Werner Juvik

«Jeg måtte vite hva som hadde skjedd og hvor det hadde skjedd»

Bjørn Arnesen (63), tidligere brannmester, hovedbrannstasjonen.

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425815}

Fartein Rudjord

Brannmester Bjørn Arnesen skulle ikke vært på jobb. Han ble en av de aller første på skadestedet etter at bomba i Oslo gikk av.

{/p}

{P4125935}

Werner Juvik

{/p}

I tredje etasje på hovedbrannstasjonen i Oslo er det god stemning den nest siste fredagen i juli 2011. I oppholdsrommet er det, som alltid på fredager, kake og kaffe, og over TV-skjermen ruller den 98. utgaven av Tour de France. Brannmester Bjørn Arnesen er to timer for tidlig på jobb, fordi brannmesteren med dagvakt skal på hytta.

Han sitter i en svart skinnsofa med ryggen mot Grubbegata. Hvis han hadde snudd seg, hadde han sett en hvit varebil parkere 70–80 meter unna.

Noen timer seinere skal han finne en bit av den bilen i dette rommet, men akkurat nå er Arnesen og de ti andre brannmennene opptatt av sykler. Ti år seinere mener han bestemt at en av nordmennene nettopp hadde brutt ut av feltet da en kollega kom tilbake fra en telefonsamtale. Han hadde noe han måtte fortelle: Mens han satt i vinduskarmen i et av de åpne vinduene og snakket i telefonen, hadde han sett en politimann gå forbi med hjelm, pistol og visir.

– Vi var enige om at det var litt rart, for hvis politiet hadde øvelse i regjeringskvartalet så burde vi vært informert. En annen av gutta stakk hodet ut av vinduet og kikket både oppover og nedover gata, men så ingen.

Drønnet og lufttrykket noen sekunder seinere blåser glasset ut av vinduene og pusten ut av alle i oppholdsrommet. Da de kommer til seg selv er vegger og gulv fulle av glassplinter. Ingen er fysisk skadet, men opplevelsen er voldsom, helt annerledes enn noe Arnesen har vært ute for tidligere. Han er ikke et øyeblikk i tvil:

{s1}

Da bomba gikk av i regjeringskvartalet klokka 15.25, 22. juli, 2011 hadde Bjørn Arnesen vært operativ brannmann i over 30 år, og brannmester ved hovedbrannstasjonen i åtte år. I dag er han antakelig den brannmannen i Norge med flest utrykninger på CV-en, rundt 17.000 totalt, anslår han selv.

Arnesen trenger ikke mange sekundene på å summe seg:

De må få ut bilene, komme seg bort i regjeringskvartalet og sjekke hva som har skjedd. Det viser seg å være lettere sagt enn gjort: Lufttrykket har blåst ned alle portene, bilene er umulig å få ut. Arnesen beordrer mannskapet til å rydde garasjeporter og gå gjennom alle kontorene på brannstasjonen for å sjekke om det er folk der. Selv får han på seg utrykningsklær og melder fra til 110-sentralen. Så går han ut.

– Jeg kom nesten ikke ut av døra for det lå så mye glass og vindusrammer der. Etter bare tredve-førti meter støtte jeg på de første skadde og døde, men jeg tenkte med en gang at jeg ikke kunne begynne å hjelpe dem. Da ville jeg mistet fokus på det jeg følte var min oppgave. Og jeg måtte holde fokus. Jeg måtte vite hva som hadde skjedd og hvor det hadde skjedd. Deretter måtte jeg finne ut av omfanget.

I gul utrykningsdress og med rød hjelm vandrer brannmesteren rundt i kaoset i regjeringskvartalet og gir sporadiske rapporter gjennom radiosambandet om det han ser: Bombekrater, ille tilredte kropper, glass og murstein, papirer som flagrer gjennom lufta, branner i RA4, sivile mennesker som tar seg av skadde. Han vurderer å melde fra om flere hundre skadde og døde, men tar seg i det. De eneste han snakker med bortsett fra kollegene på radiosambandet, er vaktene i regjeringskvartalet og en mann som forgjeves forsøker å få liv i ei dame.

