INGEBORG VIGERUST RANGUL

tips@fagbladet.no

– Kevin var redd og full av angst. Han hadde blitt mobbet og drapstruet, og var redd for at jeg skulle utsettes for noe. Det var sterkt å oppleve at han gikk og så seg over skulderen, forteller Marianne Andreassen.

Marianne og Kevin møttes for første gang i 2008. Tillit og relasjonsbygging kommer ikke av seg selv. Det tar det mange år å etablere.

– Starter du en relasjon med noen, må du ikke avslutte den etter et par år. Du må tåle å stå løpet ut. Har noen levd mange år i kaos, snur det ikke i løpet av et år, mener Marianne.

Vennlig stemme

– Jeg hadde ikke møtt så mange hyggelige mennesker. Og hadde mye hat inni meg. Men jeg ga den vennlige stemmen i telefonen en sjanse og tok trinnene opp til huset, sier Kevin.

Rødskola er et av de eldste byggene i Sortland. Det har vært skole gjennom årene og fylt med mange aktiviteter. I dag er det et hus med ulike kommunale tjenester og tilbud.

Her holder Marianne Andreassen til, folkehelsekoordinator og prosjektleder for i Ung i Sortland.

Raushet og varme

Det store kontoret hennes er fylt av trygge lyder. Gulvet knirker og kjøleskapet durer. En gammel rundovn, to sofagrupper og et langbord med plass til 14 forteller en historie om raushet og varme.

– Her er det rom for gode samtaler, krangling og frustrasjoner, rop, skrik og tårer. Her er det rom for alle og hit kommer mange, forteller Andreassen.

Oppriktig interesse

Likevel kan trappetrinnene hit være fryktelig tunge første gang. Det var de for 17-åringen Kevin. Han hadde stukket av fra hjembyen sin og bodde alene i Sortland.

– Marianne oppfordret meg sterkt om å komme. Jeg måtte ikke komme – men jeg kunne hvis jeg ville, sier Kevin, som ikke vil ha etternavnet sitt på trykk.

– Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde kommet den gangen, sier han.

Kevin er helt bestemt på at det var spørsmålene og interessen til Marianne Andreassen som var avgjørende for hans del. Hun stilte rett og slett riktige spørsmål.

– Da hun ringte første gangen, var hun ikke påtrengende. Det var noe i holdningen hennes som gjorde meg nysgjerrig. Hva kunne hun hjelpe meg med? Hun pratet ikke høyt og hun var undrende selv, mener han.

Praktisk omsorg

Den første telefonsamtalen mellom de to kom i stand etter at barnevernet hadde tatt kontakt med Marianne. De var bekymret fordi de ikke fikk tak i Kevin. Marianne hadde fokus på det praktiske da hun snakket med ham i starten. Hadde han mat?

Hun sier at når ungdom finner en person i hjelpeapparatet som de får tillit til, må forholdene legges til rette for at den gode relasjonen kan vare over tid.

– I dag er Kevin som min egen sønn, sier hun.

Alltid tilgjengelig

Nå jobber Kevin som ungdomsrådgiver i Nav, i et prosjekt hvor han oppsøker ungdom som sliter.

– Jeg oppsøker dem ute eller drar hjem til dem. Jeg prøver å møte dem i det som opptar eller interesserer dem. Det være seg friluftsliv eller motorer.

Han er med i møter sammen med en saksbehandler fra Nav, og i fellesskap kartlegger de veien videre.

– Noen forsvinner, men da venter jeg. Jeg gir dem telefonnummeret mitt og gir dem mulighet til å komme tilbake selv.

Kevin og Marianne er enige om at de som jobber med ungdom må være til stede. Det er nøkkelen. De må være tilgjengelige. Mobilen må være på.

Utenfor boksen

– Ta deg tid eller la være, er Kevins fremste råd til dem som skal hjelpe ungdom som er i svevet.

– Alle barn og ungdommer som har en vond historie, søker etter noe i livet som de ikke har – en trygg person. Noen som bryr seg.

Han mener at mange hjelpepersoner er låst i jobbinstruksen sin og tør ikke gå utenfor den. Det skremmer mer enn det hjelper.

– Marianne fortalte meg om seg selv. Det har ingen andre gjort. Jeg kan ikke bare gi og gi, jeg vil ha noe tilbake også.

