TITTI BRUN

titti.brun@fagbladet.no

Dette intervjuet ble gjort da debutromanen «Tante Ulrikkes vei» utkom i 2017.

Tante Ulrikkes vei, vanligvis kalt TUV, er kanskje historien som får ungdom til å lese ei bok. Spesielt i Groruddalen. Og i særklasse unge menn på Stovner. Endelig en story som handler om deres hverdag, ei bok der de gjenkjenner seg selv og kompiser, på godt og på vondt. Bokhandelen på senteret ble raskt utsolgt. Andre opplag er allerede på vei ut.

{f1}

– Dette er én oppveksthistorie om to gutter. Det er tusen historier til på Stovner. Jeg gleder meg til historien fra en kvinnelig muslim fra Groruddalen fortelles. Jeg kan ikke representere alle, sier forfatter Zeshan Shakar (35). Allerede der kommer et nøkkelord i romanen; representere.

{u1}

DET ER PÅ TIDE, mener også bokanmelderne. De har trykket TUV til sitt bryst og fryder seg over at det endelig er kommet en ny forfatterstemme med innvandrerbakgrunn. Attpå til en litterært vellykket debut, ifølge både Aftenposten og VG.

Brått tar alle anmeldere og journalister t-bane nr. 5 til nest siste stopp: Stovner. Det gjør også Fagbladet. Storsamfunnet snakker om dem – de unge mennene med innvandrerbakgrunn. Politiet, skolen, forskerne og mediene. Vi snakker om dem, men hva vet vi – egentlig? Om å være utenfor? Om å være annerledes?

– Jeg er veldig norsk, samtidig aldri helt norsk, sier Shakar.

Sammen med forfatter Zeshan Shakar tusler vi ut av t-banen og inn i kveldsmørket, følger gangstien bortover til første høyblokka i TUV. Der stopper vi opp. For det er nettopp i den blokka at de to hovedpersonene i boka, Mo og Jamal, bor. Mo i åttende og Jamal i femte etasje – riktignok i hver sin oppgang, men deres veier tangerer hverandre gjennom hele romanen, på tross av at de går hver sin retning i livet.

– Jeg hadde en fin oppvekst i blokka litt lenger ned i gata. Det var greit å plassere Mo og Jamal her, for å ha litt avstand, sier Zeshan Shakar og trekker lua litt lenger ned over ørene.

– Det er alltid litt kaldere og friskere her oppe på Stovner enn nede i sentrum.

Her leser Zeshan Shakar fra boka si:

https://www.youtube.com/watch?v=PkZIMpy21eQ

{s1}

DET BEGYNTE MED GLEDEN over å skrive stiler. Den forsvant aldri, og Shakar gikk ut av videregående med en skinnende 6-er i norsk. Den var viktig.

– Den gjorde at jeg tenkte at jeg kanskje er god til noe.

Den lå og blinket hele veien mens han studerte og jobbet. Først deltid på Burger King, Ultra, Norsk Gallup institutt og markedsavdelingen i Dagsavisen, mens han tok en bachelor i økonomi og markedsføring på BI. Det var kjedelig og feil, så han fortsatte å studere til en femårig master i statsvitenskap. Det kjentes riktig.

6-eren lå og glimtet også mens han jobbet i ulike departementer, direktorat og i byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap i Oslo rådhus. Den minnet ham om en mulighet, i tillegg til en tanke, en gammel drøm fra skoledagene.

– Vi digga jo «Beatles» av Saabye Christensen. Men den var 1960-70-talls på Frogner-beste-vest i Oslo. Vi gutta snakket om hvor kult det hadde vært om noen lagde noe sånt fra Stovner.

Ti år senere, etter at Shakar hadde sett på enda en tv-debatt om trøbbel med innvandrerungdom, begynte både 6-eren og drømmen å slå gnister.

– Jeg var grundig lei av å være tema for en integreringsdebatt uten en gang å komme til orde om det jeg mener var min hverdag i oppveksten.

STOVNERPATRIOT: Venner kjenner seg igjen. Ikke helt direkte, men alt i romanen er ting som kunne skjedd.

Werner Juvik

SHAKAR GIKK I GANG med å skrive. Uttrykke hvordan det er å leve under et konstant blikk utenfra. Han ville beskrive hvordan trykket fra andre kan påvirke unges blikk på seg selv og egen oppvekst.