Snart er politi, helsevesen og brannfolk fra hele byen på vei mot regjeringskvartalet. Youngstorget blir oppmøteplass for brannvesenets biler og mannskap. Når politiets bombegruppe har gått gjennom alle byggene, er det brannvesenets tur. De får ut to hardt skadde fra RA4. Minst en person må hentes ut fra høyblokka med stigebil. Arnesen forsøker å snakke med vaktene i regjeringsbygget. Hva har de sett? Hvordan er det med dem? Han får vage svar. Arnesen synes ikke det er det spor merkelig.

– Alt føltes uvirkelig. Som å være midt i noe du hadde sett på TV fra Midtøsten og Afghanistan. I ettertid er det mye jeg tror jeg har gjort som jeg kanskje ikke har gjort. Løp jeg ned fra brannstasjonen eller gikk jeg? Det hadde vært interessant om noen hadde hatt alt på film.

FØRSTE MØTE: Gatebildet som møtte Bjørn Arnesen da han kom seg ut av brannstasjonen, minnet om krigssoner i helt andre deler av verden. Brannmesteren står midt i bildet, med rød hjelm.

FØRSTE MØTE: Gatebildet som møtte Bjørn Arnesen da han kom seg ut av brannstasjonen, minnet om krigssoner i helt andre deler av verden. Brannmesteren står midt i bildet, med rød hjelm.

Fartein Rudjord

Han husker ikke hvordan de første opplysningene om Utøya kom, men tror det kan ha vært et par timer etter at bomben gikk av.

– Jeg visste ikke engang hvor Utøya var og tenkte det var en liten holme ute i Oslofjorden. Vi fikk høre at det var folk i vannet, druknede, derfor ble det sendt redningsdykkere for å bistå. Da vi fikk høre at åtte-ti personer var skutt, kom jeg til å tenke på «politimannen» kollegaen min så gå gjennom Grubbegata med hjelm, visir og pistol, like før bomben gikk av.

Klokka er blitt halv seks om morgenen, 23. juli, når Bjørn Arnesen står ved senga si i tredje etasje på brannstasjonen. Han rister sengetøyet for glasskår, før han legger seg og sover i halvannen time. Når han våkner venter media. «Alle» vil snakke med mannen som var først på skadestedet i regjeringskvartalet.

For Arnesen selv skal det gå litt tid, før han tar inn over seg hva han har vært med på denne helga. Det skjer først når han kommer fra jobb mandag 25. juli, og kona vil ha ham med til byen for å gå i rosetoget. Arnesen er ikke så interessert, men det ender likevel med at de tar turen inn til Oslo sentrum denne mandagen etter terrorangrepet på Norge: Kona, sønnene, barnebarna – og brannmester Bjørn Arnesen.

{s2}

Den pensjonerte brannmesteren sitter godt mellom de myke puter i en moderne sofa i ei boligblokk på Kolbotn, utenfor Oslo. Siden han gikk av for tre år siden har han fått muskelrevmatisme, hjerteinfarkt og kreft. Han er heldigvis frisk nå. Bortsett fra at revmatismen har gjort at det kanskje skorter litt på styrken, mener han å være i nesten like god form som da han var i jobb.

Det nærmer seg ti år siden terroristen plasserte ei bombe i en hvit bil rett utenfor arbeidsplassen hans. Den kunne gjort ham til offer, i stedet ble han en av heltene. I flere år reiste han rundt og holdt foredrag for andre brannfolk i inn- og utland.

Bortsett fra kollegaen som kom på jobb om morgenen mandag 25. juli, stakk foten ned i støvelen og skar seg på et glasskår, kjenner ikke Arnesen til at noen som var på jobb på hovedbrannstasjonen 22. juli ble skadet, verken fysisk eller mentalt. Han tror faktisk det kan ha vært tøffere for brannfolk å være blant dem som tilfeldigvis ikke var på jobb 22. juli. Det handler om at brannfolk helst vil bidra når noe skjer, men også om at den sterke lagfølelsen kan gjøre at den som må følge et drama på avstand føler seg utenfor i ettertid.

