Jonas Bals: – Ingen er immune mot fascismen

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Det er viktig alltid å være tydelig på at fascismen og rasismen er tankegods vi ikke aksepterer. Kommer de etter muslimene, så skal vi andre stå imot. Kommer de etter jødene, så skal vi andre stå imot, sier Jonas Bals.

Den viktigste forklaringen på nazismens seier for hundre år siden var at de bra folka ikke fant sammen i tide, mener han.

Kamp mot fascisme og nazisme

Jonas Bals (født 1977), fagleder i avdelingen for sosial dumping og arbeidskriminalitet i LO, er ute med nok en murstein av ei bok. Som i første bind, er det mye som står på spill, og boka er preget av et dypt alvor.

Tittelen nå er «Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag».

Forrige bok het «Våre kamper» og gikk helt tilbake til den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet.

Som forgjengeren, er det en bok som handler mer om antifascister enn om fascister – sjøl om Bals medgir at det er vanskelig å skrive om antifascisme uten å skrive om fascister også.

– Det finnes hundretusenvis av bøker om fascister og nazister, men bare en håndfull om dem som kjempa imot dem. Det til tross for at det var antifascistene som vant.

Og mens de kjempet imot, forteller Bals, skapte de kanskje den sterkeste politiske alliansen som noensinne har eksistert. Slik klarte de også til slutt å nedkjempe de fascistiske regimene.

JONAS BALS: Forfatteren reiser mye rundt for å snakke om bøkene sine.

Jan-Erik Østlie

Bli antifascist i tide!

Motstandskampen er altså hans utgangspunkt, noe han mener er viktig i en tid hvor det er lett å bli ramma av håpløshet, og en følelse av at ingenting nytter.

Som historiker fant Bals denne følelsen igjen mange steder i mellomkrigstidas Europa. Men han fant også noen som likevel sa: Kom igjen folkens, dette kan vi få til.

– Dessverre fikk de det ikke til før krigen var et faktum, og nazistene kontrollerte statsmakten. Dette er en av de viktige lærdommene fra boka: Kommer disse folka først til makta, så er det veldig vanskelig å bli kvitt dem igjen. Så det gjelder å bli antifascist i tide, sier Bals.
For som han også sterkt understreker:

– Ingen er immun mot fascismen!

Om boka

«Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag» er tittelen på Jonas Bals andre bind om kampen mot rasisme og fascisme. Første bind har tittelen «Våre kamper».

Forlag: Res Publica

Bokomslaget.

Res Publica

Fins ikke objektiv historieskriving

På 1990-tallet var Bals i tenåra, men likevel en aktiv antifascist. Også denne perioden skriver han om i boka. Dette har noen metodiske utfordringer han sjøl redegjør for i bokas forord.

Han viser til historikeren og SV-politikeren Berge Furre, som skildret noen tiår i norsk historie der han sjøl var en veldig aktiv aktør.

Furre mente at dette kunne by på noen ulemper, men at det også ga noen klare fordeler. Det oppveide, slik både han og Bals ser det, ulempene, fordi engasjementet har gitt dem innsikt i noen forhold de ellers ikke ville forstått like godt.

Samtidig understreker Bals og Furre at det er veldig viktig å spille med åpne kort, så leseren kan kjenne og vurdere de subjektive vurderingene, som styrer stoffområde og perspektiver.

– Noen historikere forsøker å gjemme seg bak en tilsynelatende objektiv posisjon. Der har jeg mer sans for Berge Furre, som sier at historikere som tror de ikke har et ståsted, lurer både seg sjøl og leseren, sier Bals.

Skriver for et norsk publikum

Bals’ engasjement starta med kampen mot apartheid, palestinakonflikten og opprøret på den Himmelske Freds Plass.

Han ble veldig tidlig antirasist, som en reaksjon på den rasistiske propagandaen som han møtte på skolen.

Hvis du var engasjert i sånt på 1990-tallet, opplevde mange at det ikke gikk veldig lang tid før du havnet i konflikt med nynazister. Så også med Bals, som ble en del av miljøet rundt Blitzhuset i Oslo sent i 1980-åra.

