KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

Kristine Opdal står ytterst ute på verandaen 10–12 meter over bakkeplan. Her er hun helt trygg. Fallhøyden er stor, men en høy glassvegg og et solid gelender gjør det umulig å falle ned. Alle møblene på verandaen er boltet fast i gulvet. Det er ikke mulig å flytte en stol bort til kanten og hoppe ned.

– Det er her ute vi har gjort de største endringene, forteller Opdal, ergoterapeut på Ullern Helsehus helsetun i Oslo.

I tillegg til å sikre verandaen, har de også laget tre sittegrupper med bord og fire stoler.

TRYGG UTE: Kristine Opdal er glad for at de har fått høy glassvegg og gelender på verandaen. – Her kan ingen falle ned og skade seg, forsikrer hun. For å avverge ulykker, er stoler og bord godt festet i gulvet.

Marianne Otterdahl Jensen

Helsehuset sto ferdig i 2017. Fra 1. september i fjor var alle helsehusene i byen blitt spesialisert. På Ullern helsehus ble det da opprettet en skjermet avdeling med åtte korttidsplasser i tillegg til rehabilitering-, avklaring- og psykiatri-plasser.

Fordel for alle

En skjermet avdeling er tilpasset mennesker som lettere enn andre blir urolige, ofte på grunn av en demenslidelse. En person med demens kan bli både skremt og sint om han eller hun blir forvirret, mister oversikten eller ikke finner fram.

Sigrid Aketun, ergoterapeut i Helseetaten i Oslo kommune, har bidratt i arbeidet for å tilpasse avdelinga ved Ullern helsehus til denne pasientgruppa.

– Et oversiktlig miljø er ekstra viktig for mennesker med demens. Men det er ingen ulempe for oss andre heller, understreker hun.

Sikre rom

For å redusere preget av institusjon og øke fornemmelsen av hjem, er det hengt opp ei lita kasse med vindu ved inngangsdøra til hvert pasientrom. Her kan beboeren plassere en personlig gjenstand for lettere å finne fram til sitt eget rom.

Marianne Otterdahl Jensen

Inne på pasientrommene er sikkerheten blitt bedre ved at vinduene ikke kan åpnes helt.

Alle avdelinger på helsehuset har e-rom på nettbrett. I løpet av våren 2024 vil hele helsehuset også få nytt pasientvarslingssystem og digitalt tilsyn.

Det skal øke både tryggheten og trivselen. I stedet for at pleierne må inn på rommet for å sjekke at alt er i orden, kan de få varsler på mobilen eller på vaktrommet. Hvis pasienten faller ut av senga eller beveger seg i rommet, blir de varslet med et lite pling.

– Med et slikt system, kan pleierne holde oversikt uten å gå inn på pasientrommet om natta, og pasienten kan få en roligere natt uten å bli forstyrret av personalet som nå kikker inn på rommet tre ganger i løpet av ei natt, sier Sigrid Aketun.

Her finner du Sigrid Aketuns nyttige råd for god utforming:

{u1}

Kontraster og skilt

På pasientrommene er veggene hvite, men karmen til utgangsdøra er mørk grønn. Kontrasten gjør det lett for en pasient med demens, og kanskje dårlig syn, å finne veien ut. Karmene rundt badedøra er derimot fremdeles hvite. Til gjengjeld er det hengt opp et skilt med teksten «Toalett» og et ikon som viser en person som sitter på do.

Avdelingssykepleier Anna Rybicka kan opplyse at de ikke kan gjøre store forandringer, for eksempel male dørkarmer uten godkjenning fra Oslobygg.

– Men mye er gjort allerede, og Kristine og de andre som har vært med på alle forbedringene, har gjort en fantastisk innsats, understreker hun.

