Lars (49) lever av å redde liv. Selv takker han kollegapraten for at han overlever på jobb

Jo Straube

redaksjonen@fagbladet.no

Er det rett pasient? Er det rett kroppsdel? Dagens sjekklister for trygg kirurgi ble tatt i bruk i alle landets operasjonssaler i 2012. Modellen er hentet fra luftfarten.

I luftfarten har de holdt på med sjekklister for sikkerhet siden de første menneskene kom på vingene. Lars Oven Pettersen (49), redningsmann gjennom 20 år i redningshelikoptertjenesten 330-skvadronen, er enormt takknemlig for jobbens sterke kultur for læring og erfaringsdeling.

– Jeg lever fordi dette funker, sier han.

Svevende skredsøk

Pettersen svever bare et par meter over bakken med en skredsøker i hånda. 70–80 meter over durer helikopteret som holder ham oppe.

Pilotene har overlatt styringen til navigatør Arild Johannessen, som lener seg ut sidedøra. Med en liten joystick styrer han helikopterets posisjon etter redningsmannens armsignaler for ønsket retning og høyde.

Redningsmannskapet kan når som helst bli kalt ut på skipsforlis, ulykker i fjellet, leteoppdrag og ambulanseoppdrag.

Dagens oppdrag er å trene på søk og redning i snøskred. Snøskred hører til de sjeldnere oppdragene, men er desto viktigere å trene på.

Forfulgt av ulykker

Luftfarten har alltid vært mer risikofylt enn det meste som foregår på bakken. I perioden 1950–1989 mistet Luftforsvaret 199 mann i 161 fatale flyhavari. Også mannskap fra 330-skvadronen inngår i disse tallene.

Granskning av datidens ulykker viste at kommunikasjon flybesetningen imellom ofte var medvirkende årsak. Opptak fra taleregistratorer viste at flykapteinen, som suveren sjef om bord, i flere av ulykkene hadde overhørt eller bagatellisert advarsler om faremomenter fra øvrig besetning, gjentatte ganger.

Dermed startet en storstilt satsing på å lære flybesetninger å kommunisere bedre og sikrere.

Ikke siden 1980-tallet har 330-skvadronen hatt ulykker med tap av menneskeliv, selv om operasjonene de gjør i dag, er langt mer komplekse og potensielt mer risikable.

– Pasientene får det bedre fordi vi kan strekke oss lengre i mer krevende operasjoner, med bedre sikkerhetsmargin enn før, siden vi kjenner hverandres styrker og svakheter godt, sier Pettersen.

Kultur for åpenhet

Utstyr og prosedyrer er blitt langt bedre. Men ifølge Pettersen er den gode kulturen for å snakke sammen den viktigste grunnen til at sikkerhetsmarginen er blitt bedre, selv på de aller vanskeligste oppdragene.

– Hvis jeg ikke sier fra fordi jeg vet at fartøysjefen ikke lytter, da gidder jeg jo ikke komme med forslag til forbedring, påpeker han.

Livredning

Pettersen får inn signal på skredsøkeren der han henger under helikopteret. Han signaliserer at han vil bli satt ned på bakken. Han fisker opp søkestang og lokaliserer den nedgravde dukken før han begynner å grave.

Redningsmannen frigjør luftveiene og starter hjerte-lunge-redning. Da er allerede anestesilege André Westlie på vei til skadestedet. Han blir heist ned fra helikopteret med flere kolli og er straks klar til å bidra med livreddende innsats.

Legen setter et plastrør i pasientens hals, mens redningsmannen kobler til en maskin som gir brystkompresjoner. Utstyret deres lar dem følge tett med på blodtrykk, hjerterytme, temperatur og CO₂ i pasientens utåndingsluft.

Målet med treningen er å få detaljene på plass. Det skiller ofte suksess og fiasko.

Planen er å få pasienten over på båre og opp i helikopteret. Men så får de to på bakken beskjed om å være klar til heising om 10 minutter. Det er for lite drivstoff til å bli værende.

Mens tre uredde ørner slåss bare 50 meter foran helikopteret, blir de heist opp en etter en.

Hjem til ferdig middag

Tilbake på basen står middagen klar i et varmeskap. Ovnsbakt uer med poteter til. Praten går livlig rundt bordet. Maskinisten rekker å slenge sammen en brøddeig. Til dessert er det iskrem.

De tar en muntlig gjennomgang av dagens øvelse – en debrif – sammen med desserten, i sofakroken.

Etter dagens øvelse er det ikke store ting som tas opp, men nyttige erfaringer og små muligheter til forbedringer.

For anestesilegen var det nyttig å oppleve at å bli heist ned til skadestedet med mer bagasje enn normalt, ikke førte til spinn, slik han hadde fryktet.

Dagens utfordrende vær utgjorde en tilleggsfaktor gjennom hele treningen. Crewet brukte ekstra tid på å finne et egnet område, og valgte også å utsette på grunn av snøbyger.

Omsorg i god tilbakemelding

Da øvelsen brått ble avbrutt, oppfattet fartøysjefen tonefallet på radioen som irritasjon. Det kan skape dårlig stemning. Debrifen er en naturlig arena for å ta det opp. For Lars Oven Pettersen var det bare travelhet som gjorde beskjeden hans kort.

Mannskapet bor sammen på basen i sju døgn. Det gjelder å få klarnet opp i misforståelser eller uklarheter fortløpende.

– Hvis alle forstår at tilbakemelding er omsorg på høyt nivå, kan det få ut ekstremt mye uforløst potensial i oss alle, mener han.

Jo Straube

Den tidligere ambulansearbeideren er ikke ukjent med at folk ikke vil gå ambulansevakter med «feil makker» og kan gå så langt som å sykmelde seg hvis det skjer.

Tjener pasienten

Pettersen mener de færreste makkerpar håndterer konstruktive tilbakemeldinger godt.

– Det krever ferdigheter å håndtere tilbakemeldinger. Her jobber vi ikke i faste team, men roterer hele tiden. Hadde vi gått årevis i faste makkerpar, hadde vi gått oss inn i et spor og vent oss til disse kollegaenes styrker og svakheter. Da ville vi ikke ha utviklet oss gjennom alle de andres kunnskap, styrker og svakheter.

Selv om ikke alt er direkte overførbart, påstår han at mange etater, særlig politi, brann og ambulanse, vil ha mye å hente fra helikoptertjenesten.

– Ved å bytte makker fra tid til annen, utvikler man gode rutiner for hvordan kommunisere og lære av hverandre, både mellommenneskelig og faglig. Uten det får du ikke det beste ut av medarbeiderne dine.

Til syvende og sist tjener pasienten på det.

Frykten for avvik

Redningsmannen mener å spore en frykt for å avdekke egne feil, ikke bare i helsevesenet.

– Folk er redde for hvordan et avvik skal ta seg ut. Men det er deres egen og andres sikkerhet det gjelder. Det er jo mye verre å måtte forsvare en alvorlig hendelse i VG i etterkant fordi man ikke gjorde noe med avviket.

Som eksempel på det, trekker Lars Oven Pettersen fram at hvis han gjør en feil som ingen ser, så kan han velge å la det passere uten å si det til noen.

Men det første han vil gjøre, er nettopp å si det høyt på debrif.

– Hvis jeg melder fra om en sånn sak, vet jeg at jeg ikke blir straffet for det. Jeg vet derimot at jeg vil få klapp på skulderen. Det er jo en grunn til at jeg gjør den feilen.

Innrømmer gjerne feil

Det kan være for lite eller mangelfull trening, svakhet eller uklarhet i prosedyren, eller feil bruk av utstyr.

– Jeg gjør det jo ikke med overlegg. Det er viktig å dele erfaringer nettopp fordi det kan berøre andre på et senere tidspunkt: Jeg må blottlegge meg for å synliggjøre at en feil har oppstått, sier Pettersen.

Fartøysjef om bord, Kent Gøran Vikan, har jobbet med flytrygging siden 2009. For ham er læringskulturen i 330-skvadronen, hvor man går gjennom og evaluerer det man har gjort, en så naturlig del av rutinen at han ofte tenker «Jøss, gjør ikke alle sånt?»

– Ingen her er ufeilbarlige, alle har rom for forbedring. Med læringskultur ligger det uttalt vilje til å bli bedre som individ og som team.

For at dette skal fungere, er det en forutsetning at det er lett å innrømme feil. Det betyr at du kan rekke opp hånda og ta ansvar uten å straffes.

– Vi er sammen om å lokalisere feilene som førte til at vi endte der vi gjorde. Ofte kan det være en kaskade av små hendelser, og ikke bare én person sin skyld, forklarer Vikan.

Kulturløftet

– Ingen på sykehus kan bruke så mye tid som vi iblant gjør, men det er fullt mulig for alle å kommunisere bedre. Alle kan ikke gjøre akkurat som oss. Form og farge kan være annerledes, men alle kan gjøre noen endringer. Det er attpåtil nesten kostnadsfritt, ifølge Lars Oven Pettersen.

Skal man lykkes i å bygge opp en god kultur, holder det ikke bare å si det. Pettersen mener det må gjennomsyre hele organisasjonen og gjenspeiles i alt man gjør, fra ledernivå til gulvet.

Et uttrykk som flere på basen har trukket fram, er: «Kultur bygges i millimeter, men rives i meter». Med ukultur er det visst motsatt.

– Vi kunne ikke operert som vi gjør, uten dette. Om vi spoler 20 år fram i tid, er jeg sikker på at mye av det vi snakker om her hos oss, er iverksatt i resten av helsetjenesten, spår Pettersen.