– Hvordan ble ditt eget liv påvirket av opplevelsene i etterkant?

– Ikke mye. Jeg ble skilt, men det hadde ikke noe med 22. juli å gjøre. Hvis du skal ta med deg alt det triste og tragiske, tror jeg ikke du passer i denne jobben. Selvfølgelig er det mange tragiske skjebner som gjør inntrykk, men det er mye hyggelig også. Å hjelpe folk, er fint.

GODT Å BIDRA: Brann- og redningsfolk lever best med å få bidra. Samholdet kolleger imellom og systematisk debrifing, hjelper dem videre etter tunge oppdrag.

GODT Å BIDRA: Brann- og redningsfolk lever best med å få bidra. Samholdet kolleger imellom og systematisk debrifing, hjelper dem videre etter tunge oppdrag.

Werner Juvik

I etterkant har mange vært opptatt av om nødetatene var godt nok forberedt på at terror kunne ramme oss, her i fredelige Norge.

– I den grad det er mulig, så føler jeg faktisk at vi var det, sier brannmesteren.

– En ting som er litt morsomt, eller i hvert fall pussig, er at fem-seks år tidligere, i 2006 eller 2007, så var vi på medietrening i NRK. Alle fikk ulike caser de skulle løse. Mitt var «terroranslag mot høyblokka».

Jeg visste at det var ei bombe og en terrorhandling. Det var så kraftig at det ikke kunne dreie seg om ei propanflaske eller et uhell.

Først da jeg så alle menneskene gikk omfanget av det som hadde skjedd opp for meg. At dette var noe som berørte hele Norge.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

::-----------------------------------

t: Tittel i bildet [x][x]

t!-----------------------------------

u: Skygge under tittel [x][x]

u!-----------------------------------

f: Farge på tittel [#ffffff][#ffffff]

f!-----------------------------------

x: Tittel-look []

x!-----------------------------------

h: Tittel-plassering [3]

h!-----------------------------------

y: Bilde 2 som bilde på mobil []

y!-----------------------------------

i: Usynlig hovedbilde [x]

i!----------------------------------------------------

a: Video som hovedbilde:
auto [x] kontr [x] loop [x] ikke fs [x] stille [x]

a!---------------------------------------------------

e: Titteleffekt [][]

e!-----------------------------------

z: Tittelstørrelse [6][10]

z!-----------------------------------

j: JS-lenke []

j!-----------------------------------

k: JS-lenke []

k!-----------------------------------

l: JS-lenke []

l!-----------------------------------

c: CSS-lenke [fburl/mapper/spesial/spesialtagsider/utoya/utoyasiderMintro.css]

c!-----------------------------------

v: CSS-lenke []

v!-----------------------------------

b: CSS-lenke []

b!-----------------------------------

Werner Juvik

Werner Juvik

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425815}

Fartein Rudjord

Brannmester Bjørn Arnesen skulle ikke vært på jobb. Han ble en av de aller første på skadestedet etter at bomba i Oslo gikk av.

{/p}

{P4125935}

Werner Juvik

{/p}

I tredje etasje på hovedbrannstasjonen i Oslo er det god stemning den nest siste fredagen i juli 2011. I oppholdsrommet er det, som alltid på fredager, kake og kaffe, og over TV-skjermen ruller den 98. utgaven av Tour de France. Brannmester Bjørn Arnesen er to timer for tidlig på jobb, fordi brannmesteren med dagvakt skal på hytta.

Han sitter i en svart skinnsofa med ryggen mot Grubbegata. Hvis han hadde snudd seg, hadde han sett en hvit varebil parkere 70–80 meter unna.

Noen timer seinere skal han finne en bit av den bilen i dette rommet, men akkurat nå er Arnesen og de ti andre brannmennene opptatt av sykler. Ti år seinere mener han bestemt at en av nordmennene nettopp hadde brutt ut av feltet da en kollega kom tilbake fra en telefonsamtale. Han hadde noe han måtte fortelle: Mens han satt i vinduskarmen i et av de åpne vinduene og snakket i telefonen, hadde han sett en politimann gå forbi med hjelm, pistol og visir.