Marianne Otterdahl Jensen

Inne på badet er det mye hvitt. Men gulvet er blått. Også valg av dosete og dolokk er gjennomtenkt. Det er nemlig sort og dermed lett å få øye på. Rundt den hvite vasken går et håndtak i grått. Gråtonen som er valgt, gir en fin kontrast både til gulvet og vasken.

Selve pasientrommet er utstyrt med ett klesskap som står mellom bad og seng pluss ett skap ved utgangsdøra som personalet bruker til rent tøy og toalettartikler. Dette skapet kan også brukes til et TV-apparat dersom pasienten trenger skjerming mot fjernsyn. Alle skapene er like hvite som veggene og dørene. Tilretteleggingen her består av at klesskapet er merket med skilt med ikon av en kleshenger og teksten «Klær».

Marianne Otterdahl Jensen

Ikke alt kan endres på et ferdig bygg

Det er begrenset hva som kan gjøres med et bygg som allerede står ferdig. Her er korte korridorer. Det gjør det krevende å holde øye med pasienter som liker å vandre.

Ergoterapeuten fra Oslo kommune sier det er en stor fordel når pasientene, som her, kan gå rundt og rundt uten hindringer. Hun syns også det er fint at vandrerne kan se framover mot et stort bilde i enden av hver korridor. Det gjør det lettere å orientere seg. Dessuten er det tydelige fargekontraster mellom gulv, rekkverk og vegger.

Sigrid Aketun har bare én innvendig mot denne vandringsruta:

– Ideelt sett skulle ikke løypa gått gjennom dagligstue og spiserom, mener hun.

Derfor beklager hun at ergoterapeutene alltid kommer for sent inn i byggeprosessen.

– Arkitektene kjenner ikke pasientene slik vi gjør. Når vi blir invitert inn, gjenstår detaljene, sier hun.

Smarte stoler

I dagligstua møter vi sykepleieren Anne Louise Seime. Hun er stort sett fornøyd med endringene som er gjort på avdelinga. Særlig fremhever hun stolene rundt spisebordene. De har god høyde og armlener som er høye nok til å gi støtte når pasienten reiser seg opp. Og ikke minst: De bakre stolbeina har hjul, og armlenene er så lave at stolene kan plasseres helt inntil bordet.

– Det jeg savner mest nå, er mer kunst på veggene, sier hun. Sykepleieren går ofte sammen med pasienter i korridorene, og bilder langs veggene kan gi mange tema til samtaler.

Sykepleieren kunne også ønsket seg en stor radio i dagligstua.

– For en som ikke vil være alene, kan det være mye selskap i en radio, mener hun.

SNAKK OM KUNST: – Det letter samtalen når vi går rundt i korridoren og kan se på og snakke om bildene på veggen, mener Anne Louise Seime.

Marianne Otterdahl Jensen

Korte opphold

Uansett om en pasient har fått plass på skjerma avdeling, rehabilitering, avklaring (om framtidige omsorgstilbud) eller for en psykisk lidelse, er oppholdet på et helsehus kortvarig. Gjennomsnittlig liggetid er tre uker, og målet på korttidsopphold på helsehus er å kartlegge helsetilstand, samt behov for hjelp og opptrening, slik at pasienter kan komme tilbake til eget hjem.

Sigrid fjerner kaos

Marianne Otterdahl Jensen

Sigrid Aketun leter seg fram til smått og stort som kan skape kaos i hodet til en person med demens. Her forteller hun hvordan det er mulig å tilpasse et lokale.

Ergoterapeuten stiller seg opp i døråpningen til hvert rom og kikker ut for å undersøke om beboeren får øye på kjøkken og stue.

– Hvis ikke det er siktlinje til de viktigste rommene, trengs et skilt, sier Sigrid Aketun, ergoterapeut i Helseetaten i Oslo kommune,

Hun er spesielt opptatt av at personer med en demenslidelse skal føle seg trygge, og ikke bli unødig forvirret og urolige.

– Målet er at de som bor på helsehus eller sykehjem, skal finne det de trenger, sier hun.

Aketun understreker at god oversikt er nødvendig for mange, og at ingen andre heller har vondt av det.

– Som regel er det heller ikke så vanskelig å få til, mener hun.

Mange gamle får en kognitiv svikt, og nesten alle får svakere syn og hørsel. Aketun har tips for å bedre tilgjengeligheten for de fleste mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Et godt skilt

• har store bokstaver med forbokstav i versal og resten av ordet i minuskel

• har tydelig kontrast mellom tekst eller figur og bakgrunn

• har matt overflate for å hindre gjenskinn

• er plassert i en høyde som passer gående og rullestolbrukere

Ikonet eller illustrasjonen på skilt gir mening når den har detaljer som viser hva som skjer. For eksempel en person som sitter på do eller som står i dusjen.

Sigrid Aketun minner om at mange gamle er redd for å falle. Derfor vender de blikket mer ned enn opp.

– Da ser de kanskje ikke det livsviktige rømningsskiltet som er festet i veggen over ei dør.

Farger og fargetoner velges slik at

• det er tydelige kontraster mellom gulv, vegg, møbler, karmer og dører som beboeren trenger å finne

• dører til rom for personalet er mest mulig anonyme

• det er lett å se forskjell på tallerkenen og bordet eller duken

Mat med sterke farger er lett å se. Dekor på tallerkenen kan virke forvirrende, og noen blir usikre på om det er noe spiselig.

– Fargetonen avgjør hvor lett synlig fargen er. For å undersøke om det er tilstrekkelig kontraster mellom for eksempel bord og fat, kan du ta et bilde i svart/hvitt med mobilen. Hvis det er lett å skille mellom de to gjenstandene, er kontrasten til hjelp for dem som ser dårlig, sier Aketun.

Mye lys er godt lys

Et menneske på 80 år trenger fem ganger så mye lys som en 20-åring, altså mye lys der vedkommende for eksempel spiser eller leser.

Store vinduer er fint fordi de slipper inn mye lys.

Hvis vinduene går helt ned til gulvet, trengs en farget eller frostet kant nederst for at ingen skal bli redd for å falle utfor.

Spisestedet bør ha

• gode stoler som ikke er for brede. Armlenene skal være høye nok til å gi støtte, og så lave at de lar seg trille eller skyves under bordet

• kaffetrakter med termokanne i stedet for glasskolbe. Dette hindrer forbrenningsskader

Aketun har erfart at beboere som ikke får i seg maten, kan få bedre appetitt dersom spisemiljøet blir tilpasset.

– Av og til hjelper det å justere antallet rundt bordet, ha en borddekking der farger er brukt og at lys og lydmiljøet er godt.

Dagligstua bør møbleres slik at

• beboerne kan velge mellom sofa og stol, altså avstand til andre

• noen av stolene er vendt mot et vindu eller et bilde

• bildene bør ha et demensvennlige uttrykk, gjerne naturmotiver og tilstrekkelig farger og kontraster

• TV-en står i et skap som kan lukkes, eller med en skyvedør foran når det ikke er i bruk. Fjernkontrollen bør være en forenklet utgave slik at også beboere med demens kan håndtere den.

Alle gulvflater bør være matte.

– Blanke flater kan forveksles med vann. Da blir personen med demens redd for å falle.

Speil er ikke for alle

Å se seg selv i speilet er ikke like enkelt for alle.

– Mennesker med demens beveger seg i tid. Kanskje kjenner de ikke igjen seg selv som gammel, sier Aketun.

Det kan bety at de ikke ser seg selv i speilet, men kanskje mor eller far. Eller de ser en fremmed i badespeilet. Uansett hvem de ser, er badet opptatt. Og når badet eller toalettet er opptatt, går man ikke inn.

– Et speil bør kunne dekkes til. Om ikke det er laget for å lukkes, kan personalet legge på en folie som er lett å fjerne, mener ergoterapeuten.