Mens kronprinsparet gifta seg, tenkte Jens Stoltenberg bare på én ting

Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Det var klart for et av nasjonens mest romantiske øyeblikk. Kronprins Håkon skulle få sin Mette-Marit. Festsalene på Akershus slott var fylt med festkledde mennesker. Regjeringen hadde invitert til festmiddag.

Verten, statsminister Jens Stoltenberg, var elegant kledd i smoking. Da kronprins Håkon reiste seg og fortalte om hvor takknemlig han var for å få Mette-Marits hånd, klarte ikke statsministeren helt å konsentrere seg om den vakre fortellingen.

Faksimile Dagens Næringsliv

Stoltenberg skriver i sin selvbiografi «Min historie» at tankene fløy et annet sted under denne middagen. Hodet hans var fylt av et brennaktuelt tema: sykelønnsordningen.

Bryllupet var to uker før stortingsvalget i 2001. Dagen 24. august 2001 hadde startet med en politisk bombe. Forsida på Dagens Næringsliv hadde tittelen: «Ville kutte i sykelønnen». På side 10 og 11 kunne leserne lese om Arbeiderpartiets hemmelige plan for å kutte i sykelønna.

Det var dette oppslaget som fylte Stoltenbergs tanker.

Reformen i 1978

Dramaet rundt sykelønna i 2001 var opptakten til det vi i dag kaller avtalen for inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen. Men forhistorien strekker seg helt tilbake på 70-tallet.

1. juli 1978 ble det slutt på en stor urett. Fra denne dagen fikk alle arbeidstakere krav på full lønn under sykdom. De fikk også rett til å skrive egenmelding for de første tre dagene. Arbeidsgiverne måtte betale de første 14 dagene av en sykmelding.

Fram til da hadde mange arbeidere opplevd at funksjonærene på kontoret fikk betalt full lønn hvis de ble syke. Hvis arbeiderne, de med tungt fysisk arbeid, var borte fra jobben, måtte de vente i tre dager før de fikk sykepenger.

Da Stortinget hadde behandlet reformen, var det bred politisk enighet.

Jo Benkow fra Høyre, som seinere ble partileder og stortingspresident, sa det slik: «Den nye sykelønnsordning bygger på sosialpolitiske målsettinger som det lenge har vært tverrpolitisk enighet om, nemlig å gi alle som lever av sitt arbeid, full dekning for inntektsbortfall når sykdom melder seg.»

Ingen eksplosjon

Den nye sykelønnsordningen førte ikke til en eksplosjon i sykmeldinger. Fra 1978 til 1994 var sykefraværet litt over 3 prosent. I 1994 hadde det til og med sunket til 2,4 prosent.

Men i 1995 begynte det å stige. I løpet av seks år, fra 1994 til 2000 var sykefraværet på vei til nesten å doble seg. I 2000 nådde fraværet 4,0 prosent.

Bondevik-regjeringen reagerte. Den mente at økningen i sykefraværet sammen med at det ble flere på uføretrygd, skapte trangere rammer i budsjettet. Svaret var en regjering verdig: «Regjeringen (vil) sette ned et offentlig utvalg.»

Sandman-utvalget

Utvalget som ble nedsatt, var ledet Arbeiderparti-politikeren Matz Sandman. Utvalget var bredt sammensatt. De største arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, interesseorganisasjoner, departementer, statlige etater og universiteter hadde sine medlemmer rundt bordet.

Medlemmene i utvalget ble ikke enige. Da Sandman la fram utredningen med tittelen «Sykefravær og uførepensjonering – Et inkluderende arbeidsliv» på bordet, i september 2000, var det med en saftig dissens.

Flertallet ville at de syke skulle få bare 80 prosent av lønna de første 16 dagene. Ordningen skulle gjelde alle arbeidstakere. Sandman selv hevdet at det han foreslo var «en myk og mild reform».

Et stort mindretall, nesten halvparten av utvalget, blant annet representantene fra fagbevegelsen, sa kontant nei til forslaget om å kutte i sykelønna.

Sosialminister Guri Ingebrigtsen mottar Sandman-utvalgets utredning fra leder i utvalget Matz Sandman. Den fredelige bunken papir inneholder politisk dynamitt.

