Mens politikerne krangler, går livet videre i Lofoten

Tekst: SIDSEL HJELME Foto: ANITA ARNTZEN

{P2325815}

Anita Arntzen

Lofoten har vært åsted for et gigantisk klima- og miljøpolitisk basketak i snart femti år.

{/p}

{P4125935}

LYS I DET FJERNE: Fiskebåtene er fortsatt viktige i nordnorske lokalsamfunn som Røst.

Anita Arntzen

Kjernespørsmålet er det samme som hele verden nå stiller seg: Hva skal vi leve av? Vi har spurt ni unge som planlegger en framtid i området hva de synes.

{/p}

Lite visste steinaldermenneskene som for seks tusen år siden bosatte seg på øyene mot storhavet i Lofoten om at det langt der ute, dypt nede under havbunnen lå enorme verdier skjult. Jorda var flat, og for steinaldermennesket var det fisk, og bare fisk så langt øyet kunne se havet. Deretter kom kanten – og fortapelsen.

Fortapelsen kom som kjent ikke. Fiskeriene fortsatte, teknologien utviklet seg, folketallet økte og kampen om ressursene i havet hardnet til. I Lofoten som i resten av verden.

50 års strid

Spørsmålet om oljeutvinning i havområdene utenfor Lofoten har vært en omstridt politisk sak siden tidlig på 1970-tallet. Diskusjonen om disse områdene skal åpnes for oljeboring eller ikke, har nå bølget fram og tilbake i snart 50 år. Og den er langt fra over.

Fra 1970-tallet gikk motsetningen først og fremst mellom fiskeri- og naturverninteresser på den ene siden og industriinteresser og et ønske om lokal næringsutvikling på den andre. Fra 2000-tallet ble motstanden mot fortsatt oljeekspansjon i økende grad også knyttet til klima.

{f1}

Partiene

Regjeringen Solberg er per i dag, og foreløpig fram til 2021, bundet av Granavoll-erklæringen, der det ikke åpnes for oljevirksomhet eller såkalt konsekvensutredning i havområdene utenfor Lofoten.

På Stortinget er det heller ikke flertall for oljevirksomhet i Lofoten, etter at Arbeiderpartiet, som tidligere har åpnet for dette, endret standpunkt i 2020.

Også i Høyre er det splid, etter at Oslo Høyre, som foreløpig eneste fylkeslag i Høyre, i februar 2020 sa nei til konsekvensutredning av områdene i Lofoten.

Fagbevegelsen

I fagbevegelsen er det også heftig strid om olje i nord. LO vedtok på kongressen i 2017 å gå inn for konsekvensutredning. Neste LO-kongress er i 2022.

Men LOs medlemmer er langt fra samstemte, og de to største forbundene står på hver sin side. I Fellesforbundet ønsker de en konsekvensutredning, mens Fagforbundets siste landsmøte i 2017 vedtok – etter benkeforslag – å gå mot konsekvensutredning.

Politisk er altså spørsmålet om oljeutvinning i Lofoten helt åpent.

I mellomtiden gleder fiskeri- og havbruksnæringen i Lofoten seg over flere gode sesonger. Turistnæringen har gått fra bare å leve i en heftig sommersesong til helårsturisme, selv om pandemien i 2020 har gitt et kraftig tilbakeslag. Oljeutvinning i området kan få store konsekvenser for disse næringene.

{p2524815}

Anita Arntzen

Søppelrydderen

Navn: Victoria Slaymark
Alder: 28 år
Familie: Singel
Bor: Gimsøya i Vågan kommune
Jobb: Prosjektleder

{/p}

«Jobben min er å koordinere arbeidet med å redusere marin forsøpling i Lofoten. Takket være stort engasjement i lokalbefolkningen og mange ryddeaksjoner, plukker vi mye mer søppel nå enn for ti år siden. I 2011 hadde vi 39 ryddeaksjoner. I 2020 har vi hatt 167. Men søppelmengden totalt

har faktisk gått ned i den samme perioden.

