MDG-leder Une Bastholm: – Jeg føler vi overtar der arbeiderbevegelsen slapp

Peter Vollset

redaksjonen@fagbladet.no

– Det var et stykke kylling med huden på.

Une Bastholm forteller om middagen da hun ikke lenger klarte å ignorere at det på tallerkenen foran henne hadde vært et levende, flaksende, klukkende dyr. Hun var tolv.

– Det var mindre en mening enn en følelse; jeg bare hadde ikke lyst på den maten. Jeg sa ifra at jeg ikke ville spise sånt mer, så spiste jeg kjøttkaker og sånn kanskje en uke eller to til, altså mat som ikke så ut som kjøtt på samme måten. Og så slutta jeg med det og.

– En uke eller to? Det var ikke lenge.

– Nei, altså, foreldrene mine syntes ikke det var så praktisk i starten, så det er mulig de ymta litt frampå at jeg ikke var helt konsistent på det. Så ble jeg konsistent, men på motsatt måte enn de håpa på.

Stortingets yngste partileder og eneste stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne (MDG) ler.

– Det tok litt tid, men nå er både mor og søster vegetarianere.

{f1}

Une Bastholm har to dialekter. Da hun sluttet å spise kjøtt, bodde familien i Bodø, hvor de hadde flyttet fra Trøndelag, og senere bar det tilbake til Trondhjem. Resultatet er at hun snakker enten trønder eller nordlending, avhengig av hvem hun snakker med (til media snakker hun trønder). Denne uvanlige kombinasjonen illustrerer på en måte godt Bastholms uvanlighet ellers også: Egenskaper som ikke er så sjeldne i seg selv, men som man sjelden finner i samme person. For å ta et eksempel: Bastholm beskrives av sine kolleger som en grundig politiker; en person som i større grad enn mange andre er opptatt av å sette seg inn i en sak før hun mener noe. Dette samtidig som hun er bevisst på at enhver time som brukes på tenkning og drøfting er en time som ikke brukes på å gjøre noe med problemene.

{s1}

– Jeg er veldig dårlig til å være passasjer. Selv om jeg er fra akademikerfamilie og har akademikerbakgrunn, så må jeg veldig fort fra å ha kunnskap til å være med å handle.

Etter endt studietid i Tyskland og Wales kom Bastholm hjem til Trondheim og irriterte seg over hvor vanskelig det var å få kjøpt økologiske og fairtrade-sertifiserte dagligvarer i byen. Den nyutdannede statsviteren valgte en såpass uteoretisk løsning på dette problemet som å starte egen dagligvarebutikk. Butikken går bra den dag i dag.

Bastholm holder fast ved sin tro på at forbrukernes makt til å forme verden er reell og stor. Kritikker fra venstresiden på at det bare er systemforandringer som kommer til å redde verden fra miljøkatastrofer og fattigdom, har hun liten forståelse for.

– Jeg er jo i politikken fordi jeg også mener at å gjøre noe med de systemiske problemene er helt nødvendig, men å si at den enorme valgfriheten de fleste nordmenn har som forbrukere ikke har noe å si, er helt uforståelig. For de hundretusenvis av arbeidere som jobber på disse plantasjene, så er det en forskjell på om de har en minstelønn, om ungene deres får gå på skole, og om de får lov til å organisere seg. Vi er veldig flinke i Norge til å sette høye krav til å ta moralske valg. Det er nesten så man er så redde for å prøve å gjøre noe bra og feile, at man ender opp med å bare resignere.

Det er imidlertid ikke bare arbeidsplassene til plantasjearbeidere i fattige land som føler, og kommer til å føle, konsekvensene av forbrukervalg, sier Bastholm. Europas strømnett skal omstilles fra fossil brensel til fornybar energi, og her mener Bastholm Norge ligger unikt godt an til å møte dette behovet. Blant annet med havvind, et felt der hun mener dagens regjering ikke satser sterkt nok.

KRITISK: Norsk helsevesen er for målstyrt, ifølge Une Bastholm. MDG er blant flere partier som støtter mer tillitsbaserte ordninger.

Anita Arntzen

– Norge er en veldig maritim nasjon, så veldig mange av hjørnesteinsbedriftene våre er rettet inn mot havet og vi har veldig gode forutsetninger for havvindproduksjon. Det er mye av den samme ingeniørkunsten man trenger. Verftet på Verdal som i dag skrur sammen understell til oljeplattformer, vil kunne skru sammen understell til havvindparker i stedet for. Når vi sier at «dagens oljearbeidere kan bli morgendagens klimahelter», så er det helt reelt. En del vil kunne fortsette å gå til samme bedrift på samme arbeidsplass og jobbe med andre oppdrag.