– Vi var enige om at det var litt rart, for hvis politiet hadde øvelse i regjeringskvartalet så burde vi vært informert. En annen av gutta stakk hodet ut av vinduet og kikket både oppover og nedover gata, men så ingen.

Drønnet og lufttrykket noen sekunder seinere blåser glasset ut av vinduene og pusten ut av alle i oppholdsrommet. Da de kommer til seg selv er vegger og gulv fulle av glassplinter. Ingen er fysisk skadet, men opplevelsen er voldsom, helt annerledes enn noe Arnesen har vært ute for tidligere. Han er ikke et øyeblikk i tvil:

{s1}

Da bomba gikk av i regjeringskvartalet klokka 15.25, 22. juli, 2011 hadde Bjørn Arnesen vært operativ brannmann i over 30 år, og brannmester ved hovedbrannstasjonen i åtte år. I dag er han antakelig den brannmannen i Norge med flest utrykninger på CV-en, rundt 17.000 totalt, anslår han selv.

Arnesen trenger ikke mange sekundene på å summe seg:

De må få ut bilene, komme seg bort i regjeringskvartalet og sjekke hva som har skjedd. Det viser seg å være lettere sagt enn gjort: Lufttrykket har blåst ned alle portene, bilene er umulig å få ut. Arnesen beordrer mannskapet til å rydde garasjeporter og gå gjennom alle kontorene på brannstasjonen for å sjekke om det er folk der. Selv får han på seg utrykningsklær og melder fra til 110-sentralen. Så går han ut.

– Jeg kom nesten ikke ut av døra for det lå så mye glass og vindusrammer der. Etter bare tredve-førti meter støtte jeg på de første skadde og døde, men jeg tenkte med en gang at jeg ikke kunne begynne å hjelpe dem. Da ville jeg mistet fokus på det jeg følte var min oppgave. Og jeg måtte holde fokus. Jeg måtte vite hva som hadde skjedd og hvor det hadde skjedd. Deretter måtte jeg finne ut av omfanget.

I gul utrykningsdress og med rød hjelm vandrer brannmesteren rundt i kaoset i regjeringskvartalet og gir sporadiske rapporter gjennom radiosambandet om det han ser: Bombekrater, ille tilredte kropper, glass og murstein, papirer som flagrer gjennom lufta, branner i RA4, sivile mennesker som tar seg av skadde. Han vurderer å melde fra om flere hundre skadde og døde, men tar seg i det. De eneste han snakker med bortsett fra kollegene på radiosambandet, er vaktene i regjeringskvartalet og en mann som forgjeves forsøker å få liv i ei dame.

Snart er politi, helsevesen og brannfolk fra hele byen på vei mot regjeringskvartalet. Youngstorget blir oppmøteplass for brannvesenets biler og mannskap. Når politiets bombegruppe har gått gjennom alle byggene, er det brannvesenets tur. De får ut to hardt skadde fra RA4. Minst en person må hentes ut fra høyblokka med stigebil. Arnesen forsøker å snakke med vaktene i regjeringsbygget. Hva har de sett? Hvordan er det med dem? Han får vage svar. Arnesen synes ikke det er det spor merkelig.

– Alt føltes uvirkelig. Som å være midt i noe du hadde sett på TV fra Midtøsten og Afghanistan. I ettertid er det mye jeg tror jeg har gjort som jeg kanskje ikke har gjort. Løp jeg ned fra brannstasjonen eller gikk jeg? Det hadde vært interessant om noen hadde hatt alt på film.

FØRSTE MØTE: Gatebildet som møtte Bjørn Arnesen da han kom seg ut av brannstasjonen, minnet om krigssoner i helt andre deler av verden. Brannmesteren står midt i bildet, med rød hjelm.

FØRSTE MØTE: Gatebildet som møtte Bjørn Arnesen da han kom seg ut av brannstasjonen, minnet om krigssoner i helt andre deler av verden. Brannmesteren står midt i bildet, med rød hjelm.

