Werner Juvik

«Jeg måtte gjøre noe konkret for nettopp den politiske bevegelsen som Breivik hatet.»

AUFs og Fagforbundets Mats Kvaløy-Bjørbekk (34).

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Terje Bendiksby / NTB

Etter opplevelsene på Utøya i 2011, ble politikk viktigere enn noensinne for Mats Kvaløy-Bjørbekk.

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Det var den dagen Gro Harlem Brundtland kom til Utøya. Likevel er det skoene Mats husker best, skoene hulter til bulter i gangen utenfor den tjåka fulle storsalen i kafébygget. Og appellene utvalgte AUF-ere holdt til Gro. Og atmosfæren, selvfølgelig: Den som oppstår når hundrevis av politisk engasjerte ungdommer samles. De intense øyeblikkene hvor betydningen av å synes og gjøre seg bemerket er stor for fremadstormende AUF-ere og den unge retorikeren hamrer inn poeng etter poeng. Dynamikken mellom de som bergtar og de som bergtas. Nerver, inspirasjon, pushing, læring, lettelse. Alt Mats synes er fint med Utøya. Men det han husker aller best fra øya sommeren 2011, er øyeblikket da noe helt annet begynte.

Bomben i regjeringskvartalet er det store samtaleemnet denne ettermiddagen. Mats er på vei ned til hovedhuset, da han hører en knatrelyd, som om noen leker med kinaputter. Han går etter lyden. Da kommer en han kjenner godt springende ut av døra på baksida av hovedhuset. Det er noe med bråheten i bevegelsene. Noe med lyden – er det et rop eller et hyl? Noe er galt. Mats bråsnur. Og løper. På vei over plassen ved kantinebygget hører han stemmer som spør hva som skjer. Han snur seg, og ser ei jente bli løftet fra bakken for så å falle sammen. Noen har skutt henne.

Det som skjer videre, er lagret i sekvenser av korte glimt, som gamle lysbilder: Vennen fra Buskerud som griper ham i armen når han sklir og sier «Mats, vi må videre.» Ham selv som skyver ei jente framover på stien, de må videre. I et øyeblikk får han et bilde i hodet av skoleskytinger i USA, og tenker: Skoleskytere er ofte to. Én som jager ofrene framover, én som kommer dem i møte. Han må vekk fra stien.

Da dukker hullet i gjerdet opp.

Hullet han fant under et politisk kurs på øya i mai samme år, da han trengte en pause og gikk for å bade. Alene, på jakt etter en skjermet og utilgjengelig flekk. Plutselig var det der, på yttersida av kjærlighetsstien: Hullet i gjerdet. Han hadde krøpet gjennom og tatt seg ned en ulendt skråning, før han fant stedet nede ved vannet hvor sannsynligheten for å bli funnet var minst.

I 2011 var Mats 24 år, rådgiver i AUF og en av dem som organiserte leiren på Utøya. Det var andre gang han var med å organisere sommerleiren i Tyrifjorden. Han hadde også vært der i flere andre sammenhenger. Sist i mai samme år, på en samling for fylkeslagene.

Ti år seinere sitter han ytterst på kanten av hjørnesofaen, hjemme i stua på Tøyen i Oslo. Halvannen meter unna sitter samboeren Frank bak en dataskjerm. I pandemien fungerer den lille lyse leiligheten også som kontor for samboerparet.

– Det legger seg et alvor over meg når jeg skal snakke om dette, begynner Mats.

– Jeg snakker ikke så ofte om det, legger han til.

– Er det et bevisst valg?

– Til dels. Jeg har i hvert fall vært bevisst på ikke å ta hevd på universalhistorien. Det er så mange historier fra Utøya sommeren 2011, og jeg er veldig usikker på den allmenne verdien av min personlige opplevelse og tapserfaring.

INGEN UNIVERSALHISTORIER: Mats er opptatt av at det ikke finnes én historie om Utøya 22. juli 2011. Det fins mange.

INGEN UNIVERSALHISTORIER: Mats er opptatt av at det ikke finnes én historie om Utøya 22. juli 2011. Det fins mange.

Werner Juvik

Han forsøker å utdype:

– Altså, enkelthistorier kan være viktige vitnesbyrd for å motvirke historiefornektelse, men utover det: Hva er det egentlig vi trenger å vite når vi skal snakke om et terrorangrep ti år etter? Eller om tjue, tretti eller førti år? Når vi snakker om andre verdenskrig, er enkeltskjebnene viktige for å huske at ethvert liv har verdi, men for oss som ikke kjenner noen av menneskene som levde den gangen, som ikke har noen relasjon til dem, så blir betydningen av de historiene en annen enn det som handler om konsekvensene av noe større, enten det er tankegods eller ideologi. Det er i hvert fall litt sånn jeg tenker.

