Kryper lavt og sparker høyt

DANSENDE BRANNMANN: Tom Løvli er kanskje mer spretten enn de fleste.

DANSENDE BRANNMANN: Tom Løvli er kanskje mer spretten enn de fleste.

Werner Juvik

Brannmannen Tom Løvli falt fra toppen av et fryktløst og vellykket hallingkast til et pauseliv på sofaen. Norgesmesteren måtte ta smertefulle, selvransakende valg.

2016031814232020160318143009

«Jeg følte meg nede i et mørk rom i en lang periode.»

titti.brun@fagbladet.no

Et gammelt filmklipp av et ellevilt hallingstunt av Tom med brennende buksebein som sparker en hatt som tar fyr, ble nylig sett av 52.000 på youtube i løpet av ett døgn.

Gamle minner strømmer på. Tom Løvli (42) smiler så det glitrer i emaljen. Tennene er alle hans egne. Utrolig nok. Han ler av stuntet som gutta på brannstasjonen i Drammen hjalp ham med for ti år siden. Gode kollegaer. Gærne tider. Før det fatale fallet.

– Jeg var jo på toppen da.

DANSENDE BRANNMANN: Tom Løvli er kanskje mer spretten enn de fleste.

DANSENDE BRANNMANN: Tom Løvli er kanskje mer spretten enn de fleste.

Werner Juvik

På en sauegård øverst i Jondalen, nordvest for Kongsberg, vokste Tom opp. Oldemor drev gården; han husker også sin tippoldemor. Moren og faren møttes allerede på skolen – slikt kan det bli unge foreldre av.

– Jeg satt i baksetet da mor tok lappen, humrer Tom.

Og lappen tar du helst på 18-årsdagen når du bor i Jondalen, ei bygd med 500 innbyggere. Selv kjøpte Tom sin første bil 12 år gammel. Ei folkevognboble. Han tok av karosseriet. Da ble den perfekt til å kjøre rundt på gården med.

Fire år gammel ble han storebror første gang, og åtte år senere kom en søster til. Om han var en tilstedeværende storebror for småsøstrene er uvisst. Tom svarer litt vagt. Og det er lett å forstå at det er mange steder å stikke seg bort på en gård for en vilter gutt som elsker fysiske aktiviteter, helst så ekstremt som mulig. Det måtte være tøft og utfordrende.

Da var det to karstykker som gjaldt: luftige hallingkast eller å skyte med børse.

Tom hadde ingen børse, så det måtte bli hallingdansen.

Han trente på sprett og kast fra han var sju år. Både stift, gå på hendene med sprett tilbake til stående, kruking (kosakkdans) og lage hoppetau ved å holde hånden fast i den ene leggen og hoppe gjennom med den andre foten.

Han spikret opp en stokk på verandaen og øvde på å sparke ned hatten. Han bygde en trampoline med brukte fjæringer fra en tilhenger for å trene på luftige kast. Leke i lufta. Og få kontroll. Igjen og igjen. Som en ekte frikar, som er det opprinnelig ordet for yngre, mannlige dansere som måler krefter. Det er tiurleik, en kamp om hvem som er sterkest.

– Du vet, i gamle dager, i militæret fantes det befal som arrangerte konkurranser i hallingkast. Og dermed ble rangstigen avgjort. Mye krutt og aggresjon kommer ut på den måten.

I 1985, da han var 12 år, og lenge før Rybak og Frikar-danserne vant Grand Prix, var Tom med i NM i landskappleik.

– Det ble mest hopp og sprett, og ikke så mye dans. Jeg måtte få mer på plass i hue og beina for å forstå dansen, sier Tom med et lite smil.

Unggutten gir seg ikke. 17 år gammel kjøper han Jondalens første trampoline. Han vil sparke hardt og fly høyere.

– Hatten skal forsvinne så fort at støvet står igjen i lufta.

18 år gammel drar han og en dansekollega på sin første opptreden i Washington DC. Med årene blir det over hundre show over hele USA.

Han danser seg også opp igjennom Europa sammen med den olympiske ild til Lillehammer i 1994. Underveis sparker han hatten så hardt at den lander i dronning Sonjas fang der hun troner ved siden av dronning Margrete av Danmark. Dronningen ler, mens securitygutta raser.

Manndomsprøvene er en ting. Men først da han skjønte og følte musikken, ble det dans. I hallingdansen er både musikk og dans improvisasjon, ikke noe er planlagt, kanskje bortsett fra at hatten skal ned på et eller annet tidspunkt. Dansen blir forskjellig alt etter om det er vokal, munnharpe eller hardingfele som sørger for tonene.

– Det var på Gaustablikk at mesterspelemann Knut Buens toner traff meg skikkelig. Dansen bare var. Jeg fantes ikke sliten da jeg gikk av scenen; jeg var full av energi.

– Musikk får smerter til å vike, sier Tom plutselig alvorlig.

– Savner du scenen?

– Å ja. Men det fins mye annet som er sterkt å oppleve.

Vi står i hallen på Drammen brannstasjon, midt mellom to potente, ildgule brannbiler. Han former armene som i beskyttelse rundt et barn.

– Jeg har opplevd det. Som røykdykker. Det å hente ut ei lita jente. Ikke noe slår det. Større blir det ikke.

Her på Drammen brannstasjon så de potensialet i villstyringen, en allsidig bondetamp med fagbrev som forskalingssnekker og hallingdans som hobby. Ennå går det gjetord om stiften han gjorde på opptaksprøven. Og besto.

Når jobben er samtaletema blir Toms setninger brått mange og lange. Han forteller om teamet som settes sammen hver dag. Der er det dyktige fagfolk. Bilmekanikere, snekkere, rørleggere. Noen driver med kampsport, andre med sykling eller svømming.

– Vi fikser alt. Alt publikum trenger, sier Tom og peker på en kollega på vei inn i bilen som er kalt ut på oppdrag.

– Han der er tidligere super skihopper. Det hender fortsatt at han og jeg tar en duell om hvem som svever best. Men bare etter grundig oppvarming.

I 2003 blir han norgesmester for første gang. På NM i landskappleik i 2006 skjer det som ikke skulle kunne skje. Når han lander etter et høyt kast, gir gulvet etter og han faller gjennom. Han skader nakken og ryggen stygt, og river av muskler. Flere prolapser i ryggen fører ham inn i et smertehelvete og en runddans i operasjoner.

Han ble liggende nærmere to år på sofaen.

– Alt raste; livet rundt meg var jo bygget opp om å være i form. Jeg var så fortvila, jeg visste jo ikke om og når jeg kom meg på beina.

– Jeg følte meg nede i et mørk rom i en lang periode. Det var det kanskje ikke så mange som visste.

Men kona visste.

– Takk og lov for henne. Heldigvis er hun sta.

– Ja, sier han og tenker litt.

– Det er mye takket være henne at vi klarte oss gjennom den tida, og at vi fortsatt er mann og kone. Og fremdeles kan vi få forelskede følelser for hverandre.

Etter hvert kunne han kjøre barna til trening, men fulgte dem ikke inn. Det var vondt at han ikke kunne delta i aktiviteter. Ikke være den aktive mannen han hadde vært.

– Sakte skjønte jeg noe. Jeg som tidligere var rask til å dømme andre. Det er en grunn for alt. Vi vet ikke hvordan folk har det inni seg. Det er så mye vi ikke vet. Hvis noen er grinete, så er det en grunn. Blir det for galt, får du heller spørre på en ordentlig måte.

Den harde landingen har lært Tom at det tar tid å bli voksen. Fortsatt er det ene fotbladet uten følelser, men det hemmer ham ikke. Han har vært heldig.

– Det har tatt meg mange år å lære å kontrollere temperamentet. Jeg ga mamma mange grå hår i min ungdom. Da er det godt at hun etter hvert er blitt stolt av hva det er blitt av meg.

Frikaren har temmet seg selv. Fortsatt danser han, men de villeste kastenes tid er over. Ryggen sparer han til jobben som brannmann.

Tom Løvli

Alder: 42 år

Sivil status: Gift, 2 barn.

Bakgrunn: Forskalingssnekker, røykdykker fra militæret, dykkerkurs.

Aktuell: Brennende brannmann danser halling.

MEST LEST:
TØFT: Valget om å si fra seg omsorgsretten var utrolig tøft, forteller Lillan, men det var også nødvendig for at hun og eks-samboeren skulle få løst en vanskelig situasjon som plutselig oppstod da hun fikk avslag på sosialhjelp.

TØFT: Valget om å si fra seg omsorgsretten var utrolig tøft, forteller Lillan, men det var også nødvendig for at hun og eks-samboeren skulle få løst en vanskelig situasjon som plutselig oppstod da hun fikk avslag på sosialhjelp.

Eirik Dahl Viggen/Privat

Lillan ga fra seg barna for å få sosialhjelp: – Det er helt forferdelig

Det er fullt mulig å få seg noen pustepauser i mai.

Det er fullt mulig å få seg noen pustepauser i mai.

pexels.com

Du «mister» en fridag i vår: Slik får du mest ut av helligdagene

Pixabay

Har du en god historie på lager? Da kan du vinne 50.000 kroner i denne skrivekonkurransen

LØNNSVINNER: Hadde ikke miljøterapeut Siri Therese Nummedal fått en solid lønnsøkning, ville hun tenkt på å bytte jobb etter hvert.

LØNNSVINNER: Hadde ikke miljøterapeut Siri Therese Nummedal fått en solid lønnsøkning, ville hun tenkt på å bytte jobb etter hvert.

Helge Skodvin

Miljøterapeut Siri ble lønnsvinner blant de kommuneansatte. Se lista over hvem som fikk mest i fjor

Beata Cupidon har jobbet i vaskeriet i 14 år. Nå tar hun og ti kolleger ved Akershus universitetssykehus (Ahus) fagbrev.

Beata Cupidon har jobbet i vaskeriet i 14 år. Nå tar hun og ti kolleger ved Akershus universitetssykehus (Ahus) fagbrev.

Ola Tømmerås

Bare to norske sykehus har fremdes eget vaskeri: Derfor tar elleve ansatte fagbrev sammen

RO: Kos med Pus roer når det trykker innvendig.  – Spesialisthelsetjenesten er så neddynga at de ikke klarer å møte fristene til Nav, sier Helene Spro, helsefagarbeider og mor til to døtre med spesielle behov. Hun har permisjon uten lønn for å ta vare på barnet sitt på skolen og sliter økonomisk. Spro får ikke engang søkt om pleiepenger grunnet lang ventetid i spesialisthelsetjenesten.

RO: Kos med Pus roer når det trykker innvendig. – Spesialisthelsetjenesten er så neddynga at de ikke klarer å møte fristene til Nav, sier Helene Spro, helsefagarbeider og mor til to døtre med spesielle behov. Hun har permisjon uten lønn for å ta vare på barnet sitt på skolen og sliter økonomisk. Spro får ikke engang søkt om pleiepenger grunnet lang ventetid i spesialisthelsetjenesten.

Yngvil Mortensen

Alenemor Helene (46) får ikke pleiepenger: – Faen ta dere hele gjengen!

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy