Nå skal Ina lede Aps ungdomsparti

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@fagbladet.no

«Så fint at fremtiden er en hemmelighet så vi slipper å vente på det vonde i livet.»

Disse ordene skriver Ina Libak fem måneder etter at hun opplevde sitt livs mareritt på Utøya. Hun ble skutt fire ganger i hendene, kjeven og brystet.

I ett år etter massakren snakker Ina mye om hva som skjedde den dagen, 22. juli. Så blir hun stille. Det blir for tøft.

Nå har hun satt seg ned ved et bord i Folkepassasjen på Youngstorget. Klokka har bare passert lunsjtid, men hun har rukket et frokostmøte med Tankesmien Agenda, sminking i heisen på vei opp til et møte på AUF-kontoret og et intervju med Dagbladet. Nå er det Fagbladets tur.

Hun blir kalt både «Utøya-Ina» og «AUF-Ina». Helst vil hun ikke ha en merkelapp. Men det kan det bli vanskelig å komme seg bort fra nå som hun er AUFs nye leder.

– Hvis jeg slutter å bli rørt av mennesket, tror jeg at jeg slutter med politikk, sier Ina Libak.

Adrian Nielsen

Brytningstiden

22. juli 2011 fikk Ina på verst tenkelige måte oppleve hva hat kan føre til. I årene etter Utøya har både hun og flere av de overlevende fått kjenne at hatet mot AUF og Ap fortsatt lever. I sommer delte Ina en av meldingene hun har fått:

Jeg kommer tilbake til deg etter hvert. I mellomtiden kan du kvitte deg med skurefilla og kommunistspirenes håndbok, som du kan utenat. Anders Behring Breivik gjorde en kjempejobb. Godt gjort. Hva skulle vi gjort uten han? Håper han gjentar sine bravader så vi blir kvitt asylelskerne på Utøya.

For første gang siden 2012 snakket Ina om Utøya igjen.

– Jeg var lenge i tvil om hva vitsen var med å anmelde hatmeldingene. Det er krevende, og de blir sikkert henlagt, tenkte jeg. I det siste har jeg derimot ment at vi må anmelde disse meldingene. Det er den eneste måten vi kan ta til motmæle på. Samtidig må jeg være et godt eksempel. Sier jeg til alle andre at de må anmelde, må jeg gjøre det selv.

Ina slår to av fingrene sine mot håndflaten. Blikket er flakkende, og hun ser oftere ned. Vi er inne i en brytningstid, mener hun. Julidagen i 2011 er ikke lenger like nær. De som er 13 år i dag, husker mest sannsynlig ikke terrorhendelsen. Og om noen år vil de fleste som var på Utøya ikke lenger være i AUF.

– Det er en helt naturlig utvikling, men det gir oss et stort ansvar for å bringe historien videre. Vi må bare gjøre det på riktig måte. Noen ganger står det i avisene at Norge aldri har opplevd et terrorangrep. Andre ganger blir hendelsen omtalt som «katastrofen». Vi må bli tydeligere på at dette var et terrorangrep rettet mot Arbeiderpartiet og AUF. Jeg ble ikke skutt ved en tilfeldighet. Jeg ble skutt fordi jeg var AUFer.

Redusere ulikhetene

Sin egen politiske oppvåkning fikk Ina i oppveksten. Hun husker en jente som ofte stod alene og som ikke hadde like fine klær som de andre barna. Først flere år senere fikk hun høre at jenta ikke hadde det bra hjemme og at det var noe mange visste. Men ingen hadde gjort noe. Da begynte Ina å gråte. Hun fant ut at hun måtte gjøre noe.

Som 16-åring meldte hun seg inn i AUF og ville ta tak i alt hun hadde lyst til å gjøre noe med. Hun ville lage en scene på sin tidligere ungdomsskole og beskytte rundt 90 prosent av Møre og Romsdals areal fordi det bestod av mye verneverdig skog. Sistnevnte ble litt for ambisiøst. I dag forstår hun at det ikke er alt hun vil klare å oppnå. Men det er mulig å redusere forskjellene i et samfunn, mener Ina.

– Vi vet hva som skal til. Vi må bare tørre å gjøre det og ikke tenke på at det vil bli upopulært blant dem som eier mest, sier hun og ramser opp: innføre skatt på arv, øke eiendoms- og formuesskatten, doble barnetrygd og innføre mat på skolene.

SMALLTALK: Etter at Ina hart vært på frokostmøte med tankesmien Agenda, møter hun både Ap-politiker Hadia Tajik og Tankesmien Agendas Kaia Storvik ute på gata.