Han har også tenkt en del på det den danske filosofen Kierkegaard sa om at man lever livet forlengs, men kun kan forstå det baklengs.

{s1}

– I øyeblikket hadde ingen tilgang på eller oversikt over den informasjonen vi har nå. Det var ikke bevisste handlingsvalg, men adrenalin og reflekser som gjorde at jeg havnet nede ved vannet og ikke for eksempel ble værende oppe på kjærlighetsstien, hvor mange ble hardt skadd eller drept like etterpå. Det var flaks som avgjorde hvem som overlevde på Utøya, og hvem som ikke gjorde det.

De er seks eller sju stykker som klemmer seg sammen nede ved vannet. Som lytter og speider, diskuterer og veier for og imot. Bør de holde seg i ro? Eller bevege seg bort? Svømme, eller ikke svømme? Og hva er det egentlig som foregår?

De sitter der i flere timer. Hvor mange, vet han ikke eksakt. De beveger seg ikke før lenge etter at gjerningsmannen er tatt. Da kommer de, politifolka med full bevæpning, én som sikrer og sikter opp i skråningen, én som får dem over i en båt.

I ettertid har Mats lest i Breiviks forklaring at han var fullt klar over ungdommene nede ved vannet. Lenge skal han ha stått der oppe, bare noen meter over hodene deres, og overveid hva han skulle gjøre. Til slutt konkluderte han med at faren for å bli overrumplet var for stor og lot være å gå ned.

«Tilfeldigheter» og «flaks». Mats Kvaløy Bjørbekk vender stadig tilbake til de to ordene. Etter 22. juli 2011 fikk de en ny betydning for ham.

– Vi lever i en kultur som veldig sterkt framhever individuelle heltefortellinger om hvordan folk greier seg og får til ting, helt selv. Men for meg er det sånn at hvis ikke han som kom løpende ut av hovedhuset hadde gjort det akkurat da han gjorde det, så ville jeg gått gjerningsmannen rett i møte og etter all sannsynlighet blitt offer nummer tre. For meg er 22. juli en skarp understreking av at livet i veldig stor grad er et spørsmål om tilfeldigheter, flaks og forhold vi ikke individuelt har kontroll over. Og at det er sånn for oss alle.

NY BETYDNING: Tilfeldigheter og flaks, to ord som har fått stor betydning i Mats' liv.

NY BETYDNING: Tilfeldigheter og flaks, to ord som har fått stor betydning i Mats' liv.

Werner Juvik

Båten frakter dem til fastlandet, bussen til Sundvollen. I hukommelsen har Mats bilder av folk inntullet i hvite hotellhåndklær og busser som kommer, slipper av folk og drar igjen. Noen kommer aldri med bussen.

I sofaen, ti år seinere, ramser han opp faktorene han mener var på hans side den dagen terroristen kom til Utøya:

– Jeg var 24 år, jeg jobba sentralt i AUF, jeg kjente mange, jeg kjente øya, jeg hadde til og med vært der bare en måned tidligere. Hva med 14-åringen som var på øya for første gang i sitt liv? Som kanskje bare hadde vært der i en dag og ikke kjente noen og i hvert fall ikke øya. Og så skjer de tingene. Forskjellen i forutsetninger er brutal. Det er tungt å tenke på.

{s2}

– Jeg hadde samboer og familie, jeg var en del av rådgiverfellesskapet i AUF og ble sett der. Dessuten bodde jeg i Oslo, jeg skulle ikke hjem til en kommune der jeg kanskje var den eneste overlevende.

TILBAKE: I 2018 var Mats tilbake på Utøya.

TILBAKE: I 2018 var Mats tilbake på Utøya.

Terje Bendiksby / NTB

Det er ikke sånn at Mats har unnsluppet alle følelsesmessige eller fysiske reaksjoner på det han har opplevd. Men han tror de har vært beskjedne i forhold til mange andres.

