Kidane kom til Norge den gangen alle innvandrere fikk jobb

SIDSEL HJELME

sidsel.hjelme@fagbladet.no

I garderoben på Grønmo gjenbruksstasjon har Kidane Mehary Nashi akkurat skiftet til skinnet. Av med den svarte pene genseren. Den kritthvite T-skjorta byttes med en grå. På med ullstillongs og grønn overtrekksbukse. Så en tykk ullgenser og oransje ytterjakke med refleks. Renovasjonsarbeideren er klar for ettermiddagsvakta på gjenbruksstasjonen.

Kidane jobber fremdeles med renovasjon, etter 40 år i Norge.

Anita Arntzen

– Jeg var ung og energisk da jeg begynte her. Nå merker jeg vondtene. I skuldre, nakke, rygg og knær. I mer enn 20 år løp jeg med tunge sekker opp og ned trapper hele dagen. Jobben her på gjenbruksstasjonen er mindre belastende, sier renovasjonsarbeideren.

Oslo renholdsverk, nå Renovasjonsetaten, har vært 61-åringens arbeidsplass helt siden den dagen han møtte opp på det som den gang het Arbeidskontoret for utlendinger. Per Haugen var mannen som tok imot ham, og som tok den forløsende telefonen til renholdsverket. Nå sitter de to igjen ved samme bord – for første gang på snart 40 år.

Byråkratifri sone

Per Haugen hadde et ukjent antall mennesker i stolen foran seg på arbeidsformidlingen. Mennesker, i hovedsak menn, fra hele verden som var kommet til Norge med store håp og tom lommebok. Han husker ikke Kidane Mehary Nashi spesielt, men at han hadde stor glede av å møte eritreere i jobben. Eritreere flest var lette å få ut i jobb – også om de ikke snakket norsk.

– Etter en kort samtale ringte vi til arbeidsgiverne og gjorde avtale om intervju. Det var ubyråkratisk og enkelt. Folk fikk prøve seg, og alle som ønsket det, fikk tilbud om jobb eller utdanning.

Per Haugen, anno 1978.

Privat

Fafo-forsker Jon Erik Dølvik bekrefter bildet som Per Haugen tegner fra Arbeidsformidlingen på slutten av 1970-tallet.

Velferdsstaten var under kraftig utvikling og det stramme arbeidsmarkedet med mangel på arbeidskraft og lav ledighet bidro til at de som kom utenfra, fikk jobb.

– Etter 1975 var det også innvandringsstopp, så de som kom som flyktninger, slapp å konkurrere med arbeidsinnvandrere, sier Dølvik.

Kidane Mehary Nashi var første eritreer som fikk jobb i Renholdsverket og mener han var eneste afrikaner i etaten i minst ti år.

– Reagerte du på at det var et eget arbeidskontor for utlendinger?

– Nei, det tenkte vi ikke på. Vi aksepterte alt, vi visste ikke noe om rasisme.

Kidane Mehary Nashi skifter til arbeidsklær i garderoben på gjenbruksstasjonen.

Anita Arntzen

Bedre eller verre?

På slutten av 1970-tallet var ikke engang ideen om et introduksjonsprogram for dem som var nye i landet unnfanget. Norskopplæringen var i sin spede begynnelse og besto av noen timer for de som ønsket det.

Dagens flyktninger og innvandrere møter et atskillig mer strømlinjeformet system. Alle nyankomne flyktninger får i dag tilbud om introduksjonsprogram der hovedinnholdet er norsk og samfunnskunnskap, et program som for de fleste går over to år.

Om det er blitt enklere eller vanskeligere å finne sin plass i det norske samfunnet, har ingen av de to mennene ved bordet noe entydig svar på:

– Hver tid har sin måte å løse ting på. Vi gjorde ting på vår måte og hadde frihet og et stort handlingsrom. Mye var lettere enn i dag. I dag er systemet regulert, det er mye kontroll og krav til rapportering. Med dette følger også redselen for å gjøre noe feil.

– Den redselen hadde vi ikke. Som sagt, vi snakket, ringte og skaffet folk jobb, sier Per Haugen.

Her møtes Kidane og Per igjen – 40 år etter.

Anita Arntzen

– Hvordan møtes de som kommer til Nav i dag?

– Jeg tror det er mer likebehandling, men at det er likt på et lavere nivå. Vi hadde litt mer tid til å hjelpe folk. Det var en helt annen tid. På godt og vondt. Tjenestene var tilgjengelige, men store deler av Norge var også lukket for dem som kom utenfra.

Kidane Mehary Nashis egne forventninger da han kom til Norge er også et eksempel på at tidene har forandret seg:

– Jeg husker vi var her nede på Grønlands torg der den store bussterminalen var på den tida. Det var også et møtested for taxiførere. Jeg husker at vi eritreere snakket om det: Å kjøre buss eller taxi, det er en jobb for nordmenn – ikke noe vi utlendinger kan fable om.

– Jobben her på gjenbruksstasjonen er mindre belastende, sier renovasjonsarbeideren.

Anita Arntzen

Andre krav til innvandrere i dag

Hvorfor er det så mye mer komplisert å skaffe seg jobb i dag enn det var for folk som kom hit til landet for 40 år siden? Hovedforklaringen ligger i de mange og store strukturelle endringene som har skjedd i samfunnet siden den gang, sier direktør i Imdi, Libe Rieber-Mohn til Fagbladet.

– Arbeidsmarkedet har andre krav i dag. Det er et stort gap mellom de kvalifikasjonene de som kommer hit har og de kravene som stilles på arbeidsmarkedet. Flere jobber krever formelle kvalifikasjoner, og mange av de som kommer hit som flyktninger har lite eller ingen utdanning. I perioden 2015-2017 var det sju av ti som bare hadde grunnskole eller mindre utdanning enn det. Dette alene er en viktig grunn til at behovet for kvalifisering er større, sier Rieber-Mohn.

At innvandrerbefolkningen er mye større i dag enn den var for 40 år siden, har også stor betydning, ifølge direktøren. I dag er det 917.000 innvandrere i Norge, mot 93.000 i 1980.

– Den gang kom de fleste hit for å søke arbeid. I dag er det mange flere som får opphold i Norge av beskyttelsesgrunner. På toppen av dette kommer at vi på generelt grunnlag har sett og erfart at vi med årene har sett at det var behov for mer systematisk opplæring i norsk og om norske samfunnsforhold.

Eritreere topper statistikken

Nashi var politisk engasjert allerede da han forlot Eritrea for mer enn førti år siden. Han er fortvilet over at den samme diktatoren, Isaias Afwerki fortsatt sitter ved makta.

– Det er vanskelig å se noe håp for Eritrea.

Statistikken viser likevel at eritreere i dag klarer seg forholdsvis bra i Norge. De kommer raskere ut i jobb og utdanning enn flyktninger fra andre land. Etter gjennomført introduksjonsprogram begynner over halvparten av dem i arbeid eller utdanning.

– Barna til eritreere som kom samtidig med meg er leger, tannleger, ingeniører og advokater.

Ifølge Flyktninghjelpen har over en halv million mennesker flyktet fra landet de siste ti år. 64.000 av dem bare i løpet av 2017. Og et stort antall unge fortsetter å forlate landet. Mange som enslige mindreårige. Mangel på utdanningsmuligheter, livsopphold og den lange militærtjenesten er hovedårsakene ifølge Flyktninghjelpen.

– Det er et brutalt regime, og lett å forstå at unge mennesker flykter fra Eritrea i dag, sier Kidane Mehari Nashi.

Kidane i en bakgård i Oslo rundt 1978.

Privat