Terje Bendiksby / NTB

Nytt forslag

Da Sandman-utvalget la fram utredningen, hadde Arbeiderpartiet overtatt i regjeringskontorene. Jens Stoltenberg var statsminister. Sykefraværet og sykelønnsordningen var en het potet. Sykefraværet var høyt, men motstanden mot sykelønnskutt var massivt.

Til tross for motstanden i fagbevegelsen mot kuttforslaget vurderte regjeringa å kutte i ytelsene. I det stille ble det arbeidet i Arbeids- og administrasjonsdepartementet under Jørgen Kosmos ledelse, med et forslag om å redusere ytelsene.

Ødela festen

I mai 2001 skulle LO-kongressen velge ny leder. Yngve Hågensen skulle gå av. Hans nestleder Gerd-Liv Valla var klar til å overta.

Hågensen var involvert i regjeringas arbeid med et forslag om sykelønnskutt. Det forslaget hadde ikke den påtroppende LO-lederen Gerd-Liv Valla hørt om.

Seks uker før kongressen ble Valla innkalt til et møte på Gardermoen. Der ble hun presentert for et utkast til avtale mellom regjeringa og partene i arbeidslivet. Utkastet tok opp igjen forslagene fra Sandman-utvalget: kutt i sykelønna og økt arbeidsgiverperiode.

Lagt i skuffen

Valla satte foten ned. Selv om det ennå var noen uker til hun formelt overtok som LO-leder, var det hennes bastante nei som avgjorde at forslaget ble lagt i en skuff.

Men skuffer er til for å åpnes.

Noen åpnet skuffen og ga et eksemplar av avtalen til Torstein Tranøy, journalist i Dagens Næringsliv. Noen andre sørget for at også VGs redaksjon fikk lese om forslaget til avtale.

Det var denne avtalen Jens Stoltenbergs tanker sirklet om under festmiddagen i august 2001. På hans høyreside satt den kommende kronprinsessen. På den andre siden satt dronning Sonja. Det var knapt de rette personene til å diskutere sykelønnsordningen med.

Også blant mange av de andre bryllupsgjestene var sykelønn det store samtaleemnet.

Lufta gikk ut av valgkampen

Lekkasjene av sykelønnsforslaget gjorde at lufta gikk ut av Arbeiderpartiets valgkamp. Oppslutningen om partiet kollapset. Partiet gikk på tidenes valgnederlag. Bare 24,3 prosent av velgerne ville beholde Arbeiderpartiet ved makta. Fire år før hadde Thorbjørn Jagland sagt nei til regjeringsmakt etter at 35 prosent av det norske folk hadde stemt på Arbeiderpartiet.

Men selv om tida i regjeringskontorene snart var over for Stoltenberg og Kosmo, var det fortsatt tid til å handle. Bondevik skulle ikke overta makta før i midten av oktober.

IA-avtalen lanseres

3. oktober innkalte regjeringen til pressekonferanse. Der kunne de presentere Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv, også kjent som IA-avtalen.

Avtalen hadde tre målsettinger:

•  Sykefraværet skulle reduseres med minst 20 prosent fram til 2005.

•  Å få tilsatt langt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne.

•  Å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet

Den første IA-avtalen varte i fire år.

Nytt kuttforslag

Da statsbudsjettet for 2005 ble lagt fram høsten 2004, var det Kjell Magne Bondevik som var statsminister. Hans finansminister Per-Kristian Foss fra Høyre ville gjerne spare penger på sykelønnsordningen.

Foss foreslo et kutt i sykelønnsordningen på nesten 1 milliard kroner. IA-avtalen skulle endres slik at arbeidsgiverne skulle betale 10 prosent av utgiftene ved sykdom.

«Dette vil gi arbeidsgiverne et økonomisk insitament til å intensivere arbeidet med å få ned langtidsfraværet», skrev regjeringa. Samtidig skulle arbeidsgiverperioden reduseres fra 16 dager til to uker.

Begrunnelsen var at sykefraværet hadde vokst med 6 prosent i stedet for å bli redusert.

Kuttet ble vedtatt og skulle gjelde fra 1. juli 2005. Men da Bondevik la fram revidert nasjonalbudsjett én måned før kuttet skulle settes i verk, fjernet de det.

Regjeringa skrev at nedgangen i sykefraværet gjorde at den hadde endret syn.

Avtalebrudd

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet på Stortinget reagerte sterkt på forslaget. De omtalte sykelønnskuttet som et ensidig avtalebrudd.

