«Jeg jobbet til jeg besvimte. Jeg ante ikke at det fantes noe som het sykmelding»

Berit Baumberger

berit.baumberger@fagbladet.no

Snøen smelter og gjør håret vått etter turen langs Nidelva i Trondheim.

Norskafghaneren har nettopp holdt foredrag ved pilegrimsgården.

Bak seg trekker hun en grønn koffert.

{o}

Martin Guttormsen Slørdal

Inni den ligger det en sid, blå burka.

{/o}

Det er rester fra hennes gamle liv.

Som om fortiden fortsatt holder henne litt igjen.

Tvangsgiftet som barn

Men i det siste har livet absolutt gått framover. Mot frihet.

Som 12-åring ble hun tvangsgiftet. Etter over 20 år i Norge, først på et flyktningmottak, og senere i ymse deler av norsk arbeidsliv, føler hun for første gang at hun faktisk lever.

Og nå har hun også medias oppmerksomhet, takket være boka «Jeg er Mariam», skrevet av Guro Kulset Merakerås.

FRIHET: Boka har undertittelen «En fortelling om frihet».

Martin Guttormsen Slørdal

Mariam Rasoulis historie har også vakt oppmerksomhet i fagforeningskretser.

Hennes fortelling gir kraft til noen svært viktige diskusjoner som allerede er i gang, mener Jonas Bals, forfatter og fagleder for LOs avdeling for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

– Det er viktig at Mariam forteller, både for folk i lignende situasjoner, men også for arbeidsgivere og fagbevegelse, sier Bals. 

Åpne øynene

Det er nettopp dette Mariam vil: Å åpne øynene våre.

– Vi er mange som ikke kan lese og skrive ordentlig. Når vi kommer hit, bryr vi oss ikke om fagbrev eller arbeidskontrakt. Vi er glade for en jobb. Mange aner ikke hva en fagforening er, sier Mariam.

Noen av kvinnene hun kjenner, mangler fortsatt helt grunnleggende kunnskap.

De har jobbet på hoteller, i butikker eller som renholdere i opptil 15 år uten å vite hva de har i lønn eller om de er fast ansatt, forteller Mariam.

De kan ikke lese lønnsslipper, og de råder ikke over egen økonomi – det er det mennene deres som gjør.

{o}

Håvard Sæbø

Jonas Bals sier frihet i arbeidslivet påvirkes av frihet på hjemmebane og omvendt.

{/o}

– Vi snakker ofte om arbeid som frigjørende i seg selv, men hvis du ikke råder over lønna, er du like bundet som før til de strukturene som holder deg nede. Så disse frigjøringskampene henger sammen, sier Jonas Bals. 

Les også: Helsefagarbeider Bashir var uorganisert. Et møte med ledelsen endret hans måte å tenke på

Redd for sjefen

Mariam visste heller ikke selv hvilke rettigheter hun hadde.  

– Jeg jobbet til jeg besvimte. Jeg ante ikke at det fantes noe som heter sykemelding, forteller Mariam om jobben hun hadde med å lage mat på et ungdomstiltak.

Da hadde hun allerede solgt hjemmelagde ting på et pledd utenfor den lokale Prix-en. Hun hadde hatt en meget kort karriere som vekter, vært ansatt ved en brudesalong og tatt oppvasken ved flere av byens hoteller.

Trolig forsøkte folk å forklare Mariam Rasouli hvilke rettigheter hun hadde. Det kan godt hende at hun smilte og sa «ja». Men det betyr ikke at hun forsto.

Martin Guttormsen Slørdal

I dag jobber hun som miljøarbeider ved en bolig for enslige, mindreårige flyktninger. Nå vet hun at hun ikke behøver å være redd for sjefen. At det er ok å være syk. Og hun er medlem i Fagforbundet.

I boka står det om redselen for erstatningsansvar og straff:

«Det første glasset hun knuste, holdt på å gi henne hjertestans. Reaksjonen var såpass voldsom at en kollega sporenstreks knuste to glass til for å bevise at de ikke ble straffet for slike uhell. Ikke ble de slått eller drept, og ikke mistet de jobben.»

Tar med seg fryktkultur

Jonas Bals tror mange nordmenn – både arbeidsgivere og fagbevegelse – undervurderer den kulturelle bagasjen en del har, også fra land som er mye nærmere oss enn Afghanistan.

– De som er vant med autoritær ledelse, kan ta med seg en fryktkultur inn på jobben, sier Jonas Bals.

