Lynette har MS: «En alvorlig sykdom må også kunne brukes til noe nyttig»

PER FLAKSTAD

per.flakstad@fagbladet.no

Hun har et sprudlende friskt smil og viser energisk veien ned til Fagforbundets kontor i underetasjen i Nittedal rådhus. Visste du ikke bedre, ville du aldri drømt om at Lynette Frøyhov hadde en alvorlig sykdom.

Men Fagforbundets unge hovedtillitsvalgte har både gode og mindre gode dager. Etter en periode med utmattelse, synsplager og sterke hodesmerter ved juletider i 2015, fikk hun diagnosen multippel sklerose, eller MS som den ofte kalles, i februar året etter.

Vil gjøre noe for andre

Det var da hun måtte helt ned i kjelleren og gråte seg tom. Før hun igjen klarte å hente fram sin gamle ståpå-vilje, og bestemte seg for at sykdommen ikke skulle få lov å ødelegge livet hennes.

«Jeg kommer sikkert til å dø med denne sykdommen, men jeg har ingen planer om å dø av den!», skrev hun i et Facebook-innlegg kort tid etter at hun fikk diagnosen.

Hun bestemte seg for at hun ville fortsette som hovedtillitsvalgt hvis medlemmene fortsatt ville ha henne.

– Jeg er ikke skapt for å gå hjemme. Jeg må ha noen utfordringer å jobbe med. Jeg vil møte folk, og jeg har alltid hatt et brennende ønske om å gjøre noe for andre mennesker.

– Dessuten er det mye god helse i å være i arbeid hvis du klarer, smiler hun.

Må leve med uforutsigbarheten

MS er en uforutsigbar sykdom. Hvordan den utvikler seg er forskjellig fra person til person. For noen kan evnen til å bevege seg være nesten helt normal selv etter 20 år med diagnosen. For andre vil utviklingen gå mye raskere, og etter 8 til 10 år vil de trenge hjelp for å gå 100 meter eller bli sittende i rullestol.

I dag finnes det medisiner som i noen grad forsinker at sykdommen utvikler seg, men den vil alltid være forbundet med uvisshet om framtida.

Denne uvissheten må Lynette leve med hver dag. Selv på gode dager vil det alltid ulme en tanke i bakhodet om at neste dag kan bli helt annerledes.

– Det må jeg bare lære å takle. Jeg nekter å ta sorgene på forskudd og la uvissheten om morgendagen ødelegge dagen i dag, sier hun.

IKKE RUTINEJOBB: - Jeg er ikke skapt for en rutinejobb. Jeg vil møte kolleger, medlemmer og ha utfordringer å bryne meg på, sier Lynette Froøyhov. Her diskuterer hun en aktuell sak med Heidi Lynnebakken som er fagansvarlig i politisk sekretariat i Nittedal og leder i den lokale yrkesseksjonen for kontor og administrasjon.

Per Flakstad

Ikke skapt for rutinejobb

Vi lar Lynette ta oss med noen år tilbake:

– Jeg syntes jeg hadde fått det livet jeg ønsket meg. Jeg begynte som lærling i Nittedal kommune i 2002. Etter hvert fikk jeg fast jobb, og for meg var det naturlig å engasjere meg i det faglige arbeidet og i foreningen.

– Da jeg var lærling, kom av og til de andre lærlingene og spurte meg om jeg kunne ta opp ting, som de gjerne ville spørre om. Selv brukte jeg også Fagforbundets tillitsvalgte aktivt for å lære stadig mer om arbeidslivet.

I 2011 fikk jeg spørsmål å bli hovedtillitsvalgt. Etter et familieråd hjemme, ble mannen min og jeg enige om at jeg skulle si ja. I tillegg hadde jeg verv i Fagforbundet Ung, forteller hun.

– Jeg er ikke skapt for rutinejobb. Jeg vil ha stadig nye utfordringer å bryne meg på, og jeg liker å møte folk og snakke med dem, og forhåpentligvis hjelpe dem. Å gjøre noe for andre, være med å gjøre en forskjell – spesielt for de svakeste – har alltid betydd mye for meg. Derfor var vervet som hovedtillitsvalgt en veldig spennende utfordring. Den ga meg også muligheten til å få en fantastisk skolering i regi av Fagforbundet. Gjennom den har jeg truffet flere som er blitt mine venner for resten av livet, fortsetter hun.