Fartein Rudjord

Han husker ikke hvordan de første opplysningene om Utøya kom, men tror det kan ha vært et par timer etter at bomben gikk av.

– Jeg visste ikke engang hvor Utøya var og tenkte det var en liten holme ute i Oslofjorden. Vi fikk høre at det var folk i vannet, druknede, derfor ble det sendt redningsdykkere for å bistå. Da vi fikk høre at åtte-ti personer var skutt, kom jeg til å tenke på «politimannen» kollegaen min så gå gjennom Grubbegata med hjelm, visir og pistol, like før bomben gikk av.

Klokka er blitt halv seks om morgenen, 23. juli, når Bjørn Arnesen står ved senga si i tredje etasje på brannstasjonen. Han rister sengetøyet for glasskår, før han legger seg og sover i halvannen time. Når han våkner venter media. «Alle» vil snakke med mannen som var først på skadestedet i regjeringskvartalet.

For Arnesen selv skal det gå litt tid, før han tar inn over seg hva han har vært med på denne helga. Det skjer først når han kommer fra jobb mandag 25. juli, og kona vil ha ham med til byen for å gå i rosetoget. Arnesen er ikke så interessert, men det ender likevel med at de tar turen inn til Oslo sentrum denne mandagen etter terrorangrepet på Norge: Kona, sønnene, barnebarna – og brannmester Bjørn Arnesen.

{s2}

Den pensjonerte brannmesteren sitter godt mellom de myke puter i en moderne sofa i ei boligblokk på Kolbotn, utenfor Oslo. Siden han gikk av for tre år siden har han fått muskelrevmatisme, hjerteinfarkt og kreft. Han er heldigvis frisk nå. Bortsett fra at revmatismen har gjort at det kanskje skorter litt på styrken, mener han å være i nesten like god form som da han var i jobb.

Det nærmer seg ti år siden terroristen plasserte ei bombe i en hvit bil rett utenfor arbeidsplassen hans. Den kunne gjort ham til offer, i stedet ble han en av heltene. I flere år reiste han rundt og holdt foredrag for andre brannfolk i inn- og utland.

Bortsett fra kollegaen som kom på jobb om morgenen mandag 25. juli, stakk foten ned i støvelen og skar seg på et glasskår, kjenner ikke Arnesen til at noen som var på jobb på hovedbrannstasjonen 22. juli ble skadet, verken fysisk eller mentalt. Han tror faktisk det kan ha vært tøffere for brannfolk å være blant dem som tilfeldigvis ikke var på jobb 22. juli. Det handler om at brannfolk helst vil bidra når noe skjer, men også om at den sterke lagfølelsen kan gjøre at den som må følge et drama på avstand føler seg utenfor i ettertid.

– Hvordan ble ditt eget liv påvirket av opplevelsene i etterkant?

– Ikke mye. Jeg ble skilt, men det hadde ikke noe med 22. juli å gjøre. Hvis du skal ta med deg alt det triste og tragiske, tror jeg ikke du passer i denne jobben. Selvfølgelig er det mange tragiske skjebner som gjør inntrykk, men det er mye hyggelig også. Å hjelpe folk, er fint.

GODT Å BIDRA: Brann- og redningsfolk lever best med å få bidra. Samholdet kolleger imellom og systematisk debrifing, hjelper dem videre etter tunge oppdrag.

GODT Å BIDRA: Brann- og redningsfolk lever best med å få bidra. Samholdet kolleger imellom og systematisk debrifing, hjelper dem videre etter tunge oppdrag.

Werner Juvik

I etterkant har mange vært opptatt av om nødetatene var godt nok forberedt på at terror kunne ramme oss, her i fredelige Norge.

– I den grad det er mulig, så føler jeg faktisk at vi var det, sier brannmesteren.

– En ting som er litt morsomt, eller i hvert fall pussig, er at fem-seks år tidligere, i 2006 eller 2007, så var vi på medietrening i NRK. Alle fikk ulike caser de skulle løse. Mitt var «terroranslag mot høyblokka».