KARIN E. SVENDSEN " />

Eivind Senneset

Fattigdom

Når Bjørn (70) holder på å gå tom for tobakk, grenser angsten til psykose. – Røyk er faktisk medisin for ham

Uføretrygdede Bjørn er blant de aller fattigste i Norge

Bjørn bor på beboersenter. Han kjøper to pakker tobakk i uka. Da har han ikke råd til verken kino, frisør eller klær. Når Bjørns angst for å gå tom blir for stor, kan det ende med psykose.

karin.svendsen@fagbladet.no

Grillfest i hagen. Et høydepunkt på Biskopshavn bosenter i Bergen.

– Dette er livet, sukker Bjørn Heldal (70) fornøyd.

Han er god og mett. Nå tar han et kraftig drag av røyken og nipper til kaffen.

Dette er et øyeblikk Ruth Roska ikke så lett glemmer. Hun er avdelingsleder på bosenteret og er klar på at tilfriskning er det faglige målet for alt de gjør. Og beboerne, som alle har psykiske utfordringer, blir bedre når de har det godt.

– Men livet blir ikke bedre hvis de hele tida har økonomiske problemer, sier hun.

Helsegevinst med tobakk

Torleif Oa, hjelpepleier med 15 års fartstid på Biskopshavn, er enig med sjefen og utdyper:

– Bjørn og de andre som bor her, får medisiner. Men hans store redsel er å gå tom for tobakk. Han blir veldig stressa når det går mot slutten av ei tobakkspakke. Da er det fare for psykose, forteller han.

ENIGE: Jack Hansen Aadland (t.v.), Torleif Oa og Willy-Endre Helland mener deres beboere trenger mer penger enn sykehjemsbeboere.

ENIGE: Jack Hansen Aadland (t.v.), Torleif Oa og Willy-Endre Helland mener deres beboere trenger mer penger enn sykehjemsbeboere.

Eivind Senneset

Han konkluderer med at tobakk er like viktig som annen medisin for Bjørn. Og hvis han hadde hatt bedre økonomi, hadde han aldri gått tom for tobakk.

– Med god økonomi og nok tobakk ville Bjørn hatt et bedre liv. Røyk er faktisk medisin for ham, slår Oa fast.

{f1}

 Høsten er verst

Sykepleier Willy-Endre Helland og vernepleier Jack Hansen Aadland sier at alle som blir tidlig uføre, vil være fattige resten av livet.

– De unge beboerne her får litt hjelp fra foreldrene i tillegg til trygda. Men ingen har flust med penger, sier Helland.

Hver høst er det to samtaletemaer som dominerer blant beboerne: krav fra kommunen (vederlag for kost og losji) og skatteoppgjøret.

– Mange sliter med krav fra kommunen. Noen av dem klarer ikke å betale inn alt, og gjelda stiger for hvert år, legger han til.

Beboerne på Biskopshavn er mellom 38 og 75 år. For å forklare situasjonen deres, sammenlikner Hansen Aadland med dem som er gamle og bor på sykehjem. Trygda blir regnet ut fra samme system. Han mener det er greit for dem som bor på sykehjem, men ikke for unge voksne.

{s1}

– De som bor på sykehjem, får ikke brukt opp alle pengene sine. De fleste av våre beboere er i en alder da det er vanlig å gå ut og spise, gå på kino og kjøpe nye klær iblant. Det har de ikke råd til, sier han.

De ansatte har også kjøpt en klippemaskin slik at de fleste mannlige beboere ikke lenger trenger å gå til frisøren.

Bjørn er alltid redd for å ikke ha penger til tobakk.

Bjørn er alltid redd for å ikke ha penger til tobakk.

Eivind Senneset

Klarer ikke alltid å være proff

Hvordan er det å jobbe i en bolig hvor du ser at beboerne ikke kan unne seg så mye som et kinobesøk?

Under utdanninga lærte både hjelpepleieren, sykepleieren og vernepleieren at de skal forholde seg profesjonelt til tjenestemottakerne. De skal bry seg, men bare innen visse grenser.