Der jeg bor står havet rett inn fra nord, og hver eneste dag slår bølgene innover land med plastsøppel som taukveiler, flasker og fiskekasser. Plast er et nyttig og billig produkt, og slik systemet vårt er organisert i dag, kan vi ikke klare oss uten – og dermed heller ikke uten olje. Norge har den reneste oljen, derfor er det bedre at vi borer her enn i andre land, er det noen som sier. Men «ren olje» er feil fokus. Norge bør være stolt av teknologien, kunnskapen, kompetansen og pengene vi har. Dette gir muligheter og ansvar for å endre dagens system og lede overgangen vekk fra olje.

Mange som bor her er redd oljevirksomhet vil destabilisere de tradisjonelle næringene her, og for hva som da vil skje med samfunnet vi har i Lofoten. Derfor må alle risikoer, fordeler og ulemper vurderes og balanseres. Vi har nok forskning og kunnskap om hvordan og hvorfor skadene på naturen har skjedd, og fortsatt skjer. For å få til positive endringer på klima og miljø må vi gå til samfunnsvitenskapene, til politikk og psykologi. Det er der løsningene ligger.»

{p2524815}

SATSER PÅ DRIFT: – Om det hadde blitt arbeidsplasser i olje her, hadde de mest gått til fremmedfolk, sier Aurora Sofie Karlsen. Hun satser i stedet på fagbrev i driftsteknikk i hjemkommunen Røst. Hun tror hun er første jente som tar det fagbrevet i Nordland.

Anita Arntzen

Lærlingen

Navn: Aurora Sofie Karlsen
Alder: 19 år
Familie: Har kjæreste
Bor: Røst
Jobb: Lærling i driftsteknikk, Teknisk enhet Røst kommune

{/p}

«Mange tror ikke det er mulig å få en framtid her på Røst. Men jeg satser på kommunen og føler meg ganske safe. Jeg tror jeg er første jente som tar fagbrev i driftsteknikk i hele Nordland.

Det er mange arbeidsplasser her, både i kommunen og i fiskeriene.

Mange unge velger å flytte herifra, og det blir færre og færre barn på skolen. Vi var åtte i min klasse, nå er bare noen få på hvert klassetrinn, på noen årskull har det vært bare en elev. Av de åtte i min klasse er vi to som bor her nå, og i tillegg er det to som sier de har lyst å flytte hjem når de er ferdige med studiene.

Øya har en klang i seg, en god klang. Røstværinger tar godt vare på hverandre, og jeg føler meg hjemme her.

Hittil har jeg bodd hos familien og i bilen min, men jeg vil gjerne kjøpe hus. Banken vil ikke gi meg lån fordi jeg som lærling har bare 30 prosent lønn. Jeg søkte startlån gjennom kommunen, men fikk nei på det også. Jeg synes kommunen burde støttet mer opp om de unge som vil bo her på Røst.

De fleste som bor her er imot oljeutbygging, og det er jeg også. Vi er redde for miljøet, spesielt om det skulle skje en ulykke. Om det blir en oljelekkasje i havet utenfor her, vil det ta knekken på både fugler og fiskebestand. Med andre ord vil det ta knekken på hele samfunnet vi har her.

Om det hadde blitt arbeidsplasser i olje her, hadde de mest gått til fremmedfolk. De hadde blitt her så lenge det var olje, og så ville de reist et annet sted der det er olje, så jeg tror ikke det hadde endret så mye for Røst sin del.

I tillegg er jeg redd olje kunne skapt splittelse blant folk. Med så mange oljemotstandere, ville mange sikkert skult litt på de som jobbet i olje. Jeg håper at politikerne lar oljen ligge der den er, at vi kan legge dette bak oss.»

{p2524815}

HAVETS MANN: Ombord på M/S Ballangværing har Tor Inge Nilsen tjent brukbart på fisket de siste årene. Men framtida er fortsatt usikker.

Anita Arntzen

Skipperen

Navn: Tor Inge Nilsen
Alder: 37 år
Jobb: Fisker og skipper på egen båt M/S Ballstadværing
Familie: Gift, fire sønner
Bor: Ballstad i Vestvågøy kommune

{/p}

«Denne båten kjøpte vi for tre år siden, og den er Ballstadværing nr. 3. Min far fikk bygd den første i 1978, og han var mentor og støttespiller fram til jeg overtok hovedansvaret for rederiet for ti år siden. De siste sesongene har fisket vært veldig bra. Gode priser på fisken har gitt en god inntekt. Dermed har vi også kunnet investere i et godt kvotegrunnlag og kan gi folk som jobber om bord en skikkelig lønn. I tillegg til meg selv er vi fire mann om bord.

Tidligere var det rovfiske, men med kvotene ble det rydda opp i dette. I dag har vi en god forvaltning, så jeg er ikke bekymra for fisken. Det som er bekymringen nå, er usikkerhet rundt kvotene. Gjennom Fiskarlaget har vi en stemme inn mot sentrale myndigheter. I mange saker blir vi lyttet til, men da kvotemeldingen ble lagt fram og banka gjennom i 2020, var det en maktdemonstrasjon som skapte skjevfordeling og usikkerhet. Når selve rammebetingelsene blir uforutsigbare, skaper det bekymring. Jeg har en kvote på 600 tonn torsk, men om det blir slik framover, er usikkert.

Spørsmålet om oljeboring i disse områdene skaper også uro. Vi må være forsiktige og i så fall frede de store fiskebankene og sørge for at det ikke bores i disse områdene. Vi som har båt, er jo selv avhengige av olje for å drive båtene, og vi har en vei å gå for å gjøre fiskeflåten mer klimavennlig. Full elektrisk drift av fiskeflåten har jeg liten tro på, blant annet fordi batteriene er et miljøproblem, men en hybridløsning kan være bra. Jeg har tro på at det kan være andre alternativer som er bedre, som for eksempel hydrogen. Dieselmotorene er jo betydelig forbedret og bruker mindre drivstoff og slipper ut mindre klimagasser. Men samtidig gjør kvotesystemet at vi får korte, butte båter som er tilpasset politikernes rammer, ikke at de skal bruke lite drivstoff. Å fiske «utfor stuedøra» er en bra ting. Særlig når det gjelder en bærekraftig bestand slik som skreien. Det er det mest miljøvennlige fiskeriet man kan bedrive. Det gir også et veldig bra utgangspunkt for å levere førsteklasses kvalitet på fisken fordi vi da har kort vei til mottaket.»

{p2524815}

JOBBER MED FRAMTIDA: – Vi lever midt i matfatet, og det er fisken vi lever av, sier SFO-leder Ingrid Olsen. Hun kombinerer SFO-jobben på Værøy skole med desentralisert utdanning.

Anita Arntzen

SFO-sjefen

Navn: Ingrid Olsen
Alder: 21 år
Familie: Samboer
Bor: Værøy
Jobb: SFO-leder Værøy skole

{/p}

«Jeg flyttet fra Værøy da jeg gikk på videregående, og lengtet hjem i tre år. Da jeg var ferdig på skolen var det ikke noe mer å lure på: Jeg flyttet hjem - og fikk jobb med en gang.

Hele livet mitt er her ute. Vi er bare 700 mennesker som bor her, og folk tar så godt vare på hverandre, de ser andre og du blir selv sett. Om det skjer noe tragisk, berører det oss alle, og alle er der for deg.

Planen min er å utdanne meg videre enten til barnehagelærer eller 1-7 lærer. Jeg tar det som desentralisert utdanning ved siden av jobb, og da kan jeg fortsette å bo her mens jeg studerer.

Jeg har tro på en framtid her, og jeg tror det heller blir mangel på folk enn det motsatte. Hvis du vil jobbe, så får du jobb her. Oljeutvinning i disse områdene er jeg helt imot.

Særlig er det skummet hvis det skulle bli utslipp. Værøy har to utrydningstruede fuglearter, lundefugl og krykkje, og de kan fort forsvinne hvis det blir lekker olje ut i havområdene her. I tillegg er jeg redd at oljeboring kan gå ut over fisken.