– I begynnelsen kunne jeg få økt puls hvis jeg befant meg i en folkemengde og noen gjorde en brå bevegelse. Når det har vært snakk om økt trusselnivå og bevæpning av politiet har jeg også kunnet kjenne de fysiske reaksjonene komme krypende. Men i rollen som folkevalgt nå, opplever jeg også at det kan gi meg en annen tålmodighet med en del ting. Noe ubehagelig kan føles mindre og ikke så tyngende i det store bildet.

Han var et par ganger hos en psykolog. Det var ikke helt hans greie.

– Psykologen var fokusert på det voldelige i situasjonen, mens jeg ville snakke om ting som kanskje ikke passet så godt inn i den profesjonelle pasient-terapeut settinga. Ting jeg måtte finne andre steder – hos venner, samboer og familien min, i musikk, litteratur. Og i politikk. Terroren var et angrep på en fellesskapsorientert holdning, men også på politikk i seg selv, uansett hvor vi står ideologisk: Måten vi tar beslutninger på, at vi har representative organer der vi representerer noe mer enn oss selv og vår egen umiddelbare egeninteresse, sier Mats og påpeker at parlamentarisme og demokrati handler om å tåle kompromisser, også mellom ulike verdensbilder og politiske ståsteder. At ingen av oss har svaret alene.

Mats mener at terroristen som drepte tenåringer på Utøya, sto for den absolutte motsetningen:

– Han drepte fordi han ikke tålte noe annet enn sitt eget verdensbilde, og ønsket å opphøye sine egne holdninger til noe som var mer sant og riktig enn alle andres, noe som han mente ga rett til å drepe. Politisk sett var han en totalitær fascist.

For Mats ble terroristens autoritære og totalitære høyreradikalisme en tydeliggjøring av politikkens verdi, men også mer spesifikt av sosialdemokratiets betydning.

{s3}

– Jeg måtte gjøre noe konkret for nettopp den politiske bevegelsen som Breivik hatet. Fordelingspolitikk, fagbevegelse, sosialisme – alle de samfunnsmålene som AUF og Utøya tross alt handler om, fikk enda større betydning. Jeg tror også at det hadde en terapeutisk funksjon fortsatt å engasjere seg for dette.

ENGASJERT LOKALPOLITIKER: Etter Utøya ble politikk og hva den kan brukes til enda viktigere for Mats.

ENGASJERT LOKALPOLITIKER: Etter Utøya ble politikk og hva den kan brukes til enda viktigere for Mats.

Werner Juvik

I 2019 stilte Mats til valg i bydel Gamle Oslo. Ved siden av jobben som rådgiver i politikk- og samfunnsavdelinga i Fagforbundet, er han i dag nestleder i Gamle Oslo Arbeiderparti, representant i bydelsutvalget og leder for byutviklingskomiteen i bydelen. Han ser ei klar linje fra opplevelsen av å ha vært så heldig å overleve til bydelspolitikken:

– I det daglige er jeg opptatt av etablering av Alnaelva miljøpark, opprustning av barnehager og lokalisering av nytt fengsel, sånne ting. Det er ikke sånn at jeg tenker så mye på Utøya i det daglige, men noen ganger stopper jeg opp og tar liksom et steg tilbake. Da kan jeg tenke at erfaringen fra Utøya hvelver en høyere himmel, selv over bydelspolitikken. Kjernen i det sosialdemokratiske prosjektet er å minimere utslagene av tilfeldigheter og flaks, troen på at kollektiv handling er veien til frihet for alle. Forhåpentligvis kan erkjennelsen av hvor mye som er overlatt til flaks og tilfeldigheter bidra til at vi viser større omsorg for dem som snubler, og snakker mindre om hvem som «lykkes» eller «ikke lykkes». For det er ikke i kraft av egen anstrengelse alene at vi er der vi er.

I ettertid påfører vi alt som skjedde 22. juli logikk, mens det egentlig var det ultimate kaos, der og da.

Jeg hadde ikke en vanskelig barndom eller oppvekst i bagasjen, ingen andre vanskelige ting, heller, for den saks skyld.