– Vi får et tett forhold til de som bor her. Kanskje for tett. Etter 15 år føler jeg at jeg har kommet under huden på dem, sier Torleif Oa.

Han og kollegaene vil det beste for beboerne. Det gjør vondt å se dem i utslitte og hullete klær.

– Vi balanserer så godt vi kan mellom profesjonalitet og følelser, sier han.

Det har hendt at de ansatte har brukt kvoten sin på en utenlandstur til å kjøpe tobakk til beboere.

– Vi bør selvfølgelig ikke gjøre det, men vi føler at dette kan avhjelpe deres dårlige økonomi, sier hjelpepleieren.

For Bjørn selv er det heller ikke lett. Han er så snill at når noen spør ham om en røyk, deler han ut til det er tomt. Fordi han ikke kan si nei, har han begynt å holde seg på rommet sitt bak lukket dør. Konflikten mellom å ha nok tobakk og empatien med dem som mangler, er for stor.

{s2}

Svarteper til de ansatte

De som jobber med voksne uføre, får fattigdommen nær innpå livet.

– Våre beboere er blant landets fattigste, sier Jack Hansen Aadland.

Han forteller at når han rydder i klesskapet hjemme, ser han om det kan være noe Bjørn eller andre kan bruke. Takket være Jack og andre kollegaer er verken Bjørn eller andre beboere synlig fattig.

– En kollega så en gang at en av beboerne her hadde helt utslitte sko. Hun kjøpte nye sko og ga ham til jul, forteller han.

{u1}

Både Hansen Aadland og de andre er selvfølgelig fullt klar over at de av og til passerer ei grense. Men de har råd til det. Da er det vanskelig ikke å hjelpe en du er glad i og som virkelig trenger en håndsrekning. Som for eksempel en lighter til Bjørn når han har brukt opp sine siste slanter.

– Alle ansatte har selvfølgelig ikke like god råd, påpeker Torleif Oa. Det er også en grunn til at de som kan, føler det blir feil å gi bort det de egentlig har lyst til.

– Så lenge beboerne er fattige, sitter vi ansatte med svarteper uansett hva vi gjør, sier han.

Han opplever det som et uløselig dilemma.

– Det er i hvert fall et dilemma som ikke vi kan løse.

{s3}

Politisk løsning

De ansatte på Biskopshavn bosenter er enige i at løsningen på de økonomiske problemene til beboerne må løses av de politiske myndighetene. Inntektene i form av uføretrygd kan økes. Eller utgiftene reduseres. En vesentlig utgift er kommunens vederlagstrekk for kost og losji. Også skatten gjør et merkbart innhogg i uføretrygda. For Bjørn betyr regnestykket at han har omtrent 2560 kroner i måneden til ymse utgifter. Hvis han bruker absolutt alle disse pengene bare på røyk, holder det til omtrent ti rullesigaretter om dagen.

Naboene trodde hjelpepleier Anngunn (48) hadde forlatt mann og barn. Da bestemte hun seg for å være åpen om sykdommen

Jack Hansen Aadland mener trygda bør differensieres ut fra alder – at unge voksne bør få mer, uavhengig av alderstrygda.

Torleif Oa har også et innspill:

– Det som opprører meg mest, er at de må betale for å ha en verge, sier han.

Mange som bor i kommunale institusjoner må ha verge, og de må selv betale for det. De fleste har en advokat som verge. Og de fleste advokater som påtar seg slike oppdrag, har temmelig mange vergemål. De er altså verger for mange mennesker.

– Jeg trenger mer penger til tobakk, sier Bjørn selv.

Noe annet behov kommer han ikke på. Om han trenger verge, svarer han ikke på.

Torleif Oa mener de fleste verger ikke gjør mer enn de må.

– Det er vi som må være kreative og bruke tid på å finne for eksempel gratisbilletter og tilskudd fra legater.

Bjørn får ikke dekket utgifter til verge. Se hva Statsforvalteren svarer

Knut Wik Opheim var verge for Bjørn Heldal og fem andre fram til 2020. Da kastet han hansken og sa fra seg alle vergemål. Grunnen var at Statsforvalteren (den gang Fylkesmannen) ikke lenger ville betale honoraret.

