I denne sportsklubben starter alle med blanke ark

Mohamed var gateselger i Marokko. Nå er han årets Osloborger

ENGASJERT: Mohamed Fariss bruker mange timer i uka på frivillig arbeid for idrettsklubben Sterling som er et tilbud til barn og unge i en belastet bydel i hovedstaden. For den innsatsen er han nå hedret som årets Osloborger 2017. - Dette er en verdsetting av hele idrettslaget og alle de frivillige som gjør en innsats, sier han.

ENGASJERT: Mohamed Fariss bruker mange timer i uka på frivillig arbeid for idrettsklubben Sterling som er et tilbud til barn og unge i en belastet bydel i hovedstaden. For den innsatsen er han nå hedret som årets Osloborger 2017. - Dette er en verdsetting av hele idrettslaget og alle de frivillige som gjør en innsats, sier han.

Per Flakstad

Kontrastene er store for Mohamed Fariss (37) som nylig ble kåret til årets Osloborger av Aftenposten.

2018010612094920180106120949

Det er ikke resultatet i kampene som betyr mest, men resultatene i livet.

Mohamed Fariss

per.flakstad@fagbladet.no

Det er lenge siden han som guttunge gikk på gata i Marokko og solgte røykpakker, kjeks og vann for å hjelpe familien med penger til å overleve.

Men det han lærte da, og de erfaringene han fikk med seg i tøffe tenåringsmiljøer på østkanten i Oslo, har gitt ham egenskapene som gjorde at et stort flertall blant Aftenpostens lesere stemte han fram som årets Osloborger i 2017.

Resultatene i livet betyr mest

Gjennom mange år har Mohamed Fariss brukt store deler av fritida på frivillig arbeid for sportsklubben Sterling. Klubben gir et tilbud til ungdom i bydel Gamle Oslo, mange av dem er innvandrere eller barn av innvandrere. Den har tolv lag, blant annet tre rene jentelag med innvandrerjenter fra 12 år og opp til junioralder.

De vinner ikke alltid fotballkampene, men det er ikke det viktigste for Mohamed Fariss og gjengen med frivillige i Sterling.

– Det er ikke resultatet i kampene som betyr mest, men resultatene i livet, sier han.

Sterling er klubben som gir et tilbud til ungdom som av ulike grunner ikke er velkommen i andre klubber.

– Her er alle velkommen. Uansett hva slags bakgrunn folk har og hva de har gjort tidligere, starter de med blanke ark hos oss, sier han.

Gjennom fotballspillet og klubben får ungdommen en tilhørighet og et fellesskap som gjør at de ikke trenger en gategjeng for å kjenne seg hjemme et sted.

– Det er bedre at ungdommene er sammen med oss enn mange andre steder, sier han.

Teller ikke timer

Hvor mange timer han bruker på innsatsen, vet han ikke.

– Det er mange. Jeg tror ikke det lurt av meg å begynne å telle opp, smiler han.

Barne- og ungdomsarbeideren, som i tillegg til alt annet også har mange verv i Fagforbundet, er glad for at den innsatsen han legger ned for utsatte grupper av barn og ungdom i bydel Gamle Oslo blir verdsatt. Men han understreker at han ikke er alene om dette arbeidet.

– Selv om denne hederen går til meg, ser jeg på den som en hyllest til hele klubben og det arbeidet som kollektivet av frivillige gjør. Vi er mange frivillige som gjør en stor innsats i Stirling.

– Jeg er selvsagt glad på egne vegne, men mest glad er jeg fordi hele klubben nå blir løftet fram på en måte som gjør ungdommene våre stolte av å være her, og som kanskje også får politikerne til å satse mer på ungdommen.

– Hvis det kan bli resultatet, så mener jeg denne prisen har ført til noe som er viktig og bra, og noe som er langt større enn min person, sier Mohamed Fariss.

Ville jobbe med mennesker

Han kom til Norge som 12-åring.

– Det var et kultursjokk, forteller han.

– Jeg husker spesielt at jeg var opplært til at vi alltid måtte være hjemme innen det ble mørkt. Og jeg kom hit i desember… Da ble det ikke så mye tid til å leke ute etter skolen.

Han vokste opp i en stor familie, og bare faren var i jobb. De levde på fattigdomsgrensen, men klarte seg.

Han vil ikke gå i detaljer om oppveksten og ungdomstida, men sier han han var med på «litt av hvert» uten at det ble veldig alvorlig. Han begynte å utdanne seg som rørlegger, men hoppet av da det ble tid for å finne læreplass.

– Jeg forstod at dette ikke var noe for meg, forteller han. I stedet ønsket han å jobbe med mennesker.

– Mennesker er ulike. Det finnes ingen fasit med to streker under. Det fungerer overfor noen, er nytteløst overfor andre. Nettopp derfor er det så spennende og utfordrende å jobbe med mennesker, og særlig ungdom, sier han.

Dermed ble det en jobb som assistent ved SFO på Grindbakken skole i stedet. Fariss mener selv at det å få en jobb tidlig i voksenlivet var veldig viktig for ham og for framtiden hans.