Jeg fikk behov for å engasjere meg i mer enn metasamtalen om at det som skjedde var et angrep på åpenhet og demokrati og sånn.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

::-----------------------------------

t: Tittel i bildet [x][x]

t!-----------------------------------

u: Skygge under tittel [x][x]

u!-----------------------------------

f: Farge på tittel [#ffffff][#ffffff]

f!-----------------------------------

x: Tittel-look []

x!-----------------------------------

h: Tittel-plassering [3]

h!-----------------------------------

y: Bilde 2 som bilde på mobil []

y!-----------------------------------

i: Usynlig hovedbilde [x]

i!----------------------------------------------------

a: Video som hovedbilde:
auto [x] kontr [x] loop [x] ikke fs [x] stille [x]

a!---------------------------------------------------

e: Titteleffekt [][]

e!-----------------------------------

z: Tittelstørrelse [6][10]

z!-----------------------------------

j: JS-lenke []

j!-----------------------------------

k: JS-lenke []

k!-----------------------------------

l: JS-lenke []

l!-----------------------------------

c: CSS-lenke [fburl/mapper/spesial/spesialtagsider/utoya/utoyasiderMintro.css]

c!-----------------------------------

v: CSS-lenke []

v!-----------------------------------

b: CSS-lenke []

b!-----------------------------------

INGEN UNIVERSALHISTORIER: Mats er opptatt av at det ikke finnes én historie om Utøya 22. juli 2011. Det fins mange.

INGEN UNIVERSALHISTORIER: Mats er opptatt av at det ikke finnes én historie om Utøya 22. juli 2011. Det fins mange.

Werner Juvik

Werner Juvik

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Terje Bendiksby / NTB

Etter opplevelsene på Utøya i 2011, ble politikk viktigere enn noensinne for Mats Kvaløy-Bjørbekk.

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Det var den dagen Gro Harlem Brundtland kom til Utøya. Likevel er det skoene Mats husker best, skoene hulter til bulter i gangen utenfor den tjåka fulle storsalen i kafébygget. Og appellene utvalgte AUF-ere holdt til Gro. Og atmosfæren, selvfølgelig: Den som oppstår når hundrevis av politisk engasjerte ungdommer samles. De intense øyeblikkene hvor betydningen av å synes og gjøre seg bemerket er stor for fremadstormende AUF-ere og den unge retorikeren hamrer inn poeng etter poeng. Dynamikken mellom de som bergtar og de som bergtas. Nerver, inspirasjon, pushing, læring, lettelse. Alt Mats synes er fint med Utøya. Men det han husker aller best fra øya sommeren 2011, er øyeblikket da noe helt annet begynte.

Bomben i regjeringskvartalet er det store samtaleemnet denne ettermiddagen. Mats er på vei ned til hovedhuset, da han hører en knatrelyd, som om noen leker med kinaputter. Han går etter lyden. Da kommer en han kjenner godt springende ut av døra på baksida av hovedhuset. Det er noe med bråheten i bevegelsene. Noe med lyden – er det et rop eller et hyl? Noe er galt. Mats bråsnur. Og løper. På vei over plassen ved kantinebygget hører han stemmer som spør hva som skjer. Han snur seg, og ser ei jente bli løftet fra bakken for så å falle sammen. Noen har skutt henne.

Det som skjer videre, er lagret i sekvenser av korte glimt, som gamle lysbilder: Vennen fra Buskerud som griper ham i armen når han sklir og sier «Mats, vi må videre.» Ham selv som skyver ei jente framover på stien, de må videre. I et øyeblikk får han et bilde i hodet av skoleskytinger i USA, og tenker: Skoleskytere er ofte to. Én som jager ofrene framover, én som kommer dem i møte. Han må vekk fra stien.

Da dukker hullet i gjerdet opp.

Hullet han fant under et politisk kurs på øya i mai samme år, da han trengte en pause og gikk for å bade. Alene, på jakt etter en skjermet og utilgjengelig flekk. Plutselig var det der, på yttersida av kjærlighetsstien: Hullet i gjerdet. Han hadde krøpet gjennom og tatt seg ned en ulendt skråning, før han fant stedet nede ved vannet hvor sannsynligheten for å bli funnet var minst.

I 2011 var Mats 24 år, rådgiver i AUF og en av dem som organiserte leiren på Utøya. Det var andre gang han var med å organisere sommerleiren i Tyrifjorden. Han hadde også vært der i flere andre sammenhenger. Sist i mai samme år, på en samling for fylkeslagene.

Ti år seinere sitter han ytterst på kanten av hjørnesofaen, hjemme i stua på Tøyen i Oslo. Halvannen meter unna sitter samboeren Frank bak en dataskjerm. I pandemien fungerer den lille lyse leiligheten også som kontor for samboerparet.

– Det legger seg et alvor over meg når jeg skal snakke om dette, begynner Mats.

– Jeg snakker ikke så ofte om det, legger han til.

– Er det et bevisst valg?

