John Willy (81) går fortsatt med post. På den lengste ruta er han den kjappeste

Alf Ragnar Olsen

alf@lomedia.no

– Jeg har fått gjort unna dagens første runde på treningssenteret og har vafler og kaffe klar. Stig på, oppfordrer John Willy Andersen gjestfritt.

Nær tjue år etter at han gikk av med pensjon, er han Løtens superveteran. Han jobber mye i vinterhalvåret, og er fortsatt kjappest på de lengste reklamerutene.

At det ble postjobb på John Willy Andersen, var imidlertid tilfeldig. Som ungdom hadde han lyst til å jobbe med elektronikk.

Søkte jobb i Posten

Han vokste opp alene med sin mor, som var hushjelp på flere gårder i Ringsaker kommune. Så snart han var konfirmert og ferdig med folkeskolen, startet Andersen som visergutt i en elektroforretning på Hamar.

Han jobbet etter hvert på lageret og radioverkstedet før han tok fatt på toårig aftenskole på Hamar innen elektro.

– Men jeg fikk ikke lærlingkontrakt. Jeg visste det kunne skje og hadde parallelt søkt jobb i Posten den våren, i 1959. Så sånn kom det til, forteller Andersen.

Sentrumsbud i Tigerstaden

Dette førte ham til Oslo for første gang.

Tilværelsen i Tigerstaden på tampen av femtitallet beskriver han som et eventyr for en nysgjerrig og livsglad unggutt.

Det var mange tilflyttere i samme situasjon og et trivelig miljø. De første tre månedene bodde han på et firemannsrom på pensjonat.

Selv om det var hyggelig, ble det for slitsomt. For når romkameratene jobbet ulike skift og festet innimellom, ble det umulig for andre å få hvilt seg.

Neste stopp for sentrums-budet ble en egen hybel på Kampen.

– Miljøet var fantastisk. Jobbene i Posten ikke var fine nok for byfolket, så vi var stort sett bare tilflyttere som jobbet der. Perfekt for meg, sier John Willy Andersen.

Pugget 10.000 gater

I en tid der mobiltelefon og GPS ikke fantes, gjaldt det for postansatte å ha god hukommelse og gjerne et litt ryddig hode, forteller Andersen – som mener postjobben den gang krevde mer enn nå.

– Vi måtte pugge og huske for å takle arbeidsdagen. Det var jeg god på, så da det ble jobbmulighet som pakkmester, meldte jeg meg på kurs. Det var bokstavelig talt 10.000 gater og veier som måtte pugges, sier Andersen og rister lett på hodet.

For å få struktur på alle gatenavnene og bli kjent med bydelene, valgte Andersen å ta sykkelen fatt. Mange år senere sitter kunnskapen fortsatt.

Andersen ler og sier at han nok kjenner Oslo bedre enn mange byfolk.

– Jeg syklet byen på kryss og tvers, jeg har vært innom absolutt alle gatene mellom Bjørvika og ring 3 opp til Smestadkrysset, sier han.

Så var eksamensdagen der. Da måtte man sortere mest mulig post korrekt fra et stativ med usorterte brev.

Kravet var minst 1300 riktig sorterte brev på den tildelte timen. Andersen besto med glans.

– Da tida var ute, hadde jeg sortert 2600 brev riktig, så innsatsen betalte seg, ler han.

Sykler 700–800 mil i året

Utenom postjobben har han også rukket mye. Sin første kone giftet han seg med da de bare var 18 og 19 år gamle.

Etter noen år som bud i Oslo søkte han seg til postjobb på Hamar.

– Ruta var 31 kilometer lang. Jeg syklet på sommerstid og sparket om vinteren, forteller Andersen.

Senere søkte han stilling som landpostbud i samme distrikt.

– Problemet var at den ruta måtte kjøres med bil. Jeg hadde verken bil eller sertifikat, men fant gode nyheter i regelverket. Var man pliktig til å holde bil, dekket Posten kostnader til førerkort. Man fikk tretti kjøretimer tildelt, og det strakk faktisk til at både jeg og kjerringa fikk tatt sertifikat, minnes han.

Sykling fortsatte å spille en viktig rolle i livet til Andersen. 81-åringen trener hele uka, ofte to daglige økter, og fører treningsdagbok. Spinning er det som gjelder vinterstid, mens han sykler flittig hele sommeren.

Opp gjennom årene har han syklet samtlige av de lange rittene i Sør-Norge og mange løp i Sverige og Danmark.

De siste årene har det blitt 700–800 mil på sykkel hver sommer, og sykkelen er med på de faste gutteturene til Mallorca også. Turer lengre av gårde har det også blitt. Blant annet til Marokko.

Saken fortsetter under bildet.

– Jeg bestemte meg for å gå av ved 62-års alder, om helsa var god, forteller John Willy.

Alf Ragnar Olsen

Er fortsatt rå på å levere

Andersen flyttet til Løten i 1974, og han stortrives med å ha familie i nærheten og kjæreste i nabobygda.

Han har vært heldig med helsa og tar fortsatt oppdrag som vikar på vinteren. Og da går det unna.

– Den lengste reklameruta på mandagene er det ingen andre som vil ha. For de klarer ikke å levere alt innenfor arbeidstida. Jeg er den eneste som fikser det. Så jeg har fortsatt draget, smiler Andersen.

Han trives også i skogen – gjerne med fotobagen på skuldra. Flotte naturbilder pryder veggene i stua, og som om ikke det er nok, har han også påtatt seg styrelederjobben i borettslaget. Hans beste råd til andre er å nyte hver dag i fulle drag og leve i nuet.

– Jeg bestemte meg for å gå av ved 62-års alder, om helsa var god. Ved å jobbe som vikar kunne jeg tjene gode penger vinterstid og ha fri hele sommeren til å trene, reise og nyte livet. Er det noe jeg får lyst til å gjøre – så gjør jeg det. Jeg venter ikke. Plutselig er det for sent – så det gjelder å bruke hver eneste dag, smiler han.

– Vi måtte pugge og huske for å takle arbeidsdagen. Det var jeg god på, så da det ble jobbmulighet som pakkmester, meldte jeg meg på kurs. Det var bokstavelig talt 10.000 gater og veier som måtte pugges, sier Andersen og rister lett på hodet.

Alf Ragnar Olsen