Vi lever midt i matfatet, og det er fisken vi lever av. Du ser fisken som henger på hjellene her nesten året rundt, og mange her jobber i fiskeindustrien som også min samboer gjør. Men fisken har ikke bare betydning for oss som bor her. Når ferga kommer, kjører trailerne i land, fyller opp med fisk som skal videre ut i verden.

Det er viktig at de som bestemmer tar seg en tur hit og ser verdien av det vi har. Hadde de kommet og sett ville de kanskje ombestemt seg, skjønt at vi ikke trenger å bore etter olje her. Det er kjempetrasig at de i det hele tatt tenker på det.

Barnehagebarna og barna på skolen og SFO er også engasjert, særlig i det som handler om plast i havet. Det er trist med plasten som ligger på alle kanter av øya, men barna plukker og plukker. Når vi er på tur har vi alltid med søppelsekker. Før holdt det med et par. Nå finner vi så mye at vi ikke klarer å få det med oss.

Om det blir nye aksjoner mot oljeutvinning er jeg med. Jeg er villig til å gjøre det som må til, jeg vil slåss for Værøy.»

{p2524815}

Anita Arntzen

Fuglekikkeren

Navn: Martin Eggen
Alder: 43
Familie: Gift, ett barn
Bor: Ramberg i Flakstad kommune
Jobb: Naturvernrådgiver i Norsk Ornitologisk Forening

{/p}

«Jeg bor i et rikt våtmarksområde like ved sjøen. Siden vi flytta hit for seks år siden har jeg observert 230 fuglearter, flere av dem svært sjeldne i Norge. Men fuglelivet er truet, ikke bare her i Lofoten, men i hele verden.

Jeg vil være naturen og fuglenes advokat. Bare i min levetid har 60-70 prosent av fuglelivet forsvunnet globalt fordi stadig større arealer blir bygget ned eller mer intensivt utnyttet. FN har vedtatt dette som tiår for restaurering av natur. I Norge er målet at vi innen 2025 skal ha restaurert 15 prosent av en ødelagte naturen. Men for å være realistisk: Jeg tror ikke vi er kommet veldig mye lengre om ti år fordi vi mangler økonomiske insentiver til en arealgjerrig politikk.

Nasjonalt er miljøpolitikken dårlig, det er store systemfeil, og mange naturfornektere i Norge. At vi har så mye natur å forbruke er en floskel. Det ser litt bedre ut her lokalt.

Flakstad har vedtatt at de skal være en arealnøytral kommune. Det betyr at hvis du skal bygge ut, må du gjøre det etter strenge kriterier og i størst mulig grad gjenbruke areal. Må man bygge i viktig natur skal man forsøke å gjenskape tilsvarende areal for å sikre naturmangfoldet. .

Slik sett er jeg optimist for Flakstad, men pessimist for verden.

Turismen som trekker folk fra hele verden er et problem. Det sliter på naturen at det er så mange som bruker den, for eksempel med villcamping, løse hunder og vannscootere, men turistene lar seg i alle fall lede når vi lager klopper og stier.

Turismen har også positive sider. Den betyr mye økonomisk, og vi har fått restauranter som er åpne om vinteren. Det er noe vi lokale kan nyte godt av.

Det største problemet er politikerne som ikke tar ansvar for å innføre restriksjoner for turismen. og i tillegg tillater arealkrevende hyttegrender og annet, ofte på gale steder.

Men uansett vil det aldri bli bærekraftig at folk kommer fra Hongkong for å ha en langhelg i Lofoten. Ikke i verden og ikke i Lofoten.

Det er ikke noe politisk flertall i Norge for «å redde verden», dessverre heller ikke ved å bremse oljeutvinning. Det er fantastisk at folkeviljen har klart å stanse utvinning i Lofoten frem til nå, men det har vært et enormt press.

Midlertidig vern av Lofoten har blitt brukt som en brekkstang for å bore nærmere land i Barentshavet. Slik tar politikkens vesen mer og mer. Men når det gjelder olje, jobber tiden for oss, og jeg tror ikke det blir boring her.»