– Til dels. Jeg har i hvert fall vært bevisst på ikke å ta hevd på universalhistorien. Det er så mange historier fra Utøya sommeren 2011, og jeg er veldig usikker på den allmenne verdien av min personlige opplevelse og tapserfaring.

INGEN UNIVERSALHISTORIER: Mats er opptatt av at det ikke finnes én historie om Utøya 22. juli 2011. Det fins mange.

INGEN UNIVERSALHISTORIER: Mats er opptatt av at det ikke finnes én historie om Utøya 22. juli 2011. Det fins mange.

Werner Juvik

Han forsøker å utdype:

– Altså, enkelthistorier kan være viktige vitnesbyrd for å motvirke historiefornektelse, men utover det: Hva er det egentlig vi trenger å vite når vi skal snakke om et terrorangrep ti år etter? Eller om tjue, tretti eller førti år? Når vi snakker om andre verdenskrig, er enkeltskjebnene viktige for å huske at ethvert liv har verdi, men for oss som ikke kjenner noen av menneskene som levde den gangen, som ikke har noen relasjon til dem, så blir betydningen av de historiene en annen enn det som handler om konsekvensene av noe større, enten det er tankegods eller ideologi. Det er i hvert fall litt sånn jeg tenker.

Han har også tenkt en del på det den danske filosofen Kierkegaard sa om at man lever livet forlengs, men kun kan forstå det baklengs.

{s1}

– I øyeblikket hadde ingen tilgang på eller oversikt over den informasjonen vi har nå. Det var ikke bevisste handlingsvalg, men adrenalin og reflekser som gjorde at jeg havnet nede ved vannet og ikke for eksempel ble værende oppe på kjærlighetsstien, hvor mange ble hardt skadd eller drept like etterpå. Det var flaks som avgjorde hvem som overlevde på Utøya, og hvem som ikke gjorde det.

De er seks eller sju stykker som klemmer seg sammen nede ved vannet. Som lytter og speider, diskuterer og veier for og imot. Bør de holde seg i ro? Eller bevege seg bort? Svømme, eller ikke svømme? Og hva er det egentlig som foregår?

De sitter der i flere timer. Hvor mange, vet han ikke eksakt. De beveger seg ikke før lenge etter at gjerningsmannen er tatt. Da kommer de, politifolka med full bevæpning, én som sikrer og sikter opp i skråningen, én som får dem over i en båt.

I ettertid har Mats lest i Breiviks forklaring at han var fullt klar over ungdommene nede ved vannet. Lenge skal han ha stått der oppe, bare noen meter over hodene deres, og overveid hva han skulle gjøre. Til slutt konkluderte han med at faren for å bli overrumplet var for stor og lot være å gå ned.

«Tilfeldigheter» og «flaks». Mats Kvaløy Bjørbekk vender stadig tilbake til de to ordene. Etter 22. juli 2011 fikk de en ny betydning for ham.

– Vi lever i en kultur som veldig sterkt framhever individuelle heltefortellinger om hvordan folk greier seg og får til ting, helt selv. Men for meg er det sånn at hvis ikke han som kom løpende ut av hovedhuset hadde gjort det akkurat da han gjorde det, så ville jeg gått gjerningsmannen rett i møte og etter all sannsynlighet blitt offer nummer tre. For meg er 22. juli en skarp understreking av at livet i veldig stor grad er et spørsmål om tilfeldigheter, flaks og forhold vi ikke individuelt har kontroll over. Og at det er sånn for oss alle.

NY BETYDNING: Tilfeldigheter og flaks, to ord som har fått stor betydning i Mats' liv.

NY BETYDNING: Tilfeldigheter og flaks, to ord som har fått stor betydning i Mats' liv.

Werner Juvik

Båten frakter dem til fastlandet, bussen til Sundvollen. I hukommelsen har Mats bilder av folk inntullet i hvite hotellhåndklær og busser som kommer, slipper av folk og drar igjen. Noen kommer aldri med bussen.

I sofaen, ti år seinere, ramser han opp faktorene han mener var på hans side den dagen terroristen kom til Utøya:

– Jeg var 24 år, jeg jobba sentralt i AUF, jeg kjente mange, jeg kjente øya, jeg hadde til og med vært der bare en måned tidligere. Hva med 14-åringen som var på øya for første gang i sitt liv? Som kanskje bare hadde vært der i en dag og ikke kjente noen og i hvert fall ikke øya. Og så skjer de tingene. Forskjellen i forutsetninger er brutal. Det er tungt å tenke på.

