Werner Juvik

«Jeg husker at jeg tok en ung mann til side og spurte hva slags erfaring han hadde med transport av døde. Han hadde vært i en begravelse en gang.»

Frederik Samuelsen (42), vektertjenesten OUS og hovedtillitsvalgt.

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Helgevakta starta rolig. Så smalt det. Deretter handlet det meste på Frederiks vakt om død. 

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Frederik Samuelsen sto på balkongen utenfor sykehusdirektørens kontor, i fjerde etasje på Rikshospitalet. Han hadde stukket seg unna for å ringe samboeren sin og fortelle at de hadde fått tilslaget på treromsen på Tonsenhagen, deres første felles leilighet. Han husker den nest siste fredagen i juli 2011 som en nydelig sommerdag, helt til samtalen med samboeren ble avbrutt:

– Det kom et voldsomt brak. Jeg husker at jeg sa til henne at «nå tordnet det voldsomt, så nå blir det væromslag». Rett etterpå var kollegaen min på sambandet, jeg måtte komme ned, det hastet. Det var ikke torden jeg hadde hørt.

Frederik Samuelsen har vært vekter siden 2001. Hans første jobb var på Gardermoen flyplass. Halvannen måned etter at han begynte, fløy terrorister inn i tvillingtårnene i New York. Frederik husker hvordan de over natta gikk fra å sende folk gjennom sikkerhetskontrollen med kniver og andre gjenstander som kunne brukes som våpen, til å ødelegge eller beslaglegge negleklippere og heklenåler.

I 2008 fikk han jobb på Oslo universitetssykehus. Han hadde jobbet der i tre år da Anders Behring Breivik plasserte ei bombe i regjeringskvartalet og drepte 69 ungdommer på Utøya i Tyrifjorden.

Da Frederik kom ned til kollegaen i vaktsentralen i første etasje, meldte nyhetsmediene om en stor eksplosjon i Oslo sentrum. Sikkerhetssjefen ble ringt, og kort tid etter fikk alle ansatte beskjed om at Oslo universitetssykehus var i rød beredskap. De som kunne, måtte komme på jobb.

SØRGET FOR SIKKERHET: Noe av det første Frederik Samuelsen og kollegene fikk beskjed om, var å sette opp et overvåkingskamera på trikkestoppet på Rikshospitalet. Sykehuset ville ha kontroll med alle som kom fra Oslo sentrum.

SØRGET FOR SIKKERHET: Noe av det første Frederik Samuelsen og kollegene fikk beskjed om, var å sette opp et overvåkingskamera på trikkestoppet på Rikshospitalet. Sykehuset ville ha kontroll med alle som kom fra Oslo sentrum.

Werner Juvik

Det største trykket etter bomben i regjeringskvartalet og drapene på Utøya, var på Ullevål sykehus, hvor de fleste skadde ble fraktet. I tillegg til presse og pårørende, var det en enorm tilstrømning av folk som ville hjelpe: Helsepersonell, men også frivillige som ville gi blod eller bare sørge for mat og drikke til de som jobbet.

På Rikshospitalet hadde Frederik og kollegaen hendene fulle.

For utenforstående kan det være lett å glemme at et sykehus skal fortsette ordinær drift, også når landet blir rammet av terror eller pandemi: Utagerende pasienter håndteres, nøkler skal oppdrives, feil ved tekniske alarmer skal fikses. Ved rød beredskap skal i tillegg personalet varsles, innkjørsler og inngangsdører stenges og åpne plasser tømmes for biler og folk. Alle som skal inn eller ut, skal kontrolleres og klareres.

– Jeg husker ikke akkurat når vi skjønte at det var snakk om ei bombe, men jeg husker en uavklart og trykket stemning. Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på det. Vi hadde hørt at en uniformert person kunne være involvert og holdt et ekstra øye med trikkene som kom fra byen. Noe av det første vi fikk beskjed om, var å sette opp et overvåkingskamera på holdeplassen.

Rettsmedisinsk institutt er en av spesialavdelingene som befinner seg på Rikshospitalet. Her foretas alle rettsmedisinske undersøkelser av levende og døde. Sikkerhetsavdelingen hjelper til med transport. Noen skal direkte fra begravelsesbiler og inn i kapellet, andre til det såkalte morsrommet hvor likene oppbevares og senere blir obdusert.