« (Dette) rokker ved de premissene som ligger til grunn for fordeling av ansvar for avtalen partene imellom, og at det i sin ytterste konsekvens kan sette avtalen i fare», skrev de i innstillingen til forslaget.

Arbeiderpartiets fraksjonsleder i sosialkomiteen var Bjarne Håkon Hanssen. Kort tid seinere kom han til å gjøre seg bemerket i denne saken.

En rødgrønn vind

Det ble ikke noe av kuttet i IA-ordningen som regjeringen foreslo. En rødgrønn vind feide over landet. Stortingsvalget i 2005 ble en enorm seier for det rødgrønne alternativet.

LO-leder Gerd-Liv Valla, hadde lansert «den lange valgkampen» allerede på LOs representantskapsmøte i februar.

Den høyredominerte regjeringa hadde terget på seg fagbevegelsen med å foreslå kraftige endringer av arbeidsmiljøloven. Blant annet ved å tillate midlertidige ansettelser.

Fagbevegelsen mobiliserte med all sin kraft, og Stoltenberg kunne igjen vende tilbake til regjeringskontorene. Sammen med SV og Senterpartiet dannet de en flertallsregjering.

En femdel av sykepengene

Bjarne Håkon Hanssen ble hentet inn til jobben som arbeids- og inkluderingsminister med ansvar for IA-avtalen.

Avtalen ble forlenget uten store endringer i desember 2005.

Til tross for at avtalen nylig var undertegnet, arbeidet regjeringa med et forslag om å endre innholdet. Forslaget var ment å bli en del av statsbudsjettet for 2006.

Forslaget var at arbeidsgiverne skulle betale en femdel av sykepengene de første seks månedene av sykemeldingen, deretter en tidel. Dette skulle gjøre arbeidsgiverne motivert til å sørge for at de ansatte ikke ble langtidssykmeldte.

LO-leder Gerd Liv Valla (t.v.) og NHOs administrerende direktør Finn Bergesen jr. (t.h.) undertegnet sammen med arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen en intensjonsavtale om videreføring av samarbeidet om et inkluderende arbeidsliv for perioden 2006 - 2009.

Bjørn Sigurdsøn / NTB

Total konfrontasjon

I mars 2006, rett før regjeringas budsjettkonferanse møttes Stoltenberg, Hanssen og Valla på Frognerseteren restaurant. Stoltenberg og Hanssen la fram forslaget for LO-lederen. Valla svarte med et kontant nei. Dette var LO imot.

Et halvt år etter: En måned før forslaget skulle legges fram for Stortinget i statsbudsjettet, var det avtalt et møte mellom partene i arbeidslivet og arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen.

Møtet endte i total konfrontasjon. Hanssen orienterte partene om forslaget. Det var det samme forslaget som LO-lederen hadde sagt nei til på Frognerseteren.

Valla reagerte kraftig på forslaget. Hun brukte ord som «diktat», «avtalebrudd», «utrolig klønete» og «rørete» om forslaget.

Statsråden begrunnet forslaget med at sykefraværet hadde gått opp. Plansjene hans viste at sykefraværet var 2,5 prosentpoeng lavere enn da IA-avtalen ble inngått.

Hanssen viste til punkt 6 i IA-avtalen: «Dersom det åpenbart ikke er mulig å nå alle eller enkelte av de operative mål for avtaleperioden med de avtalte virkemidler, opphører avtalen, med mindre partene er enige om noe annet.»

Hanssen nektet LO-lederen å bruke mikrofonen på pressekonferansen. Det var full krig.

Full retrett

De borgerlige partiene hadde mange ganger sagt at Arbeiderparti-regjeringa var i lomma på LO. Saken ble enda spissere da Stoltenberg var opptatt av å vise at han ikke lot seg diktere av LO.

Spørsmålet om IA-avtalen utviklet seg til å bli den heteste politiske saken i Norge på mange år. LO bestemte seg for å gå rett på stortingsrepresentantene for å få deres støtte. Da ville ikke regjeringa få flertall for forslaget.

På et historisk møte i sekretariatssalen i LO satte fire arbeidstakerorganisasjoner og fire arbeidsgiverorganisasjoner skulder ved skulder. De sto samlet mot den rødgrønne regjeringa.

Stoltenberg skjønte at han måtte gi seg. Fem dager etter Hanssens pressekonferanse møttes Stoltenberg, partisekretær Kolberg og nestleder i LO Roar Flåthen, hjemme hos Gerd-Liv Valla. Bjarne Håkon Hanssen var ikke invitert.