I bind 1, «Våre kamper», bruker han mye tid på å beskrive utviklingen i mellomkrigstidas Italia og Tyskland, pluss den spanske borgerkrigen. Nå, i bind to, ligger hovedfokus på Norden etter 1940.

– Hvorfor?

– Hvis du skal forstå hvor fascismen kom fra, må du se på landene der den oppsto. Om vi skal forstå hvordan den har påvirket vårt eget land, må vi se hvordan den tok form i vårt eget jordsmonn.

BLITZMILJØET: Demonstrasjon på 15-årsdagen etter militærkuppet i Chile 11. september 1988. Stein Lillevolden i midten.

Bjørn Sigurdsøn/NTB Scanpix

STØTTE FOR BLITZ: Fra Torggata i Oslo august 1994. Helt til høyre Elling Borgersrud fra Gatas Parlament.

Johnny Syvertsen/NTB

Sivil hverdagsmotstand

9. april 1940, den dagen da bok nummer to begynner, kommer fascistene til makta i Norge. Bals forteller at han har prøvd å skrive en litt annen historie om krigen enn den folk allerede kjenner.

Det handler om de kvinnene og mennene som gjorde motstand på et antifascistisk grunnlag, og som allierte seg med åndsfrender og fagforeningskamerater i Sverige.

Historikeren mener nemlig det er helt umulig å forstå den norske motstanden under krigen uten å forstå Sverige.

– Svenske antifascister opplevde både sensur og politisk overvåking fra sine egne myndigheter, og noen kjempet også med våpen i hånd som partisaner i Norge. I en situasjon hvor det var helt åpent om nazismen kom til å herske over hele Europa, risikerte de mye.

Bals poengterer at dette er en historie ikke så mye om den væpna motstanden, men om den sivile hverdagsmotstanden, og ikke minst den rollen mange fagorganiserte arbeidere spilte.

SELBU TELEFONSENTRAL APRIL 1940: Spania-veteran Conny Andersson var en svensk frivillig som dro til Norge og kjempet i den norske motstandsbevegelsen mot nazistene.

Selbu og Tydal Historielag

Fagbevegelsen den farligste motstanderen

Når det gjelder fagbevegelsen, refererer Bals til sin historikerkollega Harald Berntsen når han sier:

– De tyske okkupasjonsmyndighetene så på LO som sin farligste motstander. Den historien involverer blant annet den illegale pressen, med FriFagbevegelse som kanskje det viktigste eksempelet, men også sabotasje og ulike former for «gå-så-sakte-man-kan-aksjoner».

– Den viktigste kampen av alle var det imidlertid lærerne som sto for. Da Quisling og de norske nazistene ville tvangsinnmelde dem i en ny fagorganisasjon for lærerne, Norges Lærersamband, nektet de.

I boka siterer han en tysk soldat, som utbrøt: «Hadde tyske lærere gjort som dere, ville Hitler aldri ha kommet til makta!»

Dette kapittelet i motstandskampen er også et eksempel på det komikeren og samfunnsdebattanten Sigrid Bonde Tusvik nylig påpekte om norske krigsfilmer: Kvinnene er helt borte.

Etter krigen søkte for eksempel læreren og antifascisten Helga Stene om støtte fra Norges forskningsråd for å skrive om kvinnenes innsats i motstandskampen. Hun fikk avslag ikke mindre enn 17 ganger.

– I boka mi er det mange kvinnenavn jeg tror ingen har hørt om før, sier Bals.

– Jeg håper den kan gi en liten dytt i en annen retning.

Arbeiderklassen antifascistisk vaksinert

Bals mener at fagbevegelsen fortsatt er en viktig antifascistisk motkraft. Den har i alle fall potensialet til å være det.

– Det fascistene er veldig redde for, er sterke bånd mellom mennesker. De ville oppløse alle sånne solidaritetsbånd og erstatte dem med troskap til føreren og partiet. Alt dette sto jo fagbevegelsen i veien for, sier han.

Bals legger til at et sterkt element i fascismen alltid har vært et ønske om det han kaller sjefisme – at sjefen skal være sjef. Både i samfunnet og på arbeidsplassen.