– Hittil hadde de betalt meg omtrent 8500 kroner i året. Men ved utgangen av 2019 hadde Bjørn tilfeldigvis 8000 kroner på kontoen, og en ny saksbehandler mente han burde dekke kravet selv, forteller en oppgitt Wik Opheim.

Han legger til at det etter hans syn sannsynligvis var første gang Bjørn hadde så mye på kontoen sin.

Vergen argumenterte så godt han kunne overfor Statsforvalteren før han sendte klage til Statens sivilrettsforvaltning. Der fikk han blankt avslag.

– Da ble jeg så irritert at jeg ga opp. Jeg ville bruke kreftene på dem jeg skulle hjelpe, og ikke på det offentlige, sier han.

– Tilfeldig saksbehandling

Både Statsforvalteren og klageinstansen svarte med argumenter og paragrafer over mange sider.

– De brukte tydeligvis en masse ressurser på svaret, sier Wik Opheim, som syns det var dårlig bruk av tid og krefter.

Han sier det fins paragrafer for unntak også, og mener bestemt at Bjørn burde tilgodeses med et slikt unntak selv om han har en årsinntekt på litt over 251.000, som er grensa for å få dekket utgiftene til verge.

– Han får utbetalt et minimum, sier Wik Opheim, som ikke skjønner hvem som skal få dekket utgiftene til verge hvis ikke Bjørn skal få det.

– Jeg hadde i hvert fall ikke samvittighet til å ta betalt fra ham.

Han legger til at han var verge for andre som hadde høyere årsinntekt enn Bjørn, hvor hans honorar likevel ble dekket av Statsforvalteren.

– Saksbehandlingen framstår derfor tilfeldig, etter min mening. 

Vil ikke kommentere

Fungerende seksjonsleder for vergemål hos Statsforvalteren i Vestland, Jeaneth Bjørndal, svarer at seksjonen på grunn av taushetsplikt ikke kan kommentere den konkrete saken direkte. På generelt grunnlag svarer hun at seksjonen forholder seg til lover og forskrifter.

«Hovedregelen er at krav om godtgjøring og utgiftsdekning fra vergen skal dekkes av vergehaveren når han eller hun har en bruttoinntekt og/eller en nettformue over fastsatte grenser. Selv om verge-
haveren har en inntekt og/eller formue over disse grensene, kan Statsforvalteren likevel dekke hele eller deler av kravet dersom hensynet til vergehavers betalingsevne tilsier det. Eksempelvis kan vergehaveren ha lav betalingsevne, og dermed problemer med å betale godtgjøringen til vergen, hvis vedkommende har høye, nødvendige utgifter», skriver Bjørndal i en epost til Fagbladet.

«I de tilfellene der vi vurderer vergehaverens betalingsevne, tar
vi kontakt med vergen for å få opplysninger om vergehaverens økonomiske situasjon», skriver Bjørndal.

De som bor her, trenger mer å rutte med enn de som bor på sykehjem.

Jack Hansen Aadland, vernepleier på Biskopshavn bosenter

Beboerne blir ikke bedrenår de har økonomiske problemer.

Ruth Roska,
avdelingsleder på Biskopshavn bosenter

Slik ser regnestykket for Bjørn ut:

(Han er pensjonist har jobba litt for lenge siden)

Inntekt: Brutto årlig 264.046 (per mnd 22.003)

Kost og losji: 16.500 (75 prosent)

Skatt:

Innbetaling av gjeld til kommunen:

Verge: 900 eller 708 eller 833 [SK1] 

Til rådighet: 2.560 i mnd

Får 320 to ganger i uka 640 i uka

Tobakk og papir koster 350

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy
TOMT: Bjørn gikk tom for tobakk i går. I dag ruller han røyk av sneiper.

TOMT: Bjørn gikk tom for tobakk i går. I dag ruller han røyk av sneiper.

Vidar Eriksen

Eivind Senneset

karin.svendsen@fagbladet.no

Grillfest i hagen. Et høydepunkt på Biskopshavn bosenter i Bergen.

