«Karina» er helt utslitt etter 16 år som hjelpepleier

ILLUSTRASJONSFOTO
«I 2001 var jeg hjelpepleier og gikk på jobb som hjelpepleier. I dag er jeg hjelpepleier, kokk, vaktmester, portør, vaskehjelp. Jeg overtar oppgaver sykepleieren ikke rekker å gjøre og jeg fortsetter arbeidet fysioterapeuten har startet.» Det skriver «Karina» i et leserinnlegg på Fagforbundets nettsted som ble publisert forrige uke og siden er delt over 1200 ganger på sosiale medier.

ILLUSTRASJONSFOTO «I 2001 var jeg hjelpepleier og gikk på jobb som hjelpepleier. I dag er jeg hjelpepleier, kokk, vaktmester, portør, vaskehjelp. Jeg overtar oppgaver sykepleieren ikke rekker å gjøre og jeg fortsetter arbeidet fysioterapeuten har startet.» Det skriver «Karina» i et leserinnlegg på Fagforbundets nettsted som ble publisert forrige uke og siden er delt over 1200 ganger på sosiale medier.

Sissel M. Rasmussen

«Karina» er utslitt etter 16 år som hjelpepleier, de siste årene på et sykehjem som ble overtatt av et kommersielt selskap. Nå orker hun ikke mer.

2017032410333520170426164659

yngvil@lomedia.no

«I 2001 var jeg hjelpepleier og gikk på jobb som hjelpepleier. I dag er jeg hjelpepleier, kokk, vaktmester, portør, vaskehjelp. Jeg overtar oppgaver sykepleieren ikke rekker å gjøre og jeg fortsetter arbeidet fysioterapeuten har startet.» Det skriver «Karina» i et leserinnlegg på Fagforbundets nettsted som ble publisert forrige uke og siden er delt over 1200 ganger på sosiale medier.

– Innlegget beskriver én eneste vakt, og det er en helt vanlig dagvakt, sier «Karina» når vi treffer henne hos Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo, som organiserer blant annet hjelpepleiere og helsefagarbeidere.

«Karina» vil ikke gjøre et poeng ut av at det er et kommersielt selskap som driver sykehjemmet der hun jobber – ikke i denne sammenhengen. Hun understreker at hun har inntrykk av at arbeidspresset er så å si like stort i alle sykehjem uansett hvem som driver det.

Hun ønsker ikke å stå fram fordi hun syns bare tanken på å bli sett på som en varsler er skremmende.

– Mediene er fulle av historier om hvordan varslere behandles, sier hun.

Slik er natta alene med demenspasientene

Beboere med mange vonde tanker

«Mens jeg står og forbereder lunsj kommer en pleieassistent og sier at Olsen har hovne bein og hun er usikker på hva hun skal gjøre. Jeg sender henne til sykepleieren. Sykepleieren kommer til meg og spør om jeg har mulighet til å gå til Olsen med vanndrivende da hun er opptatt med dosering. Jeg drar steikepanna av plata og går inn til pasienten med hovne bein. Jeg gir ham pillene og han ber meg sitte ned, han har så mange vonde tanker. Jeg sier til ham at jeg skal komme, jeg må bare lage lunsjen først», skriver hun i innlegget.

– Nesten hvert eneste menneske som kommer til oss har opplevd tap. De har mistet hjemmet sitt fordi de har måttet flytte hjemmefra, de har familie som har gått bort, de har mistet kroppsfunksjoner, og veldig mange har angst og depresjon. Mange får ikke besøk. Ofte har de ikke familie. Noen har kompliserte familieforhold, fordi det har skjedd vanskelige ting i fortiden. Mange trenger disse samtalene, forteller Karina som har etterutdanning i psykisk helsearbeid.

Renholder Inger Synnøve ble fratatt pensjon på 1,3 millioner kroner

Løper mellom kjøkkenet og toalettet

«Jeg løper fra Johansen på toalettet for å sette på kaffen til frokosten, tilbake til Johansen og setter han foran vasken, for så å løpe tilbake til kjøkkenet for å skjære opp ost og sette på egg. Tilbake til Johansen for å hjelpe han på med benklær, for så løpe til Kristiansen. Setter henne på toalettet før jeg løper til kjøkkenet for å sette fram melk og tømme kaffe i koppen til Larsen og Andersen som har kommet ut. Unnskylder meg før jeg løper tilbake til Johansen som har gredd håret, men trenger følge inn til frokostsalen. Idet vi starter å gå ringer Kristiansen og trenger hjelp fra toalettet. Han må bare ringe da Johansen, som jeg følger, har falltendens. Tenker med grøss på at jeg har både Nilsen og Pedersen å hjelpe. Enda godt at de liker å ligge lenge», skriver Karina.

– Rekker du å vaske hendene når du løper mellom toalett og kjøkken?

– Ja. Det er vi veldig nøye med, svarer hun.

– Vi er ikke så nøye med å ta på stellefrakk, et plastforkle vi skal ha på når vi steller beboerne og pasientene. Stell, det er når vi gjør oppgaver som pasienten ikke klarer selv, vask fra øverst til nederst. Alt tar tid, når du springer fra stell av Johansen til kjøkkenet, og fram og tilbake, så skal du ta av og på frakken flere ganger. Man blir tvunget til å ta snarveier, forteller hun.

Dette er snittlønna i over 300 yrker

Hva er viktig for pasientene og beboerne?

«Når siste maskinen med oppvask er ferdig etter frokost gjør jeg meg klar til å lage lunsj til pasientene. 24 pasienter skal ha måltid nummer to. (…) Håper at det ikke tar for lang tid, da jeg har to tiltaksplaner som skal skrives. Mine primærpasienter skulle hatt ferdig tiltaksplanene i går, men dette måtte utsettes da det var en pasient som ble akutt dårlig (…)», skriver hun.

Bak en tiltaksplan skal det ligge ganske mye arbeid:

–Tiltaksplanen skal si noe om hvem beboeren er, hva slags ressurser, problemer og hjelpebehov vedkommende har. Sykehjemsetaten i Oslo sier vi skal tiltaksplan ferdig innen tre dager fra beboeren kommer inn. De fleste av oss klarer det ikke. Det er ganske krevende. Vi må lese journalene hennes, snakker med henne eller pårørende og skrive ned hva som er viktig for henne, og det er hva hun liker og ikke. For noen er det viktig å snakke om kjærlighet, andre vil ha aviser til frokosten, og noen trenger en kopp kaffe før stell. Andre ting som skal med i tiltaksplanen er ernæring, må du ha hjelp til å gå på do, er du inkontinent, hvordan de fysiske funksjonene er, medisinsk behandling, samhandling med pårørende og bydelen, hva hun har lyst til å gjøre av aktiviteter, hva kan man gjøre for å unngå å medisinere, behov for sårstell, kognitiv svikt, forteller Karina.

Følelsen av ikke å strekke til

«Jeg vurderer å skrive avvik på meg selv, men vet jeg får som svar at jeg må bli flinkere til å planlegge arbeidsdagen, så jeg skriver ingen avvik i dag heller.»

– Jeg skriver ofte avvik på meg selv, om alt jeg ikke får gjort som jeg skulle ha gjort, sier hun.

– Det rettes gjerne kritikk mot ansatte fordi de dokumenterer for lite og for dårlig. Hva vil du si til dem som kritiserer?

– På slutten av dagen står man og tenker hva har skjedd i løpet av de 8 timene på jobb. På en vanlig dag har man fire-fem pasienter som skal ha stell etter sitt behov. Ja, mye er underdokumentert. Det er ingen tvil om det. Jeg kommer hjem fra jobb og kommer på noe jeg glemte å skrive. Men når skulle jeg hatt tid til å skrive i løpet arbeidsdagen? Vi skal egentlig lese det som er blitt dokumentert fra en vakt til en annen, men det har vi sjelden tid til, forteller hun.

Karina mener det var bedre før.

– Det var flere støttefunksjoner før, men de har gradvis blitt færre. Sykehjemsetaten stiller krav til om hvor mange pasienter det kan være per hjelpepleier, såkalt pleiefaktor, men den bli jo svekket når pleierne må vaske gulv og bære søppel i stedet for å gi omsorg til pasienter og beboere, sier Karina.

– Hvordan mener du situasjonen kan bedres?

– Flere ansatte. Støttefunksjonene må tilbake og bli flere, så vi kan være pleiere, sier Karina.

Hun sier dagvaktene er de mest krevende. Og nå orker hun ikke mer.

– Jeg har søkt jobb andre steder, for å jobbe natta. Samtidig er det bortkasta å skulle bruke erfaringen jeg har til å følge folk på do natta.

– Jeg vil så mye mer, jeg kan så mye mer, sier hun.

Det er hjelpepleier hun utdannet seg til. Ikke kokk, ikke portør, ikke renholder og ikke vaktmester.

(Alle navn i Karinas leserinnlegg er fiktive.)

• Følg oss på Facebook

Få nyhetsbrevet vårt

– Hjelpepleierne får mindre og mindre tid til pleieoppgaver

RAMMER: Skal våre medlemmer utføre gode tjenester, så må de få rammene til å utøve faget sitt, krever Fredrik Olstad..

RAMMER: Skal våre medlemmer utføre gode tjenester, så må de få rammene til å utøve faget sitt, krever Fredrik Olstad..

Kathrine Geard

Fredrik Olstad, nestleder i Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo, forteller hvordan hjelpepleierne «løper fortere og fortere».

– For å få til gode tjenester på sykehjemmene, så må det satses på de nødvendige støttefunksjonene. Men det går i stikk motsatt retning. Det blir færre og færre renholdere, vaktmestere, portører og ansatte på kjøkkenet. Den alvorlige konsekvensen er at hjelpepleiere må ta disse oppgavene, noe som medfører mindre tid til pleieoppgaver. Resultater er at rammevilkårene for god eldreomsorg sakte, men sikkert, blir dårligere og dårligere, påpeker han.

– Dette går igjen overalt, både i sykehjem som drives av kommunen, ideelle organisasjoner og kommersielle selskaper, sier Fredrik Olstad.

– I tillegg blir de økonomiske rammene stadig trangere. Våre medlemmer blir tvunget til å ta snarveier i pleien, fastholder han.

– Våre medlemmer velger å bli helsefagarbeidere og ønsker å yte gode tjenester til de eldre. Når trange rammer tvinger helsefagarbeidere til å gå på akkord med sin egen faglighet, så er det en svært farlig utvikling. Skal våre medlemmer utføre gode tjenester, så må de få rammene til å utøve faget sitt, krever Olstad.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy