Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg har fått en dypere erkjennelse av at uten streik ville ikke arbeidsfolk vært verdt en dritt, sier Jonas Bals, forfatter av boka «Streik. En historie om strid, samhold og solidaritet».

Må ikke leses fra perm til perm

Hvordan kan en streik vinnes? Hvilken betydning har den hatt i arbeiderbevegelsens historie? Det var et par av spørsmålene Jonas Bals, rådgiver i LO, ville finne ut av.

Etter en inspirerende samtale med Espen Utne Landgraff, tidligere klubbleder i matleveringstjenesten Foodora, startet han å grave litt i historien.

Bals har en mastergrad i historie ved siden av fagbrev som maler, så «so far, so good». Streikens historie var imidlertid full av blod, svette og tårer – ja, i langt større grad enn Bals hadde forutsett. Manus vokste og vokste.

For kort tid siden, etter om lag to år, var boka på 653 sider der mye av originalmanus måtte kuttes – altså ei bok i størrelse på linje med en murstein, en enhet som bygningsarbeider Bals er helt fortrolig med.

Glad i å lese tjukke bøker er han også, men hva med leserne?

– Jeg vil at folk skal lese boka, men de trenger ikke lese den fra perm til perm. Begynn med de kapitlene du synes ser mest interessante ut, og ta det derfra, råder han.

Bals håper at den skal kunne bli stående som et referanseverk, ei bok du kan slå opp i for å sjekke fakta ved seinere anledninger.

{s1}

Løfte arbeidsfolks erfaringer

Bals syns at mye av streikehistorien er fortalt på en skjev måte. Fortalt av menn om de mange uunnværlige menn.

I den berømte fyrstikkarbeiderstreiken ved Helsfyr i Kristiania i 1889 ville ikke gutta være med – det var barn og kvinner som streiket. Hvor ble det av dem? Og hvorfor betraktes arbeidsfolk stort sett som usynlige – også i sine egne streiker?

Sånne spørsmål vil Bals ha svaret på, og da må han dypdykke ned i arbeiderbevegelsens historie. Og være åpen for nytolkninger.

– Jeg har benyttet meg av de verktøyene jeg lærte som historiestudent, men har likevel skrevet denne boka mer som en deltaker i arbeiderbevegelsen enn som historiker, forteller han.

Res Publica

Han ville få fram arbeidsfolks erfaringer. Løfte dem fram og opp. Vise striden, men også samarbeidet og kompromissene, som førte fram mot den norske arbeidslivsmodellen.

– Retten til å streike og å fagorganisere seg er kjempet fram. Det har ikke vært en rettlinjet utvikling

– det har også vært tap og tilbakeslag. Etter første verdenskrig vant vi gjennom med flere tiår gamle krav, som åttetimersdagen. Kort tid etterpå slo både krisa og reaksjonen inn, og i flere land ble arbeiderbevegelsen oppløst av fascistiske krefter. Også i Norge ble resten av 1920-årene en desperat forsvarskamp, både mot lønnskutt og autoritær lovgivning for å forsvare «arbeidets frihet», altså streikebryteri.

Lockouten i 1931

Å be Bals plukke ut hvilken streik som er den aller viktigste, er sjølsagt en forenkling av historien – ja, nærmest en banalisering. Likevel – på det tabloide spørsmålet trekker han fram storlockouten i 1931. Da sto den virkelige styrkeprøven mellom arbeid og kapital her til lands. Og med et faretruende fascistisk bakteppe.

En ny, mer offensiv generasjon arbeidsgivere sto mot en arbeiderbevegelse med tomme streikekasser. At arbeidsløsheten herjet, gjorde ikke situasjonen enklere for de lockoutede arbeiderne.

– Men arbeiderne holdt ut i fem måneder, og det innga en enorm respekt hos arbeidsgiverne. Og førte samtidig til en bevisstgjøringsprosess i arbeiderklassen, mener Bals.