Arbeidsgivere og arbeidstakere skulder ved skulder i LOs storstue, sekretariatssalen. De var samlet i sin motstand mot den rødgrønne regjeringas forslag om kutt i IA-avtalen.

Bjørn Sigurdsøn / NTB

«Vise at hun hadde makt»

De ble enige om å nedsette et utvalg som skulle vurdere ulike tiltak. Regjeringen trakk forslaget.

For alle var det tydelig at IA-avtalen var hellig for fagbevegelsen.

Ti år seinere oppsummerte Stoltenberg hendelsene i sin selvbiografi. «Jeg hadde fått inntrykk av at Gerd-Liv likte å vise at hun hadde makt», skrev han.

Da 2006 gikk mot slutten kåret VG Gerd-Liv Valla til Norges mektigste person: «Det er særlig Vallas knusende seier over Stoltenberg og arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen i sykelønnssaken som har overbevist juryen», skrev juryen.

Valla/Yssen-saken

I januar, bare måneder etter IA-bråket, smalt en av de største bombene i det politiske livet i Norge etter krigen. Leder av LOs internasjonale avdeling, Ingunn Yssen, leverte inn sin oppsigelse 10. januar. Oppsigelsen var også et varsel mot Valla. Yssen mente at Valla mobbet henne.

I noen hektiske uker rullet det på med nye medieoppslag om forholdene i LO og Vallas lederstil. 10. mars trakk Valla seg som LO-leder.

Mange mente at Vallas håndtering av IA-saken skaffet henne fiender i Arbeiderpartiet, fiender som ikke syntes det gjorde noe at Vallas tid som LO-leder var over.

LO-leder Gerd-Liv Valla ble av VG i 2006 kåret til Norges mektigste person.

Bjørn Sigurdsøn / NTB

Karensdager opp av skuffen

I 2013, var det klart for nye IA-forhandlinger. Regjeringen var fortsatt bekymret for at utgiftene til sykepenger økte. Enkelte stemmer på høyresida, som Civita, tok til orde for en gammel medisin – karensdager. Det vil si at den syke ikke får betalt for de første dagene som en er hjemme fra jobb.

Men det ble ingen endringer av betydning.

Målene i IA-avtalen ble videreført:

• Sykefraværet skulle reduseres med 20 prosent sammenlignet med 2001

• Flere med funksjonsnedsettelse skulle i arbeid

• Arbeidstakere skulle stå lenger i jobb.

De fleste forbinder IA-arbeidet med sykefraværet. Det var arbeidsgiverne som i 2001 ville tallfeste kuttet. Ved hver revisjon har det blitt slått fast at dette målet er langt unna.

Det har heller ikke vært noen tydelig økning av at flere arbeidstakere med nedsatt funksjon har fått arbeid.

Der hvor en kan se resultater, er at flere eldre står lenger i jobb. Men pensjonsreformen kan ha minst like stor innvirkning på dette som IA-avtalen.

Avtalen er bra

15 år etter at IA-avtalen ble inngått fikk journalist Stein Aabø i oppdrag å vurdere IA-avtalen. Ved å intervjue nøkkelpersoner om avtalen skulle han få fram hva arbeidsgivere, arbeidstakere og forskere mente om avtalen.

Hans observasjon var at partene i arbeidslivet var glade i avtalen.

«Jeg kunne tillagt Jørn Eggum, som er leder for Fellesforbundet i LO, utsagnene fra Stein Lier-Hansen, administrerende direktør i Norsk Industri, og omvendt, uten at de hadde merka det. De er skjønt enige om at avtalen er bra», sa Aabø da han presenterte deres syn på en stor konferanse om IA-avtalen.

De som var mest skeptiske til avtalen var forskerne.

Da Aabø gjorde sine intervjuer, hadde nesten en av tre virksomheter i Norge inngått en IA-avtale. Nesten to av tre ansatte jobbet i en IA-bedrift.

NHO nådde målet

NHO kunne slå seg på brystet og oppsummerte at NHO-bedriftene hadde nådd målet fra 2001. Blant NHOs medlemmer var sykefraværet redusert med 20 prosent.

Det var offentlig sektor som hadde problemer med å nå målsettingen.

Det var tid for en nye runder med forhandlinger.

Høsten 2018 intervjuet FriFagbevegelse NHO-topp Nina Melsom. Til tross for de gode resultatene for NHO-bedriften opplevde hun en IA-trøtthet blant sine medlemmer.

To ministere og lederne for alle arbeidstaker- og arbeidsgiverorganiasjonene smiler til fotografen når IA-avtalen er undertegnet i 2019.

Jan Richard Kjelstrup / ASD

Vekk med IA-bedrifter

Høyres Anniken Hauglie hadde overtatt som arbeidsminister. Hun varslet nye tider.

– Staten bruker nesten én milliard kroner i året på IA-avtalen, og dette er tiltak kun for IA-bedrifter. Bare 30 prosent av bedriftene i privat sektor er IA-bedrifter. Det betyr at 70 prosent av bedriftene, ikke har tilgang til arbeidslivssentrene. Jeg stiller spørsmålet om vi skal gjøre disse tiltakene tilgjengelig for alle bedrifter, sa hun i et intervju med FriFagbevegelse.

Slik ble det.

Da den neste IA-avtalen ble undertegnet i 2019, var begrepet IA-bedrift fjernet. IA-tiltakene skulle gjelde for alle. Den utvidede retten til egenmelding som ansatte i IA-bedrifter var borte. Nå skulle de forhandle på bedriften om hvor mange egenmeldinger den enkelte arbeidstaker skal kunne bruke.

Sykefraværet til værs

Hvordan gikk det med sykefraværet?

Det gikk rett til værs godt hjulpet av en pandemi som slo ut Norge et år etter at den nye IA-avtalen ble signert.

Men etter pandemien har det heller ikke gått ned.

IA-avtalen fra 2019 reduserte også målet for nedgangen i sykefraværet. Det nye målet var at målsettingen var at sykefraværet skal reduseres med 10 prosent i forhold til sykefraværet i 2018.

Hauglie fikk også nedsatt Sysselesettingsutvalget. Som en totrinnsrakett skulle den utrede hvorfor det er en tendens til at sysselsettingen i Norge synker. Først var det et sett med eksperter som skulle utrede. Etter hvert skulle fagbevegelsen og arbeidsgiverne slippe til i utvalget.

Sysselsettingsutvalget

Selv om det var sysselsettingen som helhet som skulle vurderes, ble også sykelønnsordningen en del av utvalgets arbeid.

Midt i arbeidet kom pandemien, men 11. februar 2021 var utvalget, ledet av Steinar Holden, ferdig med utredningen.

De foreslo noen kutt. Blant annet at arbeidsgiver skal betale for de første tolv dagene. I dag er det 16 dager, men i stedet for å betale for de første dagene skal arbeidsgiveren være med å betale for de som er syke lenger. Forslaget er at etter tre måneder skal arbeidsgiver ta 10 prosent av regningen.

Dette skal motivere arbeidsgiveren til å jobbe for å redusere langtidsfraværet.

LO sa nei. Hvis dette forslaget blir gjennomført, vil det med høy sannsynlighet føre til at det vil bli vanskeligere å inkludere utsatte grupper i arbeidslivet.

Opp av skuffen

Forslaget havnet tilsynelatende i skuffen, men 4. juni i år var LOs fremste tillitsvalgte samlet til det som kalles representantskapsmøte.

Mange lyttet til det LO-leder Peggy Hessen Følsvik hadde å si. De fleste hørte nøye etter da hun knallet til mot Akademikerne og Unio som ville ha sin egen tariffavtale i staten.

Men de fleste hadde mistet oppmerksomheten sa hun slapp katta ut av sekken: «Nå skal vi sette oss ned sammen med NHO, og diskutere ett av forslagene fra som sysselsettingskommisjonen i sin tid foreslo.»

Mandag 9. september er det forhandlingsstart på den nye IA-avtalen. Hvis det blir enighet, skal den nye avtalen gjelde fra 1. januar 2025.

Rettelse 10. september 2024 kl. 08.45:

Setningen «Hågensen var informert om at regjeringa jobbet med et forslag om sykelønnskutt. Det var ikke den påtroppende LO-lederen Gerd-Liv Valla. » ble endret til:

«Hågensen var involvert i regjeringas arbeid med et forslag om sykelønnskutt. Det forslaget hadde ikke den påtroppende LO-lederen Gerd-Liv Valla hørt om.»