Tekst: VEGARD VELLE

Mot alle odds har Ervin Kohn kommet seg opp og frem. Slekten ble nesten utradert i andre verdenskrig. Moren slet psykisk, faren flyktet og Ervin selv ble etter hvert fostret opp hos onkelen og tanta. I dag er han en svært vellykket far, nestleder på Antirasistisk senter og forstander i Mosaisk trossamfunn.

Han er en klok mann, en mann du har lyst til å være enig med, selv om du ikke er det. Han er en religiøs mann. Og han er sterkt mot det å slippe høyreekstreme til på offentlige talerstoler.

November er en dyster måned i jødenes historie. Det var i denne måneden Krystallnatten, den dramatiske opptrappingen av jødeforfølgelsene, skjedde i Tyskland før andre verdenskrig. Det var også denne måneden at 532 jøder ble uttransportert til utryddelse på skipet Donau.

Kohns far overlevde slaveleiren i Ungarn, men mistet samtlige av sine elleve eldre søsken i konsentrasjonsleirene. Moren overlevde Auschwitz, Bergen-Berlsen og Birkenau, men opplevde at alle hennes sju søsken ble utradert av nazistene. Ingen andre enn doktor Mengele pekte ut søsteren og niesen til utryddelse, mens hun selv ble dirigert i motsatt retning, til blodslit.

Ervin fikk en tøff start på livet og ble tidlig moden. Familien startet på bar bakke. Ervin selv slet i skolen og fikk ikke den omsorgen han trengte hjemme. Ervins fetter, Hermann Kahan, ble den unge guttens forbilde – den overlevende fra Auschwitz som ble funnet av amerikanerne i en massegrav, som ble en vellykket forretningsmann og familiemann, et farssubstitutt for Ervin.

Kohns første store karrierehopp var til det nedstøvete kontorstolfirmaet Savo, hvor han takket ja til en plass i førersetet. Her jobbet han med å premiere de ansattes feil på pølsefesten hver fredag, slik at selgerne skulle bli mindre redde for å falle mellom to stoler når de traff kundene. Han mente hele firmaet måtte stråle av begeistring, siden dette ville gjøre arbeidsdagen bedre og smitte over på andre. Derfor fant han på noe han kalte morofilosofi. Når arbeidsgleden kom under 3,5 på entusiasmeskalaen måtte firmaet sette inn førstehjelpstiltak.

Til slutt strålte kontorstolbedriften så mye av glede at den rett og slett ble kåret til Norges beste arbeidsplass, av fagorganisasjonen Norsk funksjonærforening.

Heller ikke på hjemmebane lente han seg tilbake, men fikk tre barn med sin norske kone, som etter hvert konverterte til jødedommen. Om du spør barna, som i dag er voksne, kan de fortelle om en fantastisk far, som alltid satte dem først.

– Da jeg var tidlig i 20-årene leste jeg noen intervjuer med menn i 50-årene. På spørsmålet om de angret på noe her i livet, svarte flere av dem at de angret på at de ikke hadde tilbrakt mer tid med barna. Jeg bestemte meg for å ikke ende opp med samme svar.

Når det skjedde noe viktig i barnas liv, sto den stolte barnefaren i første rekke med kameraet. Ved middagsbordet syntes han militærets avmelding var på sin plass. På spørsmålet om hvordan dagen hadde vært, lærte barna raskt at ”bra” ikke var et tilfredsstillende svar. De to nesten jevnaldrende guttene og minstejenta måtte da rapportere om undervisningen, om vennene sine og om hvordan de følte seg. Pappaen begynte til og med å spille golf med barna, siden golf tok så lang tid og han fikk en påskudd til å være mye sammen med dem.

– Jeg ønsket å gripe barna på fersken i å gjøre noe riktig. Selv om ballen havnet i skogen, kunne de likevel stå godt plassert mens de slo.

Ervin er kravstor. Støtt og stadig rettet han på språket til barna. Etter hvert fikk han tilnavnet språknazien. G-er og 4-ere på skolen var ikke nødvendigvis bra nok. Støtt og stadig kom historien om tanta som hadde tatt faren i rette, da han holdt på å droppe ut av skolen. Etter at barna ble voksne, men fremdeles barnløse, kjøpte den håpefulle bestefaren et nytt spisebord til hytteplattingen. Lengde: seks meter! Slik at det ble plass til hele den framtidige familien.

Ervin er også showmannen og pappaen uten hemninger. På restauranter ble det satt levende lys under tomme teposer, slik at de føk til værs. Under et bryllup da guttene sto andektige i synagogekoret og ventet spent på bruden, var det faren som dukket opp i inngangsdøra og ropte ”det er bare meg”. Hele menigheten knakk sammen i latter. Ingen kan fortelle så flåsete vitser.

– Det er bare to ting jeg ikke tuller med, døden og oppsigelser, sier ex-direktøren. Og da Humanetisk forbund utlyste konkurranse om ateistvitser viste den religiøse forstanderen paradoksalt nok å være den som hadde størst repertoar.

– Sammen med andre er det mye lettere å glede seg. Delt sorg taper sin kraft, mens delt glede øker i styrke, slår Kohn fast. Aller best liker han, etter eget utsagn, den gode debatten eller samtalen, der deltakerne klarer å skille mellom mann og ball.

I godt selskap kvier han seg heller ikke for å gråte.

– Jeg gråter lett, når jeg er glad og folk sier pene ting om meg, når jeg er stolt av barna og når jeg ser kjærlighetsfilmer.

God grunn til å gråte var det den gangen Kohn fikk sin første kreftdiagnose. Da tenkte han over livet. Gjennom artisten Wenche Myhre hadde han lært å konsentrere seg om de neste 15 minuttene, siden gårsdagen er kjørt og dagen i morgen er en vi ikke vet om vi får. Da sitter vi igjen med dagen i dag, mer konkret de neste 15 minuttene. Den kreftsyke Kohn lærte at øyeblikket her og nå er det du må konsentrere deg om, det er nå du lever.

– Ordtaket jobb som du skal leve evig, og elsk som du skal dø i morgen, fikk et helt nytt innhold for meg. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha noe usagt med noen. Jeg skulle dø tilfredsstilt.

Kanskje var det som en gave til seg selv at han tok jobben som nestleder i Antirasistisk senter, hvor han får delta nettopp i debatter, samt bekjempe rasisme.

– Jødene er proffe minoriteter. I motsetning til de fleste andre minoriteter, som kommer fra majoritetssamfunn, har vi vært forfulgte i 2000 år. Vi er sensitive for rasisme, sier nestlederen, ikke ulikt kanarifuglene i gruvegangene i England, som merket gassen først og kvitret ekstra høyt når de merket denne.

Talsmannen nøler ikke med å slå fast at det fins rasisme i Norge: Både antisemittisme og rasisme rettet mot folk med mørk hudfarges, som blir i stoppet i døra på fire av fem utesteder i Oslo. Norsk kultur er preget av etnosentrisme, altså at vi vet best, og lutherske referanserammer, noe som går ut over for eksempel minoriteter som ønsker guttebarnet omskjært, en praksis som er helt vanlig for eksempel i USA.

Noen ville kanskje si Kohn er tilbake der han startet, i politikken. Han startet nemlig sin politiske karriere i Grorud Unge Høyre, hvor han også ble leder. Han er fremdeles med i Høyre, noe han begrunner med at han er verdikonservativ, og at han har tro på de dyktige individene som sprenger grenser.

– Den som lykkes best, både som fotballcoach og bedriftsleder, er den som klarer å kombinere å dyrke enerne og gode kollektiv.

Også når det gjelder synet på konflikten mellom Palestina og Israel, har han meninger. Okkupasjonen av Vestbredden er ikke ulovlig, mener han, selv om bosettingene er det. Og muren mellom Israel og Vestbredden vil han ikke rive, siden den har stoppet bomber og drap på israelerne, forfekter han. Men i motsetning til ekstreme pro-israelere vedgår han at okkupasjonen er ødeleggende for det israelske samfunnet. Han er for at palestinerne etablerer sin egen stat, og synes Israel bør fjerne sjøblokaden for fiskerne i Gaza. Han har til og med vært i Gaza to ganger selv og håper det vil komme en løsning for de to folkegruppene.

– Som Israels første statsminister, Ben Gurion, sa: Den som ikke tror på mirakler i denne regionen, er ingen realist.

I mellomtiden ringer han fremdeles barna, hver dag.