Men det gikk hardt for seg, det kostet. Også de interne konfliktene var sterke. Kommunistene stormet på et tidspunkt LOs representantskapsmøte i Folkets Hus, og under Menstadslaget i Telemark utkjempet arbeiderne regulære gateslag med ordensmakten.

Fire år seinere ble Hovedavtalen, arbeidslivets grunnlov, underskrevet. For fagbevegelsen var det et viktig mål å få politikerne ut av arbeidslivet, med tukthuslover, boikottlover og andre inngrep mot streikeretten.

– Arbeidsgiverne fikk også erfare at det kanskje fantes andre og bedre måter å møte økonomiske nedgangstider på, sier Bals.

AKP-streikene

De fleste har vel kanskje hørt begrepet «en meningsløs streik».

– Fins den?

– Å streike for streikens egen skyld er lite lurt. Men også de streikene du taper, kan i ettertid gi mening, sier forfatteren. Det er imidlertid viktig å ha en utgangsstrategi – det er viktig å kunne avslutte en konflikt «organisasjonsmessig», altså sammen framfor hver for seg.

Derfor må man vite hva man driver med, vite hvor man vil. Han nevner Foodora-streiken som eksempel: Målet var klart for alle som deltok, en tariffavtale. Og de forhastet seg ikke, også de som var skeptiske til streik ble med når det opplevdes som nødvendig. Det betyr likevel ikke at du trenger å være sikker på å vinne. For det er et ordtak som heter at «hvis du kjemper, risikerer du å tape, men hvis du ikke kjemper, har du allerede tapt.»

På 1970-tallet seilte en høylytt gjeng med AKP-ere inn i norsk politikk generelt og arbeidslivet spesielt. De var mer enn villige til å ta en streik – ja, det fins dem som mener at her var det folk som streiket kun for streikens egen skyld.

Bals vil imidlertid nyansere dette bildet, mange av AKP-erne var engasjerte tillitsvalgte som tok tak i det topptunge og stivna fagbevegelsesmiljøet som etter hvert hadde vokst fram. Et miljø som hadde vunnet mange seire, og som hadde slått seg litt til ro med det.

– De «faglige» AKP-erne klarte å riste litt liv i en fagbevegelse der minst begge beina hadde sovnet, sier Bals, og de ble jo etter hvert en viktig del av den fagbevegelsen AKP sentralt brennemerket som reformistisk og som en fiende av arbeiderklassens interesser.

Bra med meningsbrytninger

Bals er ikke redd uenigheter og meningsbrytninger. Han er stolt av å tilhøre en norsk fagbevegelse som gjennom stormer og annet uvær har beholdt enheten.

– Vi kan krangle og være uenige, men likevel være kamerater, forteller han. Og legger til:

– Og vi har med årene blitt mye bedre til å håndtere meningsforskjeller.

For det er ingen hemmelighet, i hvert fall for de historisk interesserte, at det fra tidlig i forrige århundre i fagbevegelsen har eksistert en opposisjon til den rådende sosialdemokratiske linja. Fra NKP via SV og AKP – til dagens venstreside der partiene SV, Senterpartiet og Rødt også vil ha et ord med på laget når faglige spørsmål i arbeidslivet skal diskuteres.

– I fagbevegelsen har folk med ulike partibøker, ulikt temperament og ulik tålmodighet kunne møtes og bryte meninger. Det har ikke bare vært viktig for fagbevegelsen, men også for den partipolitiske venstresida.

STREIKEMØTE: Om lag 70 NNN-organiserte fiskearbeidere ved Norse Production på Sotra, de aller fleste fra Polen, streiket for tariffavtale høsten 2017. Bals har viet et helt kapittel til denne streiken. Bak fra venstre: Krzysztof Wojtusiak, Pawel Maciaga, Michal Ziemniewicz, Mariusz Berny. Foran fra venstre: Jarle Wilhelmsen, Mateusz Olesinski, Vigdis Vestvik, Krzysztof Wilk, Rafal Lukijanczuk, Bartosz Czajkowski, Dawid Lesniak, Krzysztof Jedlikowski.