Legen trodde hun hadde migrene

Men så kommer vi til desember 2015:

– Jeg hadde vært unormalt sliten hele høsten og skjønte ikke helt hva som skjedde med meg. 18. desember syntes jeg at jeg begynte å se dårlig, samtidig som jeg fikk sterke hodesmerter. Til slutt oppsøkte jeg lege og fikk beskjed om at jeg sannsynligvis hadde et migreneanfall.

Lenger ut i jula var jeg fortsatt like dårlig, og jeg hadde mistet enda mer av synet. Da ble jeg sendt til Elverum der de lyste rett inn i den ene pupillen min uten at den reagerte nevneverdig.

– Det er da du skjønner at noe må være alvorlig galt, sier hun.

Etter to måneders ventetid gjennom gikk hun også en MR-undersøkelse og fikk beskjed om å komme tilbake allerede fredagen etter.

– Jeg husker at jeg tenkte «Hæ, her er det lange køer og nå skal jeg tilbake igjen med en gang», forteller Lynette.

– Det sa pling i hodet

Det var på den tiden legen hennes ringte:

«Lynette; jeg kjenner deg og vet at du vil ha ordentlig informasjon. Vet du hva du utredes for? Du utredes for MS.»

– Da sa det pling i hodet mitt, forteller Lynette.

– Jeg hadde egentlig ikke lov til å lese, men måtte lese meg opp om sykdommen likevel. Og derfor var jeg i alle fall litt forberedt da jeg kom til Lillehammer ikke lenge etter og fikk den endelige diagnosen.

«Du har MS.»

SKRYTETAVLE: Mange mennesker har en skrytetavle. Lynette bruker den til bilder av seg selv sammen med mennesker som har betydd mye for henne enten som fagforenignsledere eller i politikken.

Per Flakstad

«Jeg har et liv jeg skal leve»

Nå fulgte en tung periode, der Lynette måtte ned i sin egen kjeller før hun kunne begynne på veien opp mot lyset og utsiktene til framtida igjen. Hun forsøkte så godt hun kunne å se positivt på framtida. Ikke lenge etter at hun fikk diagnose, informerte hun alle facebook-vennene sine om at hun var syk:

«La oss fokusere på det positive! Jeg har ikke hjernesvulst eller tumorer», skrev hun. Og fortsatte: «Jeg skal ikke benekte at jeg har hatt tunge stunder, for det har jeg. Jeg har grått og jeg har tenkt mye. Men så har jeg tenkt at det funker ikke for meg å sette meg ned og deppe. Det er greit med litt, men det finnes grenser. Jeg har strengt tatt et liv jeg skal leve og da er det opp til meg å gjøre det beste ut av det.»

– Jeg er i utgangspunktet ikke en hemmelighetsfull person, men liker åpenhet. Dessuten er det greit at venner og kolleger vet at jeg er syk. Noen ganger, når jeg er sliten, kan det hende jeg går ustøtt. Da er det greit folk rundt meg vet hvorfor jeg nesten sjangler. Eller jeg kan få spasmer. Når andre vet hva det er, blir de ikke så lett skremt, forteller hun.

Jobber full stilling

Det gikk ikke lang tid før Lynette var fast bestemt på at hun skulle tilbake i jobb. Først litt, og så mer etter hvert. I dag jobber hun som Fagforbundets hovedtillitsvalgt i Nittedal kommune i hundre prosent frikjøp.

– Jeg fikk faktisk den gledelig beskjeden om at jeg hadde fått fullt frikjøp mens jeg lå på sykehus, sier hun.

Samtidig gjør sykdommen at hun må ta noe hensyn til helsa.

– Jeg har en avtale om hjemmekontor. Heldigvis er det slik i dag at det er mulig å gjøre mye jobb hjemmefra, og for meg er det viktig for å klare å stå i en full stilling.