{s1}

Hadde de nok bårer, nok brett å legge kroppene på? Nok liklaken? Et av bildene som har limt seg fast i Frederiks hukommelse er køen av begravelsesbiler opp mot sykehuset. Et annet er kjølekonteineren som måtte rekvireres til oppbevaring av omkomne. I sikkerhetsavdelinga skjønte de tidlig at to på vakt ikke ville være nok denne helga, og et privat selskap ble kontaktet og kom for å hjelpe til.

– For oss som er ansatt i vektertjenesten på OUS, er det en del av jobben å frakte døde til rettsmedisinsk. Likevel var dette annerledes, også for oss: Omfanget, så klart, men også at vi visste at det var unge mennesker i posene og at det var forsøkt gjenopplivning på så godt som alle. Jeg husker at jeg tok en ung mann til side og spurte hva slags erfaring han hadde med transport av døde. Han hadde vært i en begravelse en gang.

{s2}

Ifølge Frederik Samuelsen har sykehusets bedriftshelsetjeneste gode ordninger for å ivareta ansatte etter sterke opplevelser. Sikkerhetstjenesten samarbeider dessuten med prestetjenesten og har stående tilbud om samtaler. Sånn var det også etter 22. juli, men Frederik benyttet seg ikke av noen av tilbudene.

– Det er godt å vite at tilbudene finnes, men jeg har jobbet her en stund og sett mye rart. For meg ble dette enda en av livets harde realiteter. Dessuten er vi ei gruppe ansatte som snakker mye sammen og bearbeider ting på den måten.

Når han blir spurt, kommer han ikke på noen konkrete eksempler på at 22. juli endret jobben eller måten han forholder seg til den på.

– Ikke direkte. Men vi ble nok mer bevisst på at selv om vi har beredskapsplaner for det meste – store ulykker, terror, pandemier – så vil vi aldri være godt nok forberedt. I 2011 sto det for eksempel klart og tydelig i planverket hva vi i sikkerhetsavdelinga skulle gjøre, men ingenting om hvordan to personer i praksis skulle utføre alle oppgavene.

{s3}

– Når det er sagt, virker det som om øvelsene er blitt bedre i etterkant. De varer lengre, er mer omfattende og legger større vekt på samarbeid. Blant annet innlemmes vi i vektertjenesten oftere.

VIL HELST GLEMME: Sikkerhetsvakt Frederik Samuelsen skulle egentlig ønske det var mulig å slette 22. juli fra hukommelsen. Men har innsett at det ikke går.

VIL HELST GLEMME: Sikkerhetsvakt Frederik Samuelsen skulle egentlig ønske det var mulig å slette 22. juli fra hukommelsen. Men har innsett at det ikke går.

Werner Juvik

Han har ikke lest eller sett noen av bøkene eller filmene om 22. juli. Hvis Frederik kunne, ville han presset den nest siste helga i juli 2011 ut av hukommelsen. Likevel har han ikke bare dårlige minner.

– Å være med på noe sånt gir en helt spesiell fellesskapsfølelse, en følelse av å være en del av et stort maskineri som fungerer. Jeg har en liten fin ting som kanskje kan illustrere hva jeg mener: I hverdagen er ikke alle ansatte like velvillige når det kommer til å vise fram Id-kortet til sikkerhetsvakta på vei inn på jobb. Denne dagen holdt alle kortet løftet og godt synlig idet de passerte vekteren. Ingen sa noe, det var bare som om alle skjønte at «ok, nå er det mobilisering, det er alvor.»

Vanligvis har rettsmedisinsk god kapasitet. Men ikke den dagen.

I ettertid har jeg tenkt at mange av disse unge folka fikk oppgaver de ikke burde hatt.

Du kan si at vi hadde gode planer, men ikke reelle muligheter til å iverksette dem.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