– En jobb gjør at du får ansvar. Den strukturerer dagen din, og den modner deg som menneske. Når du får jobb er det slutt på å drive med «tull og tøys», mener han.

Vanskelig jobbmarked

Nettopp derfor er han så fortvilet på vegne av de mange ungdommene han til daglig møter som har slitt i lang tid for å få seg en jobb, men som aldri når opp.

– Det er blitt veldig vanskelig for dem. Forleden søkte en dagligvarebutikk i bydelen etter ringevikarer. Den fikk over 70 søkere. Da blir det nesten litt tilfeldighetenes spill hvem som ansettes. Sånn er det mange steder.

– Når du prøver og prøver, men aldri når opp, er det lett å miste motivasjonen og gi opp. Dette er en veldig farlig utvikling, mener han.

Bekymret

For i frustrasjonen over pengemangel, og å ikke bli vedsatt på jobbmarkedet, er det lett å bli fristet av det mange tror er raske og lettjente penger.

– Jeg ser at barn helt ned i 12-14 årsalderen selger narkotika, og det mener jeg er svært bekymringsfullt. Klimaet blant ungdommene er også blitt tøffere, blant annet med mer vold.

– Situasjonen burde virkelig bekymre flere enn meg – politikerne for eksempel. De må lytte mer på ungdom og ungdommenes behov, mener Mohamed Fariss.

Tillit og respekt

I 2001 fikk han jobb i bydel Gamle Oslo, på Riverside ungdomshus. Der er han fortsatt. Det også det året han fikk spørsmål om å hjelpe en kompis som ville revitalisere Sterling, en sportsklubb som ble stiftet i 1919, men som nå kun hadde to oldboyslag.

Resten er historie, som det heter. Nå er klubben og dens rundt 25 frivillige en av de viktigste aktørene i integreringsarbeidet i bydelen.

Mohamed Fariss møter ungdommene både på jobb og i fritida. Det kan mange ganger være krevende, for dette er unge mennesker med en bakgrunn fra et liv som ikke akkurat har gått på skinner.

– Vi bygger tillit og gir dem et forhold til oss og de verdiene vi står for. Vi skal være der, og vi skal være lette å ty til når de ønsker hjelp og veiledning til å få orden på alt fra detaljer i hverdagen til bedre struktur på livet, sier han.

Han kan bli utfordret, og da nytter det ikke å feige ut. For da mister han den respekten han trenger for å kunne være den støttespilleren og veilederen de har bruk for.

– Jeg husker en gang da jeg kom på jobb og var egentlig litt sliten og lei. En av guttene så det og utfordret meg med et frekt spørsmål. Da svarte jeg ganske frekt tilbake, og det gikk en tid før vi kunne skvære opp. Da beklaget jeg at jeg hadde såret han, men sa også at det måtte bli slik når jeg ble utfordret. Etter det har vi snakket godt sammen, forteller han.

Krevende megling

Det har hendt at han har blitt oppringt, og bare kastet på seg jakka og løpt ut. Noen ganger har han havnet midt i dramatiske situasjoner mellom rivaliserende ungdommer, men har alltid klart å snakke seg ut av det og meglet mellom dem.

Dette vil han helst ikke snakke så detaljert om, og svarer unnvikende på spørsmålet om han noen gang har følt seg truet.

– Jeg kjenner jo mange av dem (ungdommene red. anm.), og vi er flere som har et stort kontaktnett. Som regel kjenner vi noen i familien, en storebror for eksempel. Og da er det lettere å megle.

– Jeg er jo innvandrer selv, og jeg har kjent på mye av det samme som de ungdommene jeg jobber med både på Riverside og i Sterling. Det bidrar til at de stoler mer på meg enn på andre, og det gir meg en viss autoritet og respekt. De vet også at jeg vil dere beste. Det er i hvert fall et godt utgangspunkt for å løse opp i vanskelige situasjoner, sier han.

Også foreldre kan være krevende å forholde seg til, ikke minst når det gjelder jentelagene i Stirling.

Også der hjelper det at Mohamed Fariss selv er innvandrer.

Men det er slett ikke slik at dette automatisk åpner alle dører.

– Vi arbeider hele tiden for å bygge tillit slik at jentene får være med på laget og kommer på trening og kamper, forteller han.

Må ikke gi opp

Det beste rådet han gir til ungdommene er å aldri gi opp, aldri miste motivasjonen, selv om det mange ganger kjennes tungt.

Selv kan han bli sliten og lei. Men gi opp. Aldri!

– Vi får mange tilbakemeldinger, og spesielt dem fra tidligere medlemmer i Stirling, som sier at tida der var den beste tida i livet deres, og det som hjalp dem til å komme seg videre i livet, er noe av det som betyr mest for meg.

– Det er slike tilbakemeldinger direkte fra ungdommene selv som gir meg inspirasjon og krefter til ny innsats hver dag, sier Mohamed Fariss.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy