Tekst og foto: Bjørn A. Grimstad

To unge gutter i helt like Canada Goose-vester holder hver sin Rema 1000-plast-
pose. En mor er på vei hjem med sine to trøtte barn. Et venninnepar i høye hæler deler en flaske med ett eller annet. Nå. 1 min.
1. min. 2. min. 4. min. Det er tett mellom avgang-
ene på Nationaltheatret stasjon i Oslo, selv på
en lørdagskveld.

Plattformen åpenbarer seg for Stein Apeland idet han suser ut av tunnelen, i førerhuset på et 110 meter langt og nær 100 tonn tungt MX-tog. Joysticken på armlenet dras sakte bakover og seks vogner glir inn foran det lille utsnittet av Oslomennesker.

Fikk nok før det startet

En gul knapp åpner dørene. Guttene med vester og plastposer går inn. Dørene lukkes. En dytt på joysticken og togsettet setter fart inn i mørket igjen. 

Når andre har fri, jobber Stein Apeland. Når andre jobber, har han fri. Jobb lørdag og søndag. Fri mandag til fredag. To helger på. Den tredje fri. Det er turnusen.

At han ville ha mer fritid enn jobb i livet, skjønte han tidlig.

– I åttende klasse fikk jeg prøve meg en
uke i arbeidslivet. Jeg bestemte meg for å
ikke gjøre det igjen. Det har jeg holdt. Jeg setter pris på ikke å være en del av den store kverna. Hele livet har jeg funnet mening i å
ha fri, sier han. 

25 minutter senere er han på endestoppen, Bergkrystallen, sør i Oslo. De siste passasjer-
ene går av. Korte beskjeder og samband veksles mellom T-baneførerne. Så deles togsettet i to. Seks vogner blir til to tog, med tre vogner hver.

Åpnet dørene bak plattformen

T-baneførerne kan kjøre ulike strekninger
i løpet av en vakt og vil dermed veksle mellom
å føre sett på tre eller seks vogner. Avhengig av lengden på toget, skal føreren stoppe ved riktig merke på plattformen.

– En gang da jeg nettopp hadde byttet fra
tre til seks vogner, stanset jeg ved det første merket. Da havner de bakerste vognene bak plattformen. Jeg måtte gå ut for å sjekke om noen hadde falt ut.

– Heldigvis var det ingen der, forteller Apeland mens han tar seg en røyk under det blå ledlyset på Bergkrystallen.

Da kommer neste oppdrag glidende opp: et togsett skal fraktes til vognhallen på Ryen, som går under navnet Jordet. Med centimeters avstands skal togsettene parkeres tett i tett. Grytidlig neste morgen blir de hentet ut igjen.

– Det aller beste er å skulle frakte et tog fra en endestasjon til en annen, uten passasjerer. Da er det bare å være i zen, sier han.

Bortsett fra start, stans og dører, går det meste på autopilot.

Organiserer kunstnere og livsnytere

Helgedagsbetjeningen er helt nødvendig for at trikker og T-bane skal gå i helgene. De fyller hullene i turnusen til heltidsansatte. Historien til yrkesgruppen går over 80 år tilbake. Fagforeningen har vært der nesten like lenge. Apeland har vært i yrket i 45 av dem.

På nettsiden til Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA), står det om helgedagsklubben: «Blant oss finner man studenter, som nok er
i flertall, men også livsnytere med kun denne helgejobben».

Stein Apeland bekrefter at det er flere som ham i klubben, livsnytere som har mer fritid
enn jobb. Det er også tett med kunstnere, forfattere og frilansere.

– Det er få andre yrker hvor du kan jobbe to dager i uka. Men det er noe i en slik livsstil som kan skissere hvordan vi er nødt til å leve i fram-
tida. Mange jobber kommer til å bli automatisert eller bli borte. Da vil mange flere få mer fri, sier han.

Streiket etter klokka fem

Han har aldri hatt noe problem med å fylle fritiden med meningsfullt innhold.

– Jeg liker å skrive, tegne og lese bøker. Jeg har også studert litt litteratur uten å ha blitt viter av det. Det er utrolig deilig å ha god tid til
å gjøre alle disse tingene, sier han.

Ifølge OSA har helgedagsbetjeningen «arbeidsforhold og rettigheter som er svært bra
i forhold til arbeidstakere i tilsvarende jobber
i yrkeslivet».

Lønnstillegget på kveld i helgene er på 40 prosent. Men får man vakter den helga man egentlig skal ha fri, er tillegget 100 prosent.

– De tilleggene vi får, er for den sosiale ulempen ved å være på jobb i helgene, sier han.

Helgedagsbetjeningens klubb forsvarer disse interessene.

– 90-tallet var veldig hardt. Da forsvant mange rettigheter, beretter Apeland.  

I løpet av to sommermåneder i 1992 streiket helgedagsbetjeningen. Etter klokka fem på ettermiddagen måtte folk finne andre transportmåter. De streikende gikk stort sett tapende ut av konflikten.

Lever nøkternt på lav lønn

Apeland var leder i foreningen på 2000-tallet. Da skrev han lange og poetiske tekster i medlems-
bladet HBF Nytt. I nummer 1 i 2007, siterer han den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau, som oppsummerer livsstilen (fritt oversatt av journalisten):

«Kostnaden av en ting er den mengden av hva jeg vil kalle liv, som er krevd i bytte mot det.»

Årslønna for en T-banefører ligger omtrent mellom 460.000 og 480.000 kroner, pluss turnustillegg, ifølge Sporveien. Når Apeland jobber omtrent en tredels stilling, gir ikke lønna rom for mange utskeielser.

– OBOS-leiligheten jeg og kona kjøpte for over 35 år siden, er nedbetalt. Vi har ikke bil, jeg sykler mye og reiser gratis med kollektivtrafikken. Jeg lever et stille og rolig liv, beskriver han.

Nødvendigheter kjøpes på enten loppemarked eller salg. Det er lite takeaway, eller restaurant- og barbesøk. Til gjengjeld har han tid. *

Reiser for en fjerdedel av prisen

En luksus han velvillig veksler inn fra sin solgte tid er reiser. Rundt ti ganger i året drar han og kona, som nylig pensjonerte seg som billettselger i Sporveien, utenlands. Apeland er solbrun etter en nylig tur til Sør-Tyrkia.

– Når du kan reise utenom sesong, så koster det en fjerdedel. Da kan du oppleve verden gjennom hele året, se museer eller nyte en pils på en solseng. Det kommer mye godt ut av fleksibiliteten i denne jobben, sier han.

Mange blir rekruttert til en jobb i Sporveien under studiene. Godt betalt jobb i helgene lar seg lett kombinere med studier. Mange fortsetter med deltidsjobben også etter endt studietid. For Apeland og studiekameratene kunne det gå litt vel langt.

– Det er en perfekt studiejobb. Hvis vi jobbet hardt, kunne vi tjene en månedslønn på mindre enn en uke. Det gikk rykter om enkelte som var bedre lønnet enn direktøren, sier han.

En pølse i brød fra Narvesen ved hovedkontoret på Tøyen er dagens lunsj. Han har godt over en halvtime før han skal overta ruten til Mortensrud. Deretter går turen tilbake på samme linje, til Kolsås. Rundt klokken halv to den natten setter han det siste toget i Sporveiens vognhall i Bærum.

– Den er helt ny og har mange fasiliteter. Jeg liker den, for vi slipper å stå i kø som på Jordet, sier han. *