Jan-Erik Østlie

Lockout

De første tiårene av arbeiderbevegelsens historie – ja, helt fram til sånn om lag 1935, ble lockout, der arbeidsgiverne stenger arbeiderne ute, mye brukt av arbeidsgiverne ved konflikter. I 1986 ble lockout igjen benyttet, men den lockouten ble ifølge Bals et traumatisk og sviende nederlag for arbeidsgiverne. «Vi skal tørke fliret av dem! Vi skal knuse lockout-våpenet slik at Norsk Arbeidsgiverforening ikke kan bruke det på flere tiår framover», erklærte klubbformann Odd Eriksen i Mosjøen Kjemiske – og han fikk rett.

– Lockout har blitt vanskeligere å bruke i privat sektor, men i offentlig sektor er det annerledes – noe den enorme lærerlockouten i Danmark for noen år siden var en dramatisk påminnelse om.

Da kulturlivet protesterte

I boka si har han også et kapittel om den andre verdenskrigen. Da la som kjent fagbevegelsen ned mesteparten av sin virksomhet da nazistene forsøkte å ta over. Så viste det seg at det var en sterk antifascistisk holdning blant nordmenn som strakk seg langt utover de som var organisert i Landsorganisasjonen. Både skuespillere, forfattere og idrettsfolk viste sin motstand, både gjennom streik og sabotasje.

– Streik har blitt brukt på mange overraskende måter, og streik har vært og er fortsatt et viktig våpen for demokrati. Den sivile motstandskraften som fantes i Norge er slående. Jeg tenker mye av den hadde blitt trent opp gjennom 1920- og 30-årenes mange arbeids- og kulturkamper, sier Bals.

Kollektiv kamp

– Du stiller et par ganger spørsmålet i boka om vi streiker for lite, men du svarer litt rundt – burde vi streiket mer?

– Det kommer helt an på. Vi skal ikke streike for streikens egen skyld. Men mange har etter en streik opplevd og erfart et sterkt samhold og en glede ved å kjempe for noe felles. En streik er en kollektiv kamp, som på sitt beste samler, bevisstgjør og forener.

Bals mener at fagbevegelsen ikke må bli en fredsskadet organisasjon, slik det var tilløp til i deler av etterkrigstida. Og han har selv sett hvordan streiker utløser ressurser hos mange som man ikke skulle vente det av.

På havna i Tromsø

I juni 2014 kulminerte en havnearbeiderstreik i Tromsø, den lengste streiken i norsk historie, med at 41 streikende ble tvunget i arresten av politiet for at streikebrytere skulle få laste og losse gods til blant annet Hurtigruta. En streik som både i innhold og form var som et gufs fra 1920- og 1930-tallet i norsk arbeiderhistorie. Denne streiken hadde «alt».

Bals nevner den et par ganger i boka, men har valgt ikke å skrive mer om den.

– Hvorfor ikke?

– Jeg begynte, men det er en komplisert historie som både var viktig og vond. Jeg ville i så fall yte den rettferdighet og ikke gi den en overfladisk behandling. Den streiken fortjener en egen bok.

HAVNERARBEIDERSTREIKEN: Den streikende Ole Martin Hustad bringes bort av politiet fra havna i Tromsø i 2014.

Jan-Erik Østlie

Men det har kostet

Bals mener at en streik er en egen skole. Han har sjøl gått denne skolen og mener at det å være sammen i en streik er litt som å jobbe på dugnad. Samtidig understreker han at en streik ikke er noe man skal ta lett eller ansvarsløst på.

– Hva har skrivingen av denne boka gitt deg – hva har du lært?

– Gjennom skriveprosessen har jeg erkjent hvor mye det har kostet å få til det vi har fått til i Norge. Jeg har kommet under huden på klisjeen at det har kostet blod, svette og tårer. Jeg håper at leserne i likhet med meg kan føle de har smakt blodet, lukta svetten og kanskje til og med grått et par av tårene. Og kjenne på den samme takknemligheten som meg til de som gikk før oss.