten søvn før hun kollapser. Når hun sovner, er det en urolig søvn full av flashbacks og mareritt.

For at sovemedisinen skal virke må den tas i så store doser at hun knapt fungerer på dagtid. Det hender hun gjør det i helgene. Total søvnløshet er farlig. Ingrid er redd for å bli psykotisk.

César Bar & Cafe ligger rett over gata fra Per på hjørnet og London pub, skeive utesteder som den terrortiltalte skjøt mot. Her på Hambros plass ligger også Oslo tinghus, der rettssaken pågår fram til midten av mai.

Ingrid forsikrer at det går greit å være her, i hvert fall midt på dagen.

– Jeg har en verktøykasse for å takle det når jeg er helt edru. Å være beruset går ikke, da blir følelsene for sterke. Det har skjedd et par ganger at jeg bare har fryst og satt meg rett ned på asfalten her.

Hanna Skotheim

Ødelagt liv

Da rettssaken begynte 12. mars, var Ingrid spent på om den ville oppleves som et slags punktum. Så langt har alt bare blitt verre. Å vitne var mye tøffere enn hun hadde trodd.

Én ting var å fortelle detaljert om det som skjedde. Noe helt annet var å dele med retten og det massive pressekorpset hva dette har gjort med henne.

– Har han ødelagt livet ditt?

– Ja, i hvert fall her og nå. Jeg håper jo at jeg en dag skal få livet mitt tilbake, at jeg skal ta styring over det jeg har opplevd. Nå styrer det meg.

En ny sorg

Ingrid har en kranglete rygg som gjennom årene har blitt styrket med flere titanskiver. Etter en av operasjonene oppsto det komplikasjoner. Sepsis angrep lungene, og hun var alvorlig syk lenge.

Hun måtte trekke seg fra vervet som foretakstillitsvalgt og forberede seg på at full stilling nok ble for hardt. Sammen med sin leder siktet hun mot 60 eller 70 prosent.

Hun roser arbeidsgiver for å strekke seg langt. Etter terroren slapp hun direkte pasientkontakt og fikk i stedet andre oppgaver.

Men til tross for god tilrettelegging må 41-åringen erkjenne at hun er for traumatisert til å jobbe. Etter klare anbefalinger fra Nav og helsepersonell er det nå søkt om uføretrygd.

Tilbake i skapet

To mennesker ble drept og mer enn 20 skadet 25. juni. Langt flere mistet tryggheten. Som styremedlem i støttegruppa snakker Ingrid med mange av dem.

Hun kjenner flere som hadde reist til hovedstaden for å delta i Pride for første gang, og som fortsatt ikke kan fortelle om det de opplevde hjemme, fordi ingen visste at de var der.

– Noen går tilbake i skapet. Andre sier at de lar være å komme ut. Det er bare trist, fastslår Rasten.

Hanna Skotheim

Beskyttet liv

Noen har fryktet angrep mot skeive. Selv har Ingrid levd det hun kaller et beskyttet liv. Riktignok var det vanskelig å komme ut av skapet. Og hun har jo visst at den skeive kampen trengs. Men den har likevel ikke vært hennes. Før nå.

– Jeg har bare levd livet mitt. De fleste vennene mine er ikke skeive, og jeg har ikke vært en del av det skeive miljøet. Jeg har aldri trodd at noen ville true meg på livet fordi jeg er skeiv. Nå har det skjedd to ganger, sier hun, og forteller om en busstur sommeren etter terroren.

– Ingen gjorde noe

Ingrid står på en stappfull buss og holder seg fast i stroppen fra taket. Regnbuearmbåndet, som aldri skal av igjen, er godt synlig.

Noen ungdommer peker på armbåndet, slenger kommentarer og blir nærgående. Hun blir redd og sier «Dere skremmer meg. Vær så snill, hold opp».

Tårene renner, og hun ser seg rundt etter noen som kan hjelpe. Hun ser ansikter bøyd over skjermer.

– Alle fikk med seg det som skjedde, men ingen gjorde noe. Jeg så to unge menn, to muskelbunter, og tenkte at de ville gripe inn. De gikk av på neste holdeplass. På vei ut sendte den ene meg et blikk og et «lykke til», erindrer Ingrid.

Selv er hun ikke i tvil om at hun ville grepet inn. Hun har vært den typen siden hun var liten.

«Hvis noen jeg kjenner skulle finne på å løpe etter en bevæpnet terrorist for å forsøke å stoppe ham, måtte det være Ingrid», sier en mangeårig kollega.

Hun ville gjort det samme igjen, selv om hun betaler en høy pris.

Drømmen om søvn

Dagen før rettssaken mot Matapour begynte, var Ingrid i Madrid. En årlig minnemarkering etter terror i Europa var her i år fordi det er 20 år siden angrepet som drepte 191 mennesker og skadet nærmere 1.500.

Det skremte henne å se hvordan terroren fortsatt preger folk, selv etter mange år. Mennesker som ikke var født da det skjedde, presenterte seg som barnebarn av terrorofre.

– Når fremmede møtes spør man jo gjerne hvor folk kommer fra eller hva de jobber med. Der var første spørsmål «hvilket terrorangrep?». Det var skummelt å se at terror kan bli en så stor del av identiteten din. Selv har jeg jo et håp om at livet skal bli mer normalt en dag.

– Tror du at tiden leger alle sår?

– Nei, men jeg håper at tiden kanskje gjør det lettere å leve med sårene. Min største drøm nå, er å få sove.