– I Norge skulle fagbevegelsen knekkes ved å overta den, sette inn nazister på alle kommandoposter. Fagbevegelsen skulle bli en kulturbevegelse som dyrket arbeid og klassesamarbeid uten streikerett, uten forhandlingsrett og bare være en forlenga arm av regimet. Problemet deres var at den norske arbeiderklassen var veldig godt antifascistisk vaksinert. Derfor var det så viktig å gå etter dem som ikke var vaksinerte, nemlig barna. Og derfor ble også læreraksjonen så viktig. Den forhindret at den norske skolen ble omdanna til et ideologisk redskap i nazistenes hender, forteller Bals.

Kulturens rolle

Da Bals begynte å jobbe med dette stoffet, ble han overrasket over at fascismen kom så raskt tilbake etter andre verdenskrig. Han trodde en stund oppgjøret hadde vært grundigere, og at det kom tidligere enn det gjorde.

En av forklaringene er den kalde krigen, som gjorde at antikommunismen raskt overskygget antifascismen.

– Noe av det som overraska meg, var hvor lenge tyskerne gikk rundt og tenkte på seg sjøl som ofre. Det var 68-generasjonen som begynte å stille spørsmål om hva pappa og bestemor egentlig gjorde under krigen. Men det virkelige oppgjøret med dette kom først med TV-serien Holocaust, hvor folk fikk det rett inn i dagligstua si. Hva var det vi egentlig var med på?

– Holocaust-serien var en øyeåpner?

– Ja, og kulturens rolle er en veldig viktig tråd i boka mi. Antifascismen har i stor grad vært en kamp som har foregått på kulturens område. Det er noe av det jeg kanskje savner mest i dag, den kulturelle motstandskraften. Den skulle jeg ønske var sterkere.

Forebygging versus gatekonfrontasjoner

Men kan vi ikke bare bygge en solid velferdsstat, så forebygger vi enhver form for fascisme? Nei, mener Bals, han er slett ikke imot en sterk velferdsstat, snarere tvert imot, men dette er ikke nok.

– Det store paradokset for alle som har slåss mot fascismen, er at den er en voldsbevegelse. Den er per definisjon voldelig. Jeg skriver blant annet om jødene i London rett etter krigen, som organiserte seg i selvforsvarsgruppa 43 Group. Men også borgerrettighetsbevegelsen i USA, som på mange vis var en ikke-voldelig bevegelse, måtte drive med aktivt selvforsvar. Når nazismen dukker opp igjen som organisert kraft på 1970-tallet, og så igjen på 1990-tallet, så tar det ikke lang tid før kinaputter og slagord som «AKP, skyt dem ned med AG3», blir til faktiske bomber, eksplosiver og etter hvert bevæpning, sier Bals.

Han mener fascistenes metoder stiller folk overfor to valg: Enten å la seg skremme til taushet, eller å konfrontere fascistene – som Bals og hans kamerater gjorde på 1990-tallet.

– Det er viktig å være ute og vise at dette er holdninger vi ikke godtar. Men hvis du velger den linja, så må du også være forberedt på at du kan bli møtt med vold, til dels grov vold.

Og dette igjen skaper et behov for selvforsvar. Her mener Bals det er mange etiske dilemmaer. Knytta til når, eller i det hele tatt om, det er riktig å bruke vold.

– Hva gjør det med kampen om du lar være å forsvare deg og bare blir overkjørt? Men også like viktig: Hva gjør det med kampen dersom du forsvarer deg? Alt har sine kostnader, og hva som er riktig der og da, er ikke alltid så lett å vite på forhånd. Men når de som burde gjort noe med dette, satt med hendene i fanget, skulle vi bare la dem holde på? Det var en del som mente at det skulle vi ikke.

YOUNGSTORGET: 10.000 møtte opp på fagbevegelsens storstue og snudde ryggen til da Arne Myrdal kom til Oslo krystallnatta 9. november 1991.

Vidar Ruud/Arbark

Hvor er de voksne?

Veldig ofte på 90-tallet var voksensamfunnet fraværende, mener Bals. Han peker også på at grov vold, som i dag ville blitt betegnet som politisk terror, ble bagatellisert og kalt guttestreker.

Forskerne på feltet gjorde vondt verre, og kom med anbefalinger som at nazistene burde få sitt eget samlingssted – slik de fikk i Stockholm. Det brukte de som base for nazipropaganda og voldshandlinger, forteller Bals.

Noen ganger fikk man mobilisert mange. Da Arne Myrdal kom til Youngstorget i 1991, møtte ti tusen mennesker opp. Men det var ikke alltid de hadde kraft i form av antall.

– Jeg var en av de mange 14-åringene som sto der, og i likhet med Abid Raja, som også var der den dagen, hadde jeg lyst til å kaste egg på Arne Myrdal. Da var det Stein Lillevolden som fikk roet oss ned.
Arne Myrdal (1934–2007) var leder av Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), mens Stein Lillevolden var en sentral figur og lederskikkelse i blitsmiljøet.

På denne tida opplevde folk som så skeive ut og folk som hadde mørk hud, juling bare på grunn av det. I flere svenske småbyer og i den danske byen Århus hadde nazistene fått herredømme over gata. Der kunne du ikke gå trygt på gatene om du var synlig antirasist eller innvandrer.

– Sånn ville vi jo ikke ha det i Oslo. Den mest kontroversielle delen av den antifascistiske kampen handla nok om dette, å jage dem ut av Oslo sentrum.

– Savner du voksensamfunnet fortsatt?

– Ja, sånn generelt sett så er jo ikke dette en generasjonsgreie. Voksensamfunnet må forstå at dette her er ikke en ungdomsoppgave – det er en samfunnsdugnad. Det var noen tegn til at vi skjønte dette rett etter 22. juli, men glemselen er en sterk kraft. Det handler ikke om å ta med seg køller og jage folk – det er ikke den foretrukne metoden. Det handler om å få mange nok til å engasjere seg, møte opp og vise at dette finner vi oss ikke i. Å reagere med sinne i stedet for redsel.

Propagandaen rett inn på gutterommet

– Hva kan og bør fagbevegelsen gjøre?

– Å være veldig tydelig på hvorfor demokrati er viktig, være tydelig på antirasisme, være tydelig på at vi kan skape solidariske fellesskap hvor folk kan oppleve både frihet og trygghet. Og når vi ser at disse kreftene vokser, trenger vi også antifascistiske motstrategier. Mye av dette er flyttet over på internett, og vi må være der kampen foregår. Før kunne vi rive ned rasistiske plakater på skolene, nå kommer propagandaen rett inn på rommet til den enkelte.

– Så du er tilhenger av å kaste seg over kommentarfeltet og si fra når det blir for grovt?

– Ja, og akkurat som vi lagde selvforsvarsgrupper i gamle dager for å beskytte hverandre, så tenker jeg at når folk opplever hets, bør de organisere seg i grupper som kan gå inn å ta til motmæle i kommentarfeltene og forsvare dem som blir trakassert og truet.

Kampen fortsetter

Bals minner om at veien fra gata til data ikke er en enveisbillett. Veien går ut igjen også, noe Anders Behring Breivik er et opplagt eksempel på.

– Er det én ting jeg vil peke særlig på, er det de kvinnefiendtlige ideene han endte opp med å dyrke på gutterommet sitt, og som manifestet hans er spekket med. Vår tids fascisme er på mange måter et mannsforbund. Vi må snakke med gutta våre og lære dem at det ikke er noe som er kult eller kontrært med fascismen. Hvor kult er det å ta parti med den største mobberen og bølla i skolegården? Kanskje får det deg til å føle deg stor og sterk en liten stund – helt til det en dag er du som får juling. Da er det de som ler. Og kanskje er det ikke noen igjen til å forsvare deg, sier Jonas Bals, historiker og forfatter av boka «Kampen fortsetter».

REGJERINGSKVARTALET 22. JULI 2011: Her tok fascistisk terror livet av åtte mennesker da en bombe lagd av Anders Behring Breivik gikk av. Seinere dro han videre til AUFs sommerleir på Utøya og skjøt 69 mennesker til døde.

Hampus Lundgren