Optimismen om havvind-prosjektet til tross: Bastholm tror det er uunngåelig at noen vil miste jobben når olja fases ut. Dette gjør det desto viktigere at det skjer på en gradvis og kontrollert måte, noe hun også mener Norge er unikt godt skikket til med vårt trepartssamarbeid og sterke fagforeninger. Det er nemlig ikke slik, sier hun, at alle disse arbeidsplassene er trygge som banken bare MDG ikke får det som de vil.

– Når man ikke engang vil ha debatten om hvordan dette skal skje, så sier man indirekte at man vil det som er det verste som kan skje for arbeidstakerne i oljesektoren, nemlig at det blir opp helt til markedet. Da får man sånne fenomener som i 2014 med det plutselige oljeprisfallet da 50.000 mista jobben, nærmest over natta, altså det andre beskylder oss for å ønske. Men at folk mister jobben over natta, kan du unngå ved å planlegge godt og gjennomføre omstillinger på en kontrollert og forutsigbar måte.

Når man snakker om og med MDG er det fort gjort å henge seg opp i olja, og alle nordmenn som jobber med den, og dens rolle i klimaforandringer så å si hele verden har gått sammen og erklært vi vil bekjempe. Bastholm er vant til at partiet hennes pekes ut når andre partier skal forklare hva de ikke mener.

– Som ytterpunkt i miljøpolitikken blir vi jo ofte tatt avstand til for å signalisere at man ikke skal være for raske, og ha hastverk, og at det ikke skal være for ubekvemt for folk. Men de realpolitiske forskjellene er ikke større enn andre folk for eksempel Arbeiderpartiet har klart å samarbeide med før. Vi kommer ikke til å smelle i bordet med dyre velferdsreformer eller kreve vi melder oss ut av EØS eller Nato, for eksempel.

Det ordet Bastholm oftest må rette på folk når de bruker det om MDG, «ensaksparti». Partiets politikk, sier hun, springer ut fra et prinsipp om bærekraft som farger alle felt innen politikken og kan dermed ikke kalles én sak.

– På et grunnleggende nivå er vi en reaksjon på opplysningstidens og industrialderens uforbeholdne optimistiske rundt bruk av natur, hvor effektivisering går i å få mest mulig ut av naturen, fortest mulig.

{s2}

Arbeiderbevegelsen oppsto som et korreks på industriens rovdrift på mennesker, men ikke dens rovdrift på naturen, sier hun.

– Jeg føler vi overtar der arbeiderbevegelsen slapp i forrige århundre, ved å sørge for at produksjon foregår på en bærekraftig måte.

– Jeg må innrømme at det ikke er helt innlysende for meg hvordan, for eksempel, et «grønt» helsevesen ville sett ut.

– Det skjønner jeg. De store debattene innen spesialisthelsetjenesten handler ikke om miljø. Men i korte trekk har grønn helsepolitikk to viktige kjennetegn: Et er økt fokus på forebygging og å tørre å satse mye mer på ting vi vet forebygger helseplager og som gir god helse, det være innen eldreomsorg, sykehusmat eller barn og unges psykiske helse.

MDG er også i den fløyen av norsk politikk som er skeptiske til overdreven bruk av rapporteringssystemer og New Public Management i helsesektoren.

– Det er bra med effektiv bruk av penger, men her har man satt så høye krav til effektivitet at det går ut over det som er formålet til tjenesten i utgangspunktet, som er å ta vare på folk. Og så er det visse områder innen rus og omsorg hvor vi kan være mer åpne for private tilbud som supplement til offentlige enn enkelte andre partier på venstresida.

Bastholm snakker som om framdrift for henne og hennes partifeller er uunngåelig. Oljeutfasinga tas for gitt. Hun snakker om «når vi blir en større stortingsgruppe», ikke «hvis». Hun vedkjenner imidlertid at bak denne optimismen ligger et alvor i klimakrisen som er så tungt at det er vanskelig å engang bruke som motivasjon.

– Vi snakker sjelden om det så direkte, for gardina går ned hos de fleste mennesker hvis man begynner å tegne opp alvoret.

Mennesker er ikke godt rustet til å håndtere trusler som oppleves som langt borte, sier hun.

FOR FRAMTIDA: Une Bastholm venter i disse dager barn nummer to.

Anita Arntzen

– Naturen virker jo veldig robust når vi går ut i den, sant? Men noen må ta den utakknemlige oppgaven å si «Nei, det her går ikke bra». Det er fuglearter som før var så vanlige at historier og barnesanger er fulle av dem, som er i ferd med å bli utrydda i Norge. Stæren, for eksempel. Men det er vanskelig å få øye på.

Og det haster. Det holder ikke å vente til klimastreikerne får stemmerett, man må omvende de voksne til å tenke som barna, sier Bastholm.

– Så det store spørsmålet er jo om vi klarer å innse det før det er for seint. Jeg er jo optimist og det er derfor jeg er i politikken. Samtidig kunne jeg ikke latt være å jobbe politisk med all kunnskapen vi har, for da hadde jeg blitt for trist av å tenke på det. Jeg må handle, prøve å påvirke.