::-----------------------------------

t: Tittel i bildet [x][x]

t!-----------------------------------

u: Skygge under tittel [x][x]

u!-----------------------------------

f: Farge på tittel [#ffffff][#ffffff]

f!-----------------------------------

x: Tittel-look []

x!-----------------------------------

h: Tittel-plassering [3]

h!-----------------------------------

y: Bilde 2 som bilde på mobil []

y!-----------------------------------

i: Usynlig hovedbilde [x]

i!----------------------------------------------------

a: Video som hovedbilde:
auto [x] kontr [x] loop [x] ikke fs [x] stille [x]

a!---------------------------------------------------

e: Titteleffekt [][]

e!-----------------------------------

z: Tittelstørrelse [4][8]

z!-----------------------------------

j: JS-lenke []

j!-----------------------------------

k: JS-lenke []

k!-----------------------------------

l: JS-lenke []

l!-----------------------------------

c: CSS-lenke [fburl/mapper/spesial/spesialtagsider/utoya/utoyasiderMintro.css]

c!-----------------------------------

v: CSS-lenke [fburl/mapper/spesial/spesialtagsider/utoya/utoyasiderMintroBildetopp.css]

v!-----------------------------------

b: CSS-lenke []

b!-----------------------------------

VIL HELST GLEMME: Sikkerhetsvakt Frederik Samuelsen skulle egentlig ønske det var mulig å slette 22. juli fra hukommelsen. Men har innsett at det ikke går.

VIL HELST GLEMME: Sikkerhetsvakt Frederik Samuelsen skulle egentlig ønske det var mulig å slette 22. juli fra hukommelsen. Men har innsett at det ikke går.

Werner Juvik

Werner Juvik

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Helgevakta starta rolig. Så smalt det. Deretter handlet det meste på Frederiks vakt om død. 

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Frederik Samuelsen sto på balkongen utenfor sykehusdirektørens kontor, i fjerde etasje på Rikshospitalet. Han hadde stukket seg unna for å ringe samboeren sin og fortelle at de hadde fått tilslaget på treromsen på Tonsenhagen, deres første felles leilighet. Han husker den nest siste fredagen i juli 2011 som en nydelig sommerdag, helt til samtalen med samboeren ble avbrutt:

– Det kom et voldsomt brak. Jeg husker at jeg sa til henne at «nå tordnet det voldsomt, så nå blir det væromslag». Rett etterpå var kollegaen min på sambandet, jeg måtte komme ned, det hastet. Det var ikke torden jeg hadde hørt.

Frederik Samuelsen har vært vekter siden 2001. Hans første jobb var på Gardermoen flyplass. Halvannen måned etter at han begynte, fløy terrorister inn i tvillingtårnene i New York. Frederik husker hvordan de over natta gikk fra å sende folk gjennom sikkerhetskontrollen med kniver og andre gjenstander som kunne brukes som våpen, til å ødelegge eller beslaglegge negleklippere og heklenåler.

I 2008 fikk han jobb på Oslo universitetssykehus. Han hadde jobbet der i tre år da Anders Behring Breivik plasserte ei bombe i regjeringskvartalet og drepte 69 ungdommer på Utøya i Tyrifjorden.

Da Frederik kom ned til kollegaen i vaktsentralen i første etasje, meldte nyhetsmediene om en stor eksplosjon i Oslo sentrum. Sikkerhetssjefen ble ringt, og kort tid etter fikk alle ansatte beskjed om at Oslo universitetssykehus var i rød beredskap. De som kunne, måtte komme på jobb.

SØRGET FOR SIKKERHET: Noe av det første Frederik Samuelsen og kollegene fikk beskjed om, var å sette opp et overvåkingskamera på trikkestoppet på Rikshospitalet. Sykehuset ville ha kontroll med alle som kom fra Oslo sentrum.

SØRGET FOR SIKKERHET: Noe av det første Frederik Samuelsen og kollegene fikk beskjed om, var å sette opp et overvåkingskamera på trikkestoppet på Rikshospitalet. Sykehuset ville ha kontroll med alle som kom fra Oslo sentrum.

Werner Juvik

Det største trykket etter bomben i regjeringskvartalet og drapene på Utøya, var på Ullevål sykehus, hvor de fleste skadde ble fraktet. I tillegg til presse og pårørende, var det en enorm tilstrømning av folk som ville hjelpe: Helsepersonell, men også frivillige som ville gi blod eller bare sørge for mat og drikke til de som jobbet.

På Rikshospitalet hadde Frederik og kollegaen hendene fulle.

For utenforstående kan det være lett å glemme at et sykehus skal fortsette ordinær drift, også når landet blir rammet av terror eller pandemi: Utagerende pasienter håndteres, nøkler skal oppdrives, feil ved tekniske alarmer skal fikses. Ved rød beredskap skal i tillegg personalet varsles, innkjørsler og inngangsdører stenges og åpne plasser tømmes for biler og folk. Alle som skal inn eller ut, skal kontrolleres og klareres.