Adrian Nielsen

Trives blant grasrota

Ina tar lett til tårene. Det har hun alltid gjort. Hun håpet egentlig hun skulle bli mindre følsom med årene. Særlig etter at moren sa at det ble fint den dagen datteren slapp å bli lei seg for alt som skjedde i verden. Men Ina blir fortsatt rørt. Øynene blir blanke mens hun prater om politikk, 22. juli og enda mer politikk. Og mennesker.

– Hvis jeg slutter å bli rørt av mennesket, tror jeg at jeg slutter med politikk. I politikken kan det være mye tall, omstendelige rapporter og kjedelig språk, men til syvende og sist handler politikk om enkeltmennesket. Folk er ulike, og de har forskjellige utgangspunkt, men de har alle noe verdifullt ved seg. Det er disse menneskene politikken er til for.

Ina vil gjerne være ute blant disse menneskene, blant grasrota. Da hun var ferdig med sosionomutdanningen nå nylig, jobbet hun på en psykiatrisk avdeling. Der fikk Ina se omsorgsyrkets baksider. Nå vil hun kjempe for pensjon fra første krone, hun vil ha slutt på «nulltimerskontrakter», hun vil ha mindre effektivisering og mer tid til menneskene.

Etter at hun har kjempet alle kampene, er Ina sannsynligvis moden for arbeidslivet igjen.

– Da tror jeg at jeg vil jobbe i barnevernet. Det er en klisjé å si, men klarer du å gjøre en forskjell for et barn, gjør du en kjempestor forskjell. Utgangspunktet for resten av livet legges når du er barn.

– Arbeiderpartiet må gå mer mot venstre. Hvor ellers skal de gå? spør den pårtroppende AUF-lederen.

Adrian Nielsen

Frykter «politikerspråk»

Ina hadde sine ungdomsår på Averøy på Nordmøre. Selv om hun fortsatt har en stor del av hjertet sitt der ute ved havet, har hun det meste av sin politiske bakgrunn fra Akershus. Først som fylkessekretær, deretter som nestleder og leder i AUF Akershus. Nå er Ina leder for hele AUF. Likevel gleder hun seg til den lokale valgkampen.

– Siden vi ikke styrer landet, blir det vi gjør i kommunene ekstra viktig. Jeg håper kommunestyrene tar godt imot alle de unge AUFerne som skal inn på listene. Det kan være et hardt møte med kommunepolitikken.

Ina vet hva hun snakker om. 17 år gammel satt hun selv i kommunestyret i Averøy.

– Det var gøy fordi jeg fikk påvirke, men det var mye jeg ikke forstod. Derfor er jeg redd for å bli smittet av «politikerspråk»-syndromet. Vi må ikke fjerne politikken fra dem den egentlig er til for.

Vil ha tydeligere Ap

Heller ikke Arbeiderpartiet må fjerne seg fra de menneskene partiet er til for, mener Ina.

– De aller fleste er enige om at Arbeiderpartiet må bli tydeligere, men hvordan skal de gjøre det? Jo, partiet må gå mer mot venstre. Hvor ellers skal de gå?

Ina håper også moderpartiet deler hennes drøm om å gi håp til en ungdomsgenerasjon som er mindre fremtidsoptimistiske enn tidligere ungdomskull.

– Hvordan skal vi gjøre ungdom lykkeligere enn de er i dag? Det er komplekst, men vi må få ungdommen til å se lyst på fremtiden. Det er de som skal bringe samfunnet vårt fremover.

Her og nå

Etter sommeren 2011 ville ikke Ina lenger vite hva framtiden bringer. Det vil hun ikke i dag heller. Hun vil være til stede her og nå, selv om kalenderen ofte innhenter henne.

– Etter 22. juli hadde jeg et behov for å minne folk på at de lever. Jeg var nok irriterende, men jeg følte at folk tok livet for gitt. Selv tenkte jeg: herregud. Livet er tidenes gave. Det er helt sjukt å leve.

Seks kjappe

Hva drømte du om å bli da du var liten? Flyvertinne.

Hva er en perfekt dag på jobben? At jeg er ute av kontoret og sammen med AUF-aktivister et eller annet sted i landet.

Hva var din første lønnede jobb? Jeg var guide i stavkirka på Averøya.

Hvem bør skjerpe seg? Liker ikke å si til noen at de skal skjerpe seg, men alle med fordommer mot noen burde gjøre noe for å utfordre fordommene.

Hva er ditt beste råd til ungdommen? Bli med å forandre verden, ikke bare ta imot forandringer.

Hva er typisk norsk? Tillit. Når vi møter noen på gata, er utgangspunktet vårt at de vil oss vel.