Tekst og foto: KATHRINE GEARD

Det er en vanlig tirsdag i oktober på Husnes ambulansestasjon i Kvinnherad kommune. Fire ambulansearbeidere går 24-timers vakt. Atle Holm, som er tillitsvalgt i Fagforbundets lokale forening, har veteranen Torill Nernes som makker.

I den andre ambulansebilen regjerer Gunnar Myklebust og Petter Nernes, nevø av Torill. I kommunen der baroniet i Rosendal er den store turistattraksjonen, bor det drøyt 13.000 mennesker, spredt på øyer og på begge sider av Hardangerfjorden.

Ny og bedre

De har god bruk for den hypermoderne ambulansebåten Rosedoktoren, som ligger klar ved kai i Sunde, tre kilometer unna.

Ambulansebåt har de hatt lenge. Men den romslige og funksjonelle katamaranen som ble satt i drift for halvannet år siden har gitt ambulansearbeiderne langt bedre arbeidsforhold.

– Før måtte vi holde oss fast med en arm og jobbe med den andre. Den nye båten er mer robust og stabil. Sjukelugaren har to båreplasser og vi kan få med flere om nødvendig, sier Atle.

Dessuten er den hevbare landgangen i hekken et stort pluss. Bårepasienter kan rulles rett om bord fra begge sider.

Korteste vei

Husnes er en av ti ambulansestasjoner i det lokale helseforetaket Helse Fonna. Det omfatter også de tre somatiske sjukehusene i Haugesund, Odda og Stord, og det psykiatriske sjukehuset Valen i Kvinnherad. Bilveiene er smale og svingete og området stasjonen dekker, er stort. Men båtveien fra Sunde til Stord tar bare 20 minutter. Det blir mange turer over Sunnhordlandsbassenget. Med cirka 1500 oppdrag i året er Rosedoktoren faktisk den travleste ambulansebåten i landet, ifølge Helse Fonna.

– Vi er heldige som har båt. Lista ligger lavt for å bruke den. Det er også bedre for ikke å tømme kommunen for ambulanseressurser med lange bilturer, påpeker Atle.

https://youtu.be/xeJintU35oo

Ingen ulykker

Denne vakta blir ganske gjennomsnittlig i antall og type oppdrag. To yngre psykiatriske pasienter transporteres med bil og båt til Valen. Tre akuttutrykninger i maksimal hastighet gjennom krappe kurver til eldre som brått er blitt veldig dårlige. Etterfulgt av behandling om bord i Rosedoktoren på vei til Stord Sjukehus. Heldigvis ingen stygge ulykker denne dagen. For ambulansearbeidere i et lite lokalsamfunn kan det være ekstra tøft. Sjansen for å treffe kjente eller egen familie som er rammet, øker når samfunnet er lite.

Det har skjedd. Da er det godt å ha kolleger å snakke med.

– Vi kommer gjerne fram til at vi har gjort vårt beste. Men selv om vi ikke kan sette fingeren på oss sjøl, sitter så klart noen igjen. Spesielt når folk du kjenner blir berørt. Unge folk som har kjørt seg i hjel. Det har vært en del av det.

Unger verst

For Torill og Atle er oppdrag som gjelder små unger de verste. I sommer druknet en treåring på Husnes. Det meningsløse går inn på de erfarne ambulansearbeiderne.

– Eller når du kjenner dem som mista sin lille. Selv om det er sjukdom og forventa, er du aldri klar når det skjer. Det blir jo hardt, sier Atle.

Heldigvis er det veldig mange gode opplevelser, eller «smileturer», som de kaller det. Så langt har ingen dødd på Rosedoktoren, men de har hatt to fødsler om bord. Et sterkere minne for vaktlaget er nok likevel at Petters første barn ble født i den forrige båten.

– Da var jeg assistent, smiler Torill.