– Dette er livet, sukker Bjørn Heldal (70) fornøyd.

Han er god og mett. Nå tar han et kraftig drag av røyken og nipper til kaffen.

Dette er et øyeblikk Ruth Roska ikke så lett glemmer. Hun er avdelingsleder på bosenteret og er klar på at tilfriskning er det faglige målet for alt de gjør. Og beboerne, som alle har psykiske utfordringer, blir bedre når de har det godt.

– Men livet blir ikke bedre hvis de hele tida har økonomiske problemer, sier hun.

Helsegevinst med tobakk

Torleif Oa, hjelpepleier med 15 års fartstid på Biskopshavn, er enig med sjefen og utdyper:

– Bjørn og de andre som bor her, får medisiner. Men hans store redsel er å gå tom for tobakk. Han blir veldig stressa når det går mot slutten av ei tobakkspakke. Da er det fare for psykose, forteller han.

ENIGE: Jack Hansen Aadland (t.v.), Torleif Oa og Willy-Endre Helland mener deres beboere trenger mer penger enn sykehjemsbeboere.

ENIGE: Jack Hansen Aadland (t.v.), Torleif Oa og Willy-Endre Helland mener deres beboere trenger mer penger enn sykehjemsbeboere.

Eivind Senneset

Han konkluderer med at tobakk er like viktig som annen medisin for Bjørn. Og hvis han hadde hatt bedre økonomi, hadde han aldri gått tom for tobakk.

– Med god økonomi og nok tobakk ville Bjørn hatt et bedre liv. Røyk er faktisk medisin for ham, slår Oa fast.

{f1}

 Høsten er verst

Sykepleier Willy-Endre Helland og vernepleier Jack Hansen Aadland sier at alle som blir tidlig uføre, vil være fattige resten av livet.

– De unge beboerne her får litt hjelp fra foreldrene i tillegg til trygda. Men ingen har flust med penger, sier Helland.

Hver høst er det to samtaletemaer som dominerer blant beboerne: krav fra kommunen (vederlag for kost og losji) og skatteoppgjøret.

– Mange sliter med krav fra kommunen. Noen av dem klarer ikke å betale inn alt, og gjelda stiger for hvert år, legger han til.

Beboerne på Biskopshavn er mellom 38 og 75 år. For å forklare situasjonen deres, sammenlikner Hansen Aadland med dem som er gamle og bor på sykehjem. Trygda blir regnet ut fra samme system. Han mener det er greit for dem som bor på sykehjem, men ikke for unge voksne.

{s1}

– De som bor på sykehjem, får ikke brukt opp alle pengene sine. De fleste av våre beboere er i en alder da det er vanlig å gå ut og spise, gå på kino og kjøpe nye klær iblant. Det har de ikke råd til, sier han.

De ansatte har også kjøpt en klippemaskin slik at de fleste mannlige beboere ikke lenger trenger å gå til frisøren.

Bjørn er alltid redd for å ikke ha penger til tobakk.

Bjørn er alltid redd for å ikke ha penger til tobakk.

Eivind Senneset

Klarer ikke alltid å være proff

Hvordan er det å jobbe i en bolig hvor du ser at beboerne ikke kan unne seg så mye som et kinobesøk?

Under utdanninga lærte både hjelpepleieren, sykepleieren og vernepleieren at de skal forholde seg profesjonelt til tjenestemottakerne. De skal bry seg, men bare innen visse grenser.

– Vi får et tett forhold til de som bor her. Kanskje for tett. Etter 15 år føler jeg at jeg har kommet under huden på dem, sier Torleif Oa.

Han og kollegaene vil det beste for beboerne. Det gjør vondt å se dem i utslitte og hullete klær.

– Vi balanserer så godt vi kan mellom profesjonalitet og følelser, sier han.

Det har hendt at de ansatte har brukt kvoten sin på en utenlandstur til å kjøpe tobakk til beboere.

– Vi bør selvfølgelig ikke gjøre det, men vi føler at dette kan avhjelpe deres dårlige økonomi, sier hjelpepleieren.

For Bjørn selv er det