{s2}

– Jeg hadde samboer og familie, jeg var en del av rådgiverfellesskapet i AUF og ble sett der. Dessuten bodde jeg i Oslo, jeg skulle ikke hjem til en kommune der jeg kanskje var den eneste overlevende.

TILBAKE: I 2018 var Mats tilbake på Utøya.

TILBAKE: I 2018 var Mats tilbake på Utøya.

Terje Bendiksby / NTB

Det er ikke sånn at Mats har unnsluppet alle følelsesmessige eller fysiske reaksjoner på det han har opplevd. Men han tror de har vært beskjedne i forhold til mange andres.

– I begynnelsen kunne jeg få økt puls hvis jeg befant meg i en folkemengde og noen gjorde en brå bevegelse. Når det har vært snakk om økt trusselnivå og bevæpning av politiet har jeg også kunnet kjenne de fysiske reaksjonene komme krypende. Men i rollen som folkevalgt nå, opplever jeg også at det kan gi meg en annen tålmodighet med en del ting. Noe ubehagelig kan føles mindre og ikke så tyngende i det store bildet.

Han var et par ganger hos en psykolog. Det var ikke helt hans greie.

– Psykologen var fokusert på det voldelige i situasjonen, mens jeg ville snakke om ting som kanskje ikke passet så godt inn i den profesjonelle pasient-terapeut settinga. Ting jeg måtte finne andre steder – hos venner, samboer og familien min, i musikk, litteratur. Og i politikk. Terroren var et angrep på en fellesskapsorientert holdning, men også på politikk i seg selv, uansett hvor vi står ideologisk: Måten vi tar beslutninger på, at vi har representative organer der vi representerer noe mer enn oss selv og vår egen umiddelbare egeninteresse, sier Mats og påpeker at parlamentarisme og demokrati handler om å tåle kompromisser, også mellom ulike verdensbilder og politiske ståsteder. At ingen av oss har svaret alene.

Mats mener at terroristen som drepte tenåringer på Utøya, sto for den absolutte motsetningen:

– Han drepte fordi han ikke tålte noe annet enn sitt eget verdensbilde, og ønsket å opphøye sine egne holdninger til noe som var mer sant og riktig enn alle andres, noe som han mente ga rett til å drepe. Politisk sett var han en totalitær fascist.

For Mats ble terroristens autoritære og totalitære høyreradikalisme en tydeliggjøring av politikkens verdi, men også mer spesifikt av sosialdemokratiets betydning.

{s3}

– Jeg måtte gjøre noe konkret for nettopp den politiske bevegelsen som Breivik hatet. Fordelingspolitikk, fagbevegelse, sosialisme – alle de samfunnsmålene som AUF og Utøya tross alt handler om, fikk enda større betydning. Jeg tror også at det hadde en terapeutisk funksjon fortsatt å engasjere seg for dette.

ENGASJERT LOKALPOLITIKER: Etter Utøya ble politikk og hva den kan brukes til enda viktigere for Mats.

ENGASJERT LOKALPOLITIKER: Etter Utøya ble politikk og hva den kan brukes til enda viktigere for Mats.

Werner Juvik

I 2019 stilte Mats til valg i bydel Gamle Oslo. Ved siden av jobben som rådgiver i politikk- og samfunnsavdelinga i Fagforbundet, er han i dag nestleder i Gamle Oslo Arbeiderparti, representant i bydelsutvalget og leder for byutviklingskomiteen i bydelen. Han ser ei klar linje fra opplevelsen av å ha vært så heldig å overleve til bydelspolitikken:

– I det daglige er jeg opptatt av etablering av Alnaelva miljøpark, opprustning av barnehager og lokalisering av nytt fengsel, sånne ting. Det er ikke sånn at jeg tenker så mye på Utøya i det daglige, men noen ganger stopper jeg opp og tar liksom et steg tilbake. Da kan jeg tenke at erfaringen fra Utøya hvelver en høyere himmel, selv over bydelspolitikken. Kjernen i det sosialdemokratiske prosjektet er å minimere utslagene av tilfeldigheter og flaks, troen på at kollektiv handling er veien til frihet for alle. Forhåpentligvis kan erkjennelsen av hvor mye som er overlatt til flaks og tilfeldigheter bidra til at vi viser større omsorg for dem som snubler, og snakker mindre om hvem som «lykkes» eller «ikke lykkes». For det er ikke i kraft av egen anstrengelse alene at vi er der vi er.