«…Vi har dem blokkene her. Vi har dem folka her. Sånn er vi. Liksom, ikke la dem gjøre sånn at du tenker du er dårlig. Nei ass. Du er schpaa, mann.» Sier romanfiguren Jamal. Hjemme lever han i stress, mens han oppdrar lillebror som tisser i buksa og håndterer morens psykiske sykdom. Gatesmart og optimistisk prøver han å finne sin vei til et godt liv, mens han treffende kommenterer dagliglivet på Stovner med stor galgenhumor.

Gjennom hele romanen dundrer hiphopen. Fra Jamal første gang hører «beatsa» til Wu-Tang – til rappere som 2Pac, Nas, Jay-Z og Snoop Dogg. Navn som umiddelbart gir assosiasjoner til en hel generasjon, slik Beatles og Stones gjør for eldre generasjoner. Musikk som forsterker, utdyper og opphøyer stemninger, og vekker minner. Felles minner fra unge menns opplevelser, beskrevet gjennom musikk.

Det er en del av hiphop-kulturen å representere hvor man kommer fra, på godt og på vondt. Jamal er en stolt representant for Stovner.

{s2}

ROMANENS ANDRE HOVEDPERSON, Mo, er en skoleflink fyr som studerer seg til Universitetet – og langt på vei gjør en klassereise. Men Mo blir urolig av å representere, han vil rømme fra Stovner, men kommer kanskje ikke så langt.

Også Shakars studier har vært en klassereise. Med to skilte foreldre på uførepensjon, var økonomien dårlig. Men forfatteren hang med en gjeng gutter som ville noe, hadde en drift og et kunnskapssug i seg.

– Ja, som Jamal og Mo i boka, fikk også jeg stipend på videregående, du vet, enslig husholdning med lav inntekt. Jeg har reist fra en arbeiderklasse- eller trygdeklassebakgrunn til en akademisk middelklasse.

– Det skyldes at Norge har gratis skole – en felles tilgang på høyere utdanning.

Her leser han om den andre hovedpersonen i boka, Mohammed:

https://www.youtube.com/watch?v=58dXfSQ8cEk

{s3}

– JEG SLÅR GJERNE ET SLAG for velferdsstaten og våre universelle ordninger som Lånekassa. De er viktige, poengterer Shakar før han legger til:

– De blir stadig viktigere, for de økonomiske ulikhetene i samfunnet øker, det er et faktum.

– Representerer du Stovner?

– Jeg er stolt av Stovner. Min motivasjon er nettopp å fortelle om stedet og folka der, som er så lite beskrevet i litteraturen. Og om hvordan det er å vokse opp med andres mistroiske blikk. Stovner er min hjembygd, det er guttas opplevelser jeg skriver om. Selv om jeg kanskje nå er blitt mer en osloborger, sier han mens han peker på sletta der de sparket fotball, og benker gutta satt på.

– Jeg har sittet mine timer på benker, i oppganger og travet i disse gatene. Det var ikke så mange steder å være inne, sier han mens rimfrosten legger seg rundt ham.

Han tror ikke det er så mye mer vold og bråk på Stovner nå enn før. Han insisterer på at det er tilfeldige svingninger.

– Det var litt tøft da jeg var ungdom, og det er det nå igjen. Men jeg hadde en vanlig og fin oppvekst. Det har de fleste på Stovner.

– Hva er det beste med Stovner?

– Folka. Med tjukk L. Og fellesskapet, samholdet og patriotismen, smiler Shakar.

Dette er «Gul bok» av Zeshan Arild Shakar

Ifølge forlaget er Gul bok er en roman om klasse og tilhørighet. Det er også en fortelling om hvor man kommer fra og hvor man er på vei. Det er langt fra Haugenstua til Y-blokka.

Hovedpersonen Mani er nyutdannet økonom og har nettopp fått jobb i Oppvekstdepartementet.

Både kjæresten og miljøet rundt ham ser med forakt på offentlig sektor, og Mani selv ville også helst jobbet i næringslivet der det er mer penger og prestisje å hente.

Jobben i Oppvekstdepartementet betyr at han må tilpasse seg en helt ny verdiskala, der en gammel leilighet i Gamlebyen er mer ettertraktet enn Manis nye, og dyre, leilighet på Skillebekk, og der Manis faste kebabsjappe er «genuin» og rangeres høyere enn Theatercaféen. Samtidig blir Mani også en stolt bidragsyter til det store felles prosjektet som kalles Staten.

Gul bok har høstet strålende kritikker. Dagsavisens anmelder Gerd Elin Stava kaller den glitrende og skriver blant annet: […] Zeshan Shakars Gul bok er en rik bok. Den handler om yrkesliv og miljøskifter, om "vi" og "dem" og hva det vil si å høre til.

Kilde: Gyldendal forlag