– Jeg husker ikke akkurat når vi skjønte at det var snakk om ei bombe, men jeg husker en uavklart og trykket stemning. Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på det. Vi hadde hørt at en uniformert person kunne være involvert og holdt et ekstra øye med trikkene som kom fra byen. Noe av det første vi fikk beskjed om, var å sette opp et overvåkingskamera på holdeplassen.

Rettsmedisinsk institutt er en av spesialavdelingene som befinner seg på Rikshospitalet. Her foretas alle rettsmedisinske undersøkelser av levende og døde. Sikkerhetsavdelingen hjelper til med transport. Noen skal direkte fra begravelsesbiler og inn i kapellet, andre til det såkalte morsrommet hvor likene oppbevares og senere blir obdusert.

{s1}

Hadde de nok bårer, nok brett å legge kroppene på? Nok liklaken? Et av bildene som har limt seg fast i Frederiks hukommelse er køen av begravelsesbiler opp mot sykehuset. Et annet er kjølekonteineren som måtte rekvireres til oppbevaring av omkomne. I sikkerhetsavdelinga skjønte de tidlig at to på vakt ikke ville være nok denne helga, og et privat selskap ble kontaktet og kom for å hjelpe til.

– For oss som er ansatt i vektertjenesten på OUS, er det en del av jobben å frakte døde til rettsmedisinsk. Likevel var dette annerledes, også for oss: Omfanget, så klart, men også at vi visste at det var unge mennesker i posene og at det var forsøkt gjenopplivning på så godt som alle. Jeg husker at jeg tok en ung mann til side og spurte hva slags erfaring han hadde med transport av døde. Han hadde vært i en begravelse en gang.

{s2}

Ifølge Frederik Samuelsen har sykehusets bedriftshelsetjeneste gode ordninger for å ivareta ansatte etter sterke opplevelser. Sikkerhetstjenesten samarbeider dessuten med prestetjenesten og har stående tilbud om samtaler. Sånn var det også etter 22. juli, men Frederik benyttet seg ikke av noen av tilbudene.

– Det er godt å vite at tilbudene finnes, men jeg har jobbet her en stund og sett mye rart. For meg ble dette enda en av livets harde realiteter. Dessuten er vi ei gruppe ansatte som snakker mye sammen og bearbeider ting på den måten.

Når han blir spurt, kommer han ikke på noen konkrete eksempler på at 22. juli endret jobben eller måten han forholder seg til den på.

– Ikke direkte. Men vi ble nok mer bevisst på at selv om vi har beredskapsplaner for det meste – store ulykker, terror, pandemier – så vil vi aldri være godt nok forberedt. I 2011 sto det for eksempel klart og tydelig i planverket hva vi i sikkerhetsavdelinga skulle gjøre, men ingenting om hvordan to personer i praksis skulle utføre alle oppgavene.

{s3}

– Når det er sagt, virker det som om øvelsene er blitt bedre i etterkant. De varer lengre, er mer omfattende og legger større vekt på samarbeid. Blant annet innlemmes vi i vektertjenesten oftere.

VIL HELST GLEMME: Sikkerhetsvakt Frederik Samuelsen skulle egentlig ønske det var mulig å slette 22. juli fra hukommelsen. Men har innsett at det ikke går.

VIL HELST GLEMME: Sikkerhetsvakt Frederik Samuelsen skulle egentlig ønske det var mulig å slette 22. juli fra hukommelsen. Men har innsett at det ikke går.

Werner Juvik

Han har ikke lest eller sett noen av bøkene eller filmene om 22. juli. Hvis Frederik kunne, ville han presset den nest siste helga i juli 2011 ut av hukommelsen. Likevel har han ikke bare dårlige minner.

– Å være med på noe sånt gir en helt spesiell fellesskapsfølelse, en følelse av å være en del av et stort maskineri som fungerer. Jeg har en liten fin ting som kanskje kan illustrere hva jeg mener: I hverdagen er ikke alle ansatte like velvillige når det kommer til å vise fram Id-kortet til sikkerhetsvakta på vei inn på jobb. Denne dagen holdt alle kortet løftet og godt synlig idet de passerte vekteren. Ingen sa noe, det var bare som om alle skjønte at «ok, nå er det mobilisering, det er alvor.»