Kvinner i Kautokeino har realisert mange smågutters drøm: De er brannmenn

LINE SCHEISTRØEN (tekst)

line.scheistroen@lomedia.no

SISSEL M. RASMUSSEN (foto)

sissel.rasmussen@lomedia.no

Når alarmen går i Norges største kommune målt i areal, er mannskapet snare til å møtes på brannstasjonen, ikle seg utstyr og få bilene på veien. Det går ofte fort unna med blålys og "bæbu"-lyd.

Med 22,22 prosent kvinneandel i brannvesenet troner Kautokeino på topp i Norge i andel ansatte kvinner.

– Jeg innrømmer det gjerne: Jeg søkte brannvesenet fordi jeg drømte om å kjøre store, tunge kjøretøyer med blålys og sirener, sier Mette Irene Hætta.

FELLESSKAP: Kvinnene har naturlig inntatt brannstasjonen i Kautokeino. De er like godt rustet som menn til oppgaven, mener de og sjefen.

Sissel M. Rasmussen

LES OGSÅ: Når brannalarmen går, rykker gartneren ut

Vokste opp i anleggsbilen

For Hætta var det kanskje mer naturlig enn for en del andre kvinner å søke seg til brannvesenet. Hun vokste opp i det hun karakteriserer som en "anleggsfamilie". Hun elsket å være med pappa på jobb, og så lenge at hun klarte å gjøre lekser i anleggsbilen, så fikk Mette bli med.

Hjemme fortvilte mamma hver gang Hætta kom inn og nok en gang hadde plasket i oljesøl med "fin-gummistøvlene" – de med blomster.

– Jeg hadde ikke tid til å skifte til slagstøvlene, minnes hun.

Så snart Hætta hadde tid, så løp hun ut og lekte med biler og i verkstedet. Dukkene ble liggende passe alene og i ro på jenterommet.

NATURLIG: For Mette Irene Hætta ville det vært rart ikke å kjøre anleggsbil. Om vinter tar hun vakter som brøytebilsjåfør.

Sissel M. Rasmussen

Jeg drømte om å kjøre store, tunge kjøretøyer med blålys og sirener.

Mette Irene Hætta

Hætta tok traktor og lastebil-lappen så snart hun var gammel nok. Allerede som 20–åring kjørte hun brøytebil og skolebuss.

– Rart? Kanskje ikke så vanlig fordi jeg er jente, men for meg var det det mest naturlige her i verden. Det ville heller vært rart om jeg ikke tok lappen for å kunne kjøre store biler, sier Hætta.

Ja takk, begge deler

Du skulle kanskje tro at Hætta valgte anleggsveien som yrke, men den gang ei. Hun dro fra hjemstedet og tok høyskoleutdanning i sør. I dag er Hætta avdelingsleder på biblioteket på den samiske høyskolen i Kautokeino.

HJERTEBARN: Når hun har behov for ro, søker Mette Irene Hætta til det intime rommet i biblioteket. Hun har samlet bøker og dokumenter om samer og samenes historie.

Sissel M. Rasmussen

"På si" er hun brannkonstabel, brøytebilsjåfør og tolk for 110-sentralen.

– Jeg har alltid også hatt en dragning mot akademia. Bøkene. Så for meg er det ideelt å kombinere de to verdenene: akademia og garasjen. Å møte gutta i garasjen, hvor en spade kalles en spade, gir meg energi. Jeg er glad i fysisk og tøff jobbing, men det betyr ikke at jeg ikke liker å pynte meg og lakke negler. Det eneste som er litt synd, er at neglene ofte knekker når jeg kjører brøytebilene eller er på utrykning, sier Hætta og ler.

HJEMME: Her vokste Mette Irene Hætta og brødrene opp og verkstedet er fortsatt i bruk, som nettopp verktsted, pauserom og garderobe for gutta og jenta i anleggsfirmaet.

Sissel M. Rasmussen

Hætta begynte i brannvesenet for fire år siden. Da var Inger Johanne Moen allerede passe erfaren.

Vi damer opplever at vi er likestilt med mannfolka.

Mette Irene Hætta

Moen husker fortsatt datoen da hun begynte: 17. desember i 2007.

– Ti år har gått veldig fort!

Som de fleste branndamene karakteriserer hun det som tilfeldig at hun havnet her.

– Jeg så et oppslag om at brannvesenet søkte damer. Etter en prat med sjefen, søkte jeg og fikk jobb. Den gangen var jeg den eneste damen. Det gikk greit, men jeg er glad for at vi etter hvert har blitt flere damer. Mannfolka som var her den gangen hadde vært her veldig lenge. De gjorde ting på sin egen måte og var ikke så flinke til å inkludere meg i hvordan de tenkte og hvordan de jobbet. Det handlet nødvendigvis ikke bare om at de var menn, men like mye om at de var så samkjørte som arbeidskollegaer, sier Moen.

MELDINGER. På tavla gis viktige beskjeder til mannskapet.

Sissel M. Rasmussen

Hun har ikke angret på at hun søkte.

– Jeg ønsket å bidra i samfunnet, og det opplever jeg at jeg gjør i brannvesenet, sier Moen.

Jeg ønsket å bidra i samfunnet

Inger Johanne Moen

Moen jobber i hjemmesykepleien i Kautokeino og har nok litt "skyld" i at kollega Inga Britt Siri søkte på en stilling som brannkonstabel for åtte år siden. Siri jobber som sykepleier i hjemmesykepleien.

– Jeg søkte av ren nysgjerrighet og fordi jeg syntes det virket spennende. Men jeg er også utdannet akuttsykepleier og hadde lyst på en jobb hvor jeg kunne bruke den kompetansen. Som brannkonstabler er vi ofte først på skadestedet, og selv om vi først og fremst er brannmenn, så er det viktig at vi kan yte førstehjelp. Årene som brannkonstabel har vært veldig lærerike, forteller Siri.

PÅ VAKT. Inga Britt Siri er sykepleier i hjemmehjelpen. Både her og i jobben som brannkonstabel er hun alltid på vakt.

Sissel M. Rasmussen

Forskjeller, tross alt

Siri og Moen jobber på en typisk kvinnedominert arbeidsplass. Det er kun tre mannlige sykepleiere i hjemmesykepleien, de øvrige er kvinner. Siri mener det er forskjell på arbeidsmiljøet på typiske manns- og kvinnearbeidsplasser.

– Av og til er det godt å komme på brannstasjonen. Det er mindre "slarv" og det er kanskje litt mer avslappet og mindre høytidelig atmosfære der enn hva det er i hjemmesykepleien.

Årene som brannkonstabel har vært veldig lærerike.

Inga Britt Siri

Siri opplever at kvinnene er likestilt med mennene i brannkorpset, men forteller at kjønnsforskjellene kan komme til syne – og for så vidt til sin rett – når ulike arbeidsoppgaver skal gjøres.

– Det er fortsatt en del tunge løft i jobben, og mannfolka tar ofte på seg de tyngste oppgavene. Så er det gjerne Inger Johanne og jeg som blir sittende igjen sammen med de berørte. Om det er fordi vi er kvinner eller fordi vi er helsepersonell, er jeg ikke helt sikker på, sier Siri.

Stolt sjef

Brannsjef Nikken Turi skryter mer enn gjerne av at brannvesenet har en så høy kvinneandel blant de ansatte. Men, og det er et viktig men:

– Kvinnene er ansatt fordi de er kvalifiserte, ikke fordi de er kvinner. Vi legger vekt på søkere som har en viktig sidekompetanse, som for eksempel sykepleierkompetanse. Det er tilleggskunnskap som kan være nyttig på skadesteder. Vi er også så heldige at vi har to kvinner med førerkort klasse C, forteller Turi.

YNGST. Aina Aarseth Jensen tok førerkort for tunge kjøretøyer da hun var i førstegangstjeneste i militæret. I dag jobber hun i barnehage og kjører brannbil.

Sissel M. Rasmussen

Kvinner oppfordres spesielt til å søke når det utlyses stillinger. Er en kvinne og mann like godt kvalifisert, så får det underrepresenterte kjønn jobben.

I dag er det seks kvinner blant de 27 ansatte.

Kvinnene er ansatt fordi de er kvalifiserte, ikke fordi de er kvinner.

Brannsjef Nikken Turi

Turi mener kvinner er like godt rustet som menn til å være brannkonstabler.

– En brannmann må ikke være "stor og sterk". Dagens utstyr er lettere å håndtere enn i gamle dager, og jobben er mindre avhengig av at ansatte har direkte fysisk styrke. I dag har kvinner like gode fysiske forutsetninger som menn for å være brannkonstabler.

I hverdagen tenker de ikke over at noen er kvinner og andre menn – alle blir behandlet som brannkonstabler, uansett kjønn. Turi mener det er bra å ha forskjellige hoder til å tenke sammen. Om det er kvinner eller menn, er av mindre betydning.

– Men jeg syns flere kvinner i brannkorpset har gitt mer ro og balanse på utrykningene. Det virker som om mannskapet er fornøyd, og det er bra for miljøet, sier Turi.

KJAPT SKIFTE: Skaller fungerer i barnehage, men ikke i brannbil.

Sissel M. Rasmussen

Bryr seg

Mette Irene Hætta deler brannsjefens opplevelse av at kvinner og menn utfyller hverandre.

– Det er et absolutt pluss å være en blandet gjeng, sier hun. Hætta er også tillitsvalgt i korpset.

– Vi damer opplever at vi er likestilt med mannfolka. Samtidig er det ikke tvil om at vi tenker litt ulikt, legger merke til litt forskjellige ting på et skadested og reagerer litt forskjellig, men alt i alt er det bare positivt, mener Hætta.

Hovedgrunnen til at de har søkt seg til brannvesenet er den samme:

– Vi ønsker å bidra til samfunnet. Det er givende arbeid. Det er ikke noe som kan være viktigere enn å bidra positivt i øyeblikk hvor det kan stå om liv og død, sier Hætta.

Sissel M. Rasmussen