– I tillegg har jeg en mann som har skjønt hva som må gjøres hjemme, og at han noen ganger må ta et ekstra ansvar fordi jeg er syk og kan ha noen dårlige dager. Og han gjør det! Det betyr mye for meg, sier Lynette.

Vil bruke sykdommen til noe nyttig

Hun brenner for medlemmene, og ønsker å bruke vervet sitt som hovedtillitsvalgt til å gjøre en forskjell.

– Jeg prøver å hjelpe alle. Selv om det er noen som ikke får det som de vil, synes jeg det er viktig å bruke tid på å forklare hvorfor vi som tillitsvalgte ikke kan gjøre alt vi blir bedt om.

– Vi er de ansattes vaktbikkjer og skal sørge for at folk får det de skal ha etter regler og avtaler. Men vi kan ikke endre lover og avtaler, sier hun.

– Dette var noe jeg husker at jeg også måtte bruke tid på å forstå da jeg som lærling og fersk ansatt gravde og spurte om alt jeg ikke forstod. Jeg lærte veldig mye på den måten, forteller hun.

Samtidig mener Lynette at hun med en alvorlig sykdomsdiagnose kan møte mennesker som har det vanskelig på en annen måte enn om hun ikke hadde vært syk.

– Med min diagnose kan jeg lettere sette meg inn i andres vanskelige situasjon. Jeg kan forstå dem. Og jeg mener også at det gir meg en større troverdighet.

– Når jeg først er syk, må det jo gå an å bruke sykdommen til noe nyttig, mener hun.

Kan gi «bare» hundre prosent

– Jeg har alltid gitt 110 prosent, sier Lynette. Derfor var det ikke så lett for henne å «bare» gi hundre.

– Jeg har innsett at jeg ikke kan følge alle drømmene mine. Noe må jeg gi avkall på for å kunne fungere i hverdagen. Jeg skulle gjerne gjort mer av alt, men må begrense meg, selv om det ikke faller meg så naturlig.

Som lyd- og lysømfintlig kan hun ikke stå på stands, og hun blir fort sliten av store og folksomme arrangementer. Hun trener ofte, men må passe veldig godt på at hun ikke overskrider kroppens grenser.

– Gjør jeg det, risikerer jeg å bli sengeliggende noen dager etterpå, forteller hun.

OPPLEVELSE OG SEIER: – For meg var det både en stor opplevelse og en stor seier å klare å gjennomføre landsmøtet i 2017, sier Lynette Frøyhov.

Privat

Landsmøtedelegat

Lynette har meninger. Mange meninger. Og hun har motet til å framføre dem.

Førjulsvinteren 2017 var hun delegat på Fagforbundets landsmøte. Det var noe som hun hadde både gruet og gledet seg til.

– For det første snakker vi om et stort arrangement der vi jobber med veldig viktige spørsmål. Jeg har voldsom respekt for dette arbeidet. For det andre var landsmøtet en stor påkjenning for kroppen min. Jeg hadde med staver i tilfelle jeg skulle bli så sliten at jeg fikk problemer med å gå. Jeg trengte ikke å bruke dem, men de var en stor trygghet å ha med. De andre delegatene fra Akershus tok veldig godt vare på meg, og jeg kunne stikke meg bort og få sove i lunsjpausene. Det gjorde at jeg klarte å gjennomføre, og jeg fikk holdt de innleggene jeg hadde planlagt å holde.

– For meg var det både en stor opplevelse og en stor seier å klare å gjennomføre det, sier hun stolt.

Selfie med Stoltenberg

På kontoret hennes henger en tavle med en mengde bilder. Mange av dem er av Lynette sammen med mennesker som har betydd mye for henne enten som fagforeningsledere eller i politikken. Ett av dem er av henne sammen med Jens Stoltenberg.

– Han er en utrolig kul og fin fyr, forteller Lynette.

Da Fagforbundet hadde landsmøtet i 2013 var hun blant dem som ventet da bilen til den tidligere statsministeren dukket opp. Hun spratt fram samtidig som Stoltenberg gikk ut av bilen og spurte om å få ta en selfie sammen med han.

«Selvsagt», svarte Stoltenberg blidt. «Det var jo derfor meg kom.»