{p2524815}

TIL KILDEN: – Her har du verdens beste råvarer, sier kokk Tommi Bjørnsen. Han flyttet fra det hektiske restaurantlivet i Oslo for å steppe inn i familiens restaurant i Moskenes. Hunden Hero deler hans interesse for tørrfisk.

Anita Arntzen

Gastronomen

Navn: Tommi Bjørnsen
Alder: 30 år
Familie: Samboer
Bor: Sørvågen i Moskenes kommune
Jobb: Kjøkkensjef og medeier i restaurantene Maren anna og Gadus

{/p}

«Her har du verdens beste råvarer. Du kan dykke etter kråkeboller, plukke bær, gå ned på kaia og peke ut det aller beste av det båtene kommer inn med. Og så har du tørrfesken, da. Vi har alltid tørrfisk på menyen på restaurantene våre.

Foreldrene mine har drevet restaurant her i Sørvågen i 18-19 år. Selv drømte jeg bare om å bli rockestjerne mens jeg skrellet poteter og hjalp til i restauranten i sommerferiene. Jeg gikk kokkelinja på videregående, men tok et avbrekk for å drive med musikk. Så ble det mat igjen. Jeg gikk i kokkelære på Le Benjamin i Oslo, og etter at jeg tok fagbrev jobbet jeg blant annet på Smalhans og Bacchus.

Da jeg vokste opp, så jeg aldri hvor fint det var her. Da jeg kom opp igjen som voksen sa jeg til meg selv: Hvorfor så jeg ikke dette før? Har det kommet et nytt fjell her?

{s2}

Om sommeren, når det var stille på restaurantene i Oslo, reiste jeg hjem for å jobbe på familiens restaurant, og det var bare et spørsmål om tid før jeg ville flytte hjem til Lofoten for godt. For tre år siden var dette huset til salgs, så da flyttet vi – og både samboeren min og jeg gikk inn i familiebedriften her på heltid.

De siste årene har vi hatt masse vinterturister som kom for å oppleve vinter, mørketid og nordlys, og det åpnet mulighet for helårsdrift på restaurantene her. I januar 2020 lå det an til å bli et skikkelig kalasår, og vi nærmet oss åpning av restaurant nummer to. Men så kom koronaen. 12. mars var det bom stopp for både turister og lokale gjester.

Vi åpnet vår nye restaurant, Gadus, 1. juni, og sommeren var helt spinnvill. Det var folk overalt fram til midten av august. Så var det full stopp igjen, og vi måtte stenge ned alt. I stedet for vinterdrift er det nå øvingslokale for bandet mitt i restauranten her nede på brygga. Vi har planer om helårsdrift, om å kunne tilby de ansatte fast lønn så de kan kjøpe hus og bil, men i dag er det dessverre ikke mulig.

Selv om jeg lever av turisme, er jeg også bevisst på at turismen innebærer en enorm slitasje på naturen. Kommunene i Lofoten burde ta konsekvensen av dette og innført en turistskatt. De som kommer hit hadde gladelig betalt. Nå må vi som bor her betale alt selv, og Moskenes er en av landets fattigste kommuner.

Å bore etter olje er ikke løsningen. For det første er det ingen herifra som vil få jobbene i oljen. I tillegg må vi være forsiktig med naturen. Et lite feilskjær på en oljeplattform ute i havet her, så er spekkhoggere, hvaler og skrei borte for alltid. Jeg tror alle som bor her er enige om å si et blankt nei til olje.»

{p2524815}

TIL HAVS: – Hvis du er lei av å gå på skole, er det jo fisk vi driver med her på Røst, sier Sander Niklas Karlsen. Og det var han, så det gjør han. Om en måned overtar 21-åringen en 33-foting han har betalt 1,2 millioner kroner for.

Anita Arntzen

Fiskeren

Navn: Sander Niklas Karlsen
Alder: 21 år
Familie: Foreldre og en søster
Bor: Røst
Jobb: Fisker med egen båt

{/p}

«Jeg var ganske lei av å sitte på skolebenken og hadde ikke lyst å flytte fra Røst for å gå videre på skole. I stedet tok jeg fagbrev på jobb gjennom opplæringskontoret. Jeg var lærling på fiskebåt i fire år på to forskjellige type båter.