Når han holder foredrag i voksenopplæringa og ved introduksjonsprogrammet for flyktninger, blir folk nærmest opprørte når han forteller om helt grunnleggende rettigheter: «Hvorfor har jeg ikke fått vite dette før?» sier de.

– Min erfaring er at man må snakke med en nesten ekstrem tydelighet om ting som er innforstått for mange. Heller ikke vi i fagbevegelsen er gode nok.

Håvard Sæbø

Fagbladet har nylig skrevet om at bare én av tre innvandrere i Norge er medlem i en fagforening.

Bals kaller den lave organisasjonsgraden et stort problem, ikke bare for innvandrerne, men også for bevegelsen.

– Vi blir svakere. Åpenbart handler også dette om hvordan vi kommuniserer. Det holder ikke med brosjyrer, informasjon må formidles fortellende, gjerne på YouTube eller steder som kommer opp når man søker på internett. 

{o}

Martin Guttormsen Slørdal

«Boktittelen uttrykker selve kjernen i prosjektet:

Å la Mariam stå fram som det unike, selvstendige individet hun er,

full av takknemlighet og livslyst trass i alt», skriver Klassekampens anmelder.

{/o}

Språk som barriere

Forfatter Guro Kulset Merakerås synes det er interessant hvordan folk som mangler skriftspråk, likevel kan fungere i jobb, selv med misforståelser og vansker:

– Mariam har dukket opp på jobb mange ganger når hun egentlig har fri, for hun bruker ikke kalender. Selv om hun er en veldig god forteller muntlig, sliter hun med å sende en enkel e-post. Mitt inntrykk er at dette gjelder mange, men at de ofte skjuler hvilken kompetanse de mangler, sier Guro.

FORFATTER: Guro Kulset Merakerås har skrevet boka om Mariam Rasouli.

Kari-Anne Toth

Det krever mot å si: «Dette får jeg ikke til, kan du hjelpe meg?»

– Jeg tror det hadde vært bra om flere våget å være åpne overfor arbeidsgiver, som Mariam, sier Guro.

Mariam skyter inn:

– Vi er en veldig sammensatt gruppe. Jeg har også en venn fra Afghanistan med doktorgrad!

Nesten 20.000 afghanere har innvandret til Norge, ifølge SSB. Det er 20.000 ulike historier.

EN STEMME: Mange innvandrere i Norge mangler skolegang og sliter med å skrive og lese, som miljøarbeider Mariam Rasouli.

Martin Guttormsen Slørdal

«Så fresh?»

En annen hjertesak for Mariam er å vise hvor mye enkelte bærer på.

Selv sto hun barnebrud i hjemlandet, og boken forteller om en oppvekst med overgrep og umenneskelige kår.

– Jeg sover veldig dårlig, noen ganger ingenting. Men jeg sminker meg og tar på meg fine klær, så de på jobben tror at jeg er i god form. «Du ser jo så fresh ut!» sier de. Men det betyr ikke at jeg føler meg frisk, sier Mariam.

Hun har noen råd til hva kolleger heller bør gjøre: Spørre hvordan det går og ha tid til å lytte til svaret! Et varmt smil eller en klem.

– Mange innvandrere jobber alene – som i drosje, i kantine eller med renhold. De trenger også å bli kjent med andre. Hvis sjefen la til rette for felles måltider og en god prat, blir det lettere å dele gleder og sorger. For oss som har mistet så mye, er det kanskje enda viktigere, sier Mariam.

Bagasjen mange bærer på, kan forklare noe av den lave yrkesdeltakelsen blant folk fra land som Afghanistan, Somalia, Irak og Kosovo, mener Mariam.

Yrkesstolthet

På jobb i bofellesskapet kan hun ofte bruke egne erfaringer i møte med ungdom som trenger omsorg. Hun lager mat til dem, skaper koselig og rolig stemning og ser at de legger seg på kvelden.

Mariam har nylig klart å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider, og hun går på norskkurs. For første gang i livet kjenner hun på noe man kan kalle yrkesstolthet:

– Jeg visste ikke at man i Norge liksom skal være glad i jobben sin. Jeg tenkte at det bare var å tjene penger. Men nå skjønner jeg bedre, sier hun.

KJØPT INN: Boka er å finne i landets biblioteker. I Trondheim er det et halvt år ventetid på den nå.

Martin Guttormsen Slørdal

Mariam jobber videre med egne og andres initiativ for å hjelpe innvandrerkvinner, blant annet med matutdeling.

Hun skal fortsette som miljøarbeider, og hun liker å snakke med folk. Boka har gjort det mulig å reise rundt og fortelle.

– Det håper jeg å gjøre mer av, sier Mariam.