Magisk øyeblikk

Mathias Gullholm har brukt tilbudet på Rødskola i fire år og han har vært lærling i kontor- og administrasjonsfaget siden oktober 2013.

Hver dag sitter han nederst ved det lange bordet inne på Marianne Andreassens kontor. Han har funnet seg en fast stol blant de 14 mulige. Her skriver han referat fra møter og logg over arbeidet han gjør.

– Her har jeg blitt tatt imot med åpne armer, og jeg hadde ikke klart å bytte navn fra Sandra til Mathias hadde det ikke vært for tryggheten her på Rødskola. Jeg ville hete Mathias etter tippoldefaren min. Han har så snille øyne på et bilde jeg har av han. Edvard heter jeg etter den andre tippoldefaren min, sier Mathias lavmælt.

Han forteller at det å bytte navn fra Sandra til Mathias alltid har kjentes riktig. Ingen av vennene ble overrasket.

– Jeg hadde en flink psykiatrisk sykepleier i Lødingen. Han hjalp meg og har fått meg opp og fram. Han er mitt magiske øyeblikk. Det forandret alt, sier Mathias.

Stadig nye mål

FNs barnekonvensjon er lagt til grunn for et omfattende kartleggingsarbeid i Sortland. Dette inngår også i kommunens satsing kalt Vårres unga – vårres framtid. Kommunen har hentet inn barn og unges meninger som grunnlag for arbeidet med sin oppvekstplan. Elevene på kommunens åtte barne- og ungdomsskoler har svart på spørsmål om hva som er en god oppvekst, hvordan de vil ha det og hva de selv kan gjøre for å få det bedre.

Svarene var at barn og unge ønsker å ha det godt. De forteller at de har det godt når de har familie og venner, en god og mobbefri skolehverdag, morsom fritid og et trygt lokalmiljø. Dette har inspirert kommunen til å bli enda mer ambisiøs.

– Vårt neste mål er å bli Norges beste barne- og ungdomskommune – kanskje allerede i 2015, smiler Marianne Andreassen.

I vår ble Sortland kåret til Årets barne- og ungdomskommune i Nordland og er også nominert i den nasjonale konkurransen.

Gi viljen muligheter

Hovedbudskapet i prosjektet Ungdom i svevet er så presist at det har plass på et postkort.

– Vi har laget verdens korteste forskningsrapport, forteller Reidun Follesø stolt. Hun er forskningsansvarlig for Ungdom i svevet, et nasjonalt prosjekt om ungdom i risiko. Fylkesmannen i Nordland har vært prosjekteier, mens Universitetet i Nordland har bidratt med forskning og fagutvikling i ni nordlandskommuner.

Ungdommene ville ikke selv kalles ungdom i risiko.

– Vi snakket med dem om andre betegnelser, og et reklamebyrå ble også koblet inn. Vi ønsket et begrep som var mer positivt uten å fjerne det potensielt farefulle. Alle unge er i et svev – på vei fra noe og til noe annet. Det er bevegelse. For de fleste er dette trygt, for andre utrygt. Ungdom i svevet har blitt en merkevare og ungdommene er selv stolte av det, sier Follesø.

Universitetet og kommunene jobbet tett sammen, og stilte spørsmål til ungdommer om hva som er lurt og hva som virker. Svarene var like enkle som de var kompliserte. Ungdommene ønsket seg noen som brydde seg og som hadde forventinger til dem – men forventningene måtte være i samsvar med hva den enkelte fikk til.

– Ungdommene ville ha de voksne til å komme seg ut av kontorene og ut dit hvor de var. Gå ved siden av dem og hjelpe dem til å se muligheter. Ikke gi dem opp. Dette fikk vi plass til på postkortet, sier Follesø

– Det kompliserte ligger i at noen må få dette til å skje. Noen må tro på ungdommene slik at de tror på seg selv.

Det røde huset i blåbyen

Varme vegger – i den blå strømmen

Varmen er en trygghet,

som innenfor de vegger det gis.

En klem et løfte,

eller en forståelse

gir varmens verdi.

Den blå strømmen

er uendelig

Fristelser, negativ fokus,

en sirkel med feil endestopp.

Som du selv er,

skal du følge din egen strøm,

så lenge den er varm.

Kevin juni 2010