«Jeg satt trygt i en bil, langt unna, da jeg fikk vite at jeg hadde mistet dem.»

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425815}

HYTTEFELLESSKAP: Kathrin delte hytte med Sverre fra Fagforbundet Møre og Romsdal og Snorre fra Fellesforbundet.

Sverre Flåte Bjørkavåg

Kathrin forsøkte å overtale hyttekompisene til å bli med til Oslo, men endte med å reise fra Utøya alene, få timer før terroristen kom.

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Kathrin sitter bak rattet i sin svarte Mercedes A160 på vei mot Røros. Tjueåtteåringen gleder seg. De siste dagene har hun vært på jobb på AUFs sommerleir på Utøya. Det har vært morsomme, men intense dager med 16-åringer som lever leirlivet til fulle og har uendelige spørsmål til en fagforeningsrepresentant. I den bitte lille LO-hytta hun har delt med Sverre fra Fagforbundet Møre og Romsdal og Snorre fra Fellesforbundet, har de drevet gruppearbeid på terrassen fra morgen til kveld for å finpusse Snorres hilsningstale. Heldigvis ble sluttresultatet bra. Da de tok farvel, etter Gros tale, var det med en god følelse.

Kathrin nærmer seg Elverum, da telefonen ringer. Hun får så vidt sagt «hallo», før kameraten fra ungdomsutvalget avbryter henne: «Hvor er du?» Kathrin stusser, det er bare et par timer siden de snakket sammen. Hvorfor ringer han og spør om dét? Hun svarer at hun er på vei til hytta. Igjen rekker hun så vidt å fullføre setningen, før en lettet stemme fyller røret: «Dét er jeg glad for!» Kathrin svarer «jo, takk …», og tenker samtidig: «Skulle ikke han på jobb denne ettermiddagen? Hvorfor ringer han og spør om dette, nå?»

– Da spurte han om jeg ikke visste hva som hadde skjedd.

LO sender alltid en ungdomsdelegasjon til AUFs sommerleir på Utøya. I 2011 var sju unge representanter på plass for å informere om fagforeningsarbeid. Fagforbundets Kathrin Nesgård var på Utøya for andre eller tredje gang og ankom øya sammen med fagforeningskameraten Sverre og resten av delegasjonen. På øya møtte de Snorre, som de delte hytte med. Egentlig skulle de være til søndag, men allerede første kvelden ble de tre enige om dra hjem etter Gro Harlem Brundtlands tale på fredagen. Værvarselet for Tyrifjorden var nedslående, og Kathrin skulle begynne ferie den helga. Planen var at Snorre og Sverre skulle sitte på til Oslo, før Kathrin fortsatte til Røros. Men så ombestemte gutta seg og ble igjen.

Kathrin stopper på Elverum. Ingen av dem hun forsøker å ringe tar telefonen. Hun sender melding i stedet: «Er alt bra?» Så: «Kan dere gi meg beskjed om alt er bra?» Til slutt: «Jeg er redd for dere!»

Vennene er den typen folk som svarer raskt når de får en telefon eller sms. Men det kommer ingen svar. En ubehagelig følelse presser på: Burde hun spurt bare én gang til om de ville sitte på til Oslo?

Kathrin skyver tanken vekk. Jobben som hjelpepleier har lært henne noen teknikker som kan brukes når man trenger et forsvar for å fungere. En eller annen gang underveis ringer faren hennes. Han foreslår at hun snur og kommer hjem, men det eneste Kathrin er interessert i akkurat nå, er å få vite hvordan det går med vennene. Hvis hun snur, blir det ikke for å reise hjem, men til Sundvollen. Hun fortsetter til Røros, det er hennes fristed.

Den neste uka ser hun verken nyheter eller åpner Facebook. Hun har kun kontakt med sine nærmeste venner og kolleger i Fagforbundet. Etter to dager får hun endelig svar på en av sms-ene hun sendte fra parkeringsplassen på Elverum. En god venn ringer og forteller at han er i live og at det går «greit» – med ham. Den samtalen betyr mye. Men den overlevende vennen forteller også at han tror at Snorre og Sverre er døde. Han tror til og med at han har sett en av dem.

Nesten ti år seinere sitter Kathrin (38) på en benk på Lambertseter i Oslo. Etter fire år som leder for ungdomsutvalget i Fagforbundet Oslo, stilte hun ikke til gjenvalg i 2013, men valgte å gå tilbake til jobben i hjemmesykepleien. Under pandemien har hun jobbet på bydelens koronasenter.

– Altså, jeg har grua meg til dette, jeg må innrømme det, begynner hun.

– Ikke på grunn av Utøya, men fordi det er så viktig for meg å få fram at jeg ikke er et offer i denne historien. Jeg ble ikke berørt på samme måte som de som var der nede. Akkurat det er kjempeviktig, blant annet fordi jeg har slitt så lenge med dårlig samvittighet for at jeg reiste.

TVEEGGET TEMA: I mange år har Kathrin slitt med dårlig samvittighet over at hun tilfeldigvis dro fra Utøya før terroristen kom. En del av henne vil helst glemme terrorangrepet, men for de pårørende, de overlevende og for samfunnets skyld, mener hun det er viktig å markere årsdagene for 22. juli.

Werner Juvik

22. juli er blitt en dato hun forsøker å snike seg ubemerket forbi. Hun er blitt ganske god til akkurat det, mener hun.

– I 2011 var 22. juli umulig å unngå. I 2012 vet jeg også veldig godt hva jeg gjorde den dagen. Men spør meg om de påfølgende åra, og jeg aner ikke.

{s1}

Hun forteller at hvis det ikke var for at Fagbladet hadde ringt, så hadde hun ikke husket at det er ti år siden hun mistet flere venner og kolleger på øya i Tyrifjorden. Samtidig innrømmer hun at hun er usikker på om tiårsmarkeringen vil være like lett å forbigå som de foregående.

– Jeg føler at det er litt tveegget, som å markere starten på andre verdenskrig, liksom. For dagen er viktig i norsk historie og viktig å markere fordi vi ikke vil at dette skal skje igjen. Dessuten ønsker jeg at de etterlatte skal føle støtte. Sympati og tårer er én ting, men vi må markere tydelig at dette var ikke riktig, vise at vi vil bekjempe det med å være gode med hverandre. Menneskene som ble drept, utgjorde faktisk en forskjell, de var en viktig del av samfunnet vårt, fagbevegelsen og Arbeiderpartiet.

{s2}

Kathrin har aldri vurdert å oppsøke hjelp til å bearbeide 22. juli-erfaringene. Fire uker etter bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya var hun tilbake på jobb hos Fagforbundet Oslo i Apotekergata.

– Jeg ville tilbake. Det var noe med å komme «hjem» til andre som var berørt på samme måte som meg. Alle hadde kanskje ikke vært der, men det var vår felles familie som mistet noen. Egentlig satt vi i samme båt, alle vi som var ungdomstillitsvalgte i et LO-forbund. Greit, jeg var en del av delegasjonen som var der nede, men vi mistet alle våre. Jeg har aldri følt meg alene etterpå, for jeg har kunnet dele den dårlige samvittigheten med venner og kolleger. Og jeg vet at veldig mange satt med en følelse av at det egentlig var dem som skulle reist nedover.

– Du sier at det er viktig å få fram at du ikke er et offer i denne historien. Hva tenker du på deg selv som i denne sammenhengen?

– Som en som er berørt på samme måte som veldig mange andre, bortsett fra at jeg kanskje hadde flere bekjente der. Kanskje er det litt annerledes å sitte igjen med en følelse av å ha forlatt kollegene. Men jeg opplevde ikke terroren på nært hold, sånn som de som var der da han kom. Jeg reiste derfra i live, før noe skjedde. Jeg har ikke gjemt meg, jeg har ikke svømt. Jeg satt trygt i en bil, langt unna, da jeg fikk vite at jeg hadde mistet dem. Og jeg fikk sagt ha det. Jeg trodde bare ikke at det var siste gang.

PÅ JOBB: Vanligvis jobber Kathrin i bydelens hjemmetjeneste, men under pandemien har hun hatt ansvar for et testsenter i Nordstrand bydel.

Werner Juvik