Garderobekultur
Rønnaug Jarlsbo
«Jeg styrer administrasjonen og trenger først og fremst en rein genser»
Navn: Torill Tjeldnes (60)
Yrke: Kommunedirektør i Folldal, Innlandet siden 2013.
Arbeidsplass: Kommunehuset i Folldal.
– Haha, hvordan garderoben min ser ut? Jeg har ikke engang en stumtjener, men henger jakka over stolryggen!
Første gang kommunedirektøren i Folldal blir spurt om å fortelle hva slags forhold hun har til jobbgarderoben sin, bryter hun ut i latter. Det etterlatte inntrykket er at 70-tallsbygget som er landets høyestliggende kommunehus (712,5 meter øverst på trappa) har skralle garderobefasiliteter.
Noen uker og et årstidsskifte senere, har kommunedirektøren byttet daglig transportmiddel, fra sykkel til Volvo, og kontorstolen har fått avlastning:
– Jeg har faktisk et gammelt skap ute i gangen som jeg går forbi på vei inn til kontoret mitt, hver dag. Der stopper jeg og henger fra meg klærne og setter fra meg skoene. Folldal er en av landets kaldeste kommuner om vinteren, så her går alle med mye klær og store tjukke støvler. De fleste skifter derfor til innesko på jobb.
– I skapet har jeg også liggende en boks med hårstyling, i tilfelle sykkelsveis og en ekstra genser, i tilfelle vi må sette krisestab og jeg ikke rekker hjem for å skifte. Ikke fordi jeg må være forberedt på å stille til pressekonferanse eller se presentabel ut i møte med media. Vi i kriseteamet har fordelt oppgavene oss i mellom, og media tar ordføreren seg av. Jeg styrer administrasjonen og trenger først og fremst en rein genser. Denne har ligget i skapet i mange år, og jeg vet faktisk verken om den er pen eller passer meg lenger.
– Kommunehuset vårt er fra tidlig 70-tall og ganske slitt, men fullt brukbart for oss 25 som jobber her. Det samme gjelder garderobefasilitetene, som for min del bør være et sted å henge fra seg yttertøyet.
– Hva med garderobekultur, savner du et sted å treffe kolleger og slå av en prat før arbeidsdagen starter?
– Å nei, dét behovet får vi dekket: Det første vi gjør etter at alle har skiftet og rigga seg til om morgenen, er å møtes til en kaffe på kjøkkenet i kantina.
Rønnaug Jarlsbo
Rønnaug Jarlsbo
– Haha, hvordan garderoben min ser ut? Jeg har ikke engang en stumtjener, men henger jakka over stolryggen!
Første gang kommunedirektøren i Folldal blir spurt om å fortelle hva slags forhold hun har til jobbgarderoben sin, bryter hun ut i latter. Det etterlatte inntrykket er at 70-tallsbygget som er landets høyestliggende kommunehus (712,5 meter øverst på trappa) har skralle garderobefasiliteter.
Noen uker og et årstidsskifte senere, har kommunedirektøren byttet daglig transportmiddel, fra sykkel til Volvo, og kontorstolen har fått avlastning:
– Jeg har faktisk et gammelt skap ute i gangen som jeg går forbi på vei inn til kontoret mitt, hver dag. Der stopper jeg og henger fra meg klærne og setter fra meg skoene. Folldal er en av landets kaldeste kommuner om vinteren, så her går alle med mye klær og store tjukke støvler. De fleste skifter derfor til innesko på jobb.
– I skapet har jeg også liggende en boks med hårstyling, i tilfelle sykkelsveis og en ekstra genser, i tilfelle vi må sette krisestab og jeg ikke rekker hjem for å skifte. Ikke fordi jeg må være forberedt på å stille til pressekonferanse eller se presentabel ut i møte med media. Vi i kriseteamet har fordelt oppgavene oss i mellom, og media tar ordføreren seg av. Jeg styrer administrasjonen og trenger først og fremst en rein genser. Denne har ligget i skapet i mange år, og jeg vet faktisk verken om den er pen eller passer meg lenger.
– Kommunehuset vårt er fra tidlig 70-tall og ganske slitt, men fullt brukbart for oss 25 som jobber her. Det samme gjelder garderobefasilitetene, som for min del bør være et sted å henge fra seg yttertøyet.
– Hva med garderobekultur, savner du et sted å treffe kolleger og slå av en prat før arbeidsdagen starter?
– Å nei, dét behovet får vi dekket: Det første vi gjør etter at alle har skiftet og rigga seg til om morgenen, er å møtes til en kaffe på kjøkkenet i kantina.