Jeg har villet bli fisker hele livet, har vært med onkel, bestefar og en god nabo i helger og ferier siden jeg var liten, så jeg visste godt hva jeg gikk til.

Hvis du er lei av å gå på skole, så er det jo fisk vi driver med her på Røst.

Etter at jeg tok fagbrevet har jeg bare fisket fra en egen liten åpen båt på sju meter. Nå har jeg kjøpt en større båt, en Tomma fra 1982 på 33 fot. I tillegg til selve båten følger det også med en del utstyr, og jeg har betalt 1,2 millioner. For å klare det fikk jeg lånt 750.000 i banken, håper på å låne 200.000 fra kommunen og resten har jeg som egenkapital.

{s1}

Jeg overtar båten om en måned, så nå driver jeg og gjør klart utstyret som jeg allerede har. Jeg har hundre seigarn som skal brukes til vinteren, og i dag står jeg her på bua og kveiler opp 300 kveiler tau. Hvert av tauene er 30 meter langt, så det tar sin tid.

Det blir fint når jeg kan legge den nye båten til kai her på Røst og dra ut på fiske. Det er en fin båt å starte med, og om det går bra, satser jeg på å kjøpe en større båt om noen år.

Oljeboring i havet utenfor her er absolutt ikke noe jeg vil stemme for. Det er snakk om bare 80-90 mil utenfor her, det er ikke langt. Tanken på at det kan skje en ulykke og bli store oljeutslipp i havet utenfor her, den tanken liker jeg ikke.»

{p2524815}

Anita Arntzen

Helsefagarbeideren og den permitterte oljearbeideren

Navn: Heidi Bohlin
Alder: 26 år
Familie: Samboer (men ikke med Simon), en bonussønn
Bor: Leknes
Jobb: Helsefagarbeider Lekneshagen bofellesskap

Navn: Simon Leknes
Alder: 26 år
Familie: Samboer (men ikke med Heidi)
Bor: Leknes
Jobb: Permittert fra oljebransjen, jobber nå som tømrer hos Paulsen Bygg i Leknes.

{/p}

Simon: Det er et stort sprik mellom den angsten mange har for oljen og det som er realitetene. Derfor mener jeg at det bør gjøres en konsekvensutredning.

Jeg har jobba to år på oljeplattform i Nordsjøen, og har aldri vært på en arbeidsplass som var så nøye på sortering som der. Nye plattformer er også mer energieffektive enn de gamle. Andre steder i verden er utslippet mangedoblet i forhold til utslippet på de nyere plattformene i Nordsjøen.

Heidi: Jeg synes dette er vanskelig, og det er et forferdelig betent tema. Uten olje har vi ingen velferdsstat, og det vil i så fall også gå ut over min jobb.

Men i Lofoten er fisk viktig, og da må vi se på både fordeler og ulemper med olje. Vi får flere arbeidsplasser her, men hva med fiskeindustrien som vi har levd av i så mange år?

Jeg synes vi burde gjort en konsekvensutredning slik at vi fikk vite om det er høy risiko for at fisken vil forsvinne. Så får man da veie opp om det er verd det eller ikke.

Noen ville tjene mer på olje enn på fisk, men det er ikke så lett om oljen får store konsekvenser for det samfunnet vi har i dag. Om konsekvensene er små, vil det ikke være et vanskelig valg.

Simon: Om vi tenker miljø, er også turistene et problem. Folk kaster søppel og skrot i hagene til folk. Det er det samme problemet hvert eneste år, og kommunen gjør veldig lite.

Vi har mange flotte strender her, men om vi drar dit etter jobb, er alle parkeringsplasser fulle. Bobilene kjører 40 i 80-sonen, og køene vestover kan være milelange. Jeg er ikke mot turister, men man må tilrettelegge for både turister og oss som bor her.

Heidi: Turistene må gjerne komme til Lofoten og oppleve rå natur, sjø, fjell og midnattssol. Men vi må ha et sted å gjøre av dem. Veiene er smale, og plutselig står det en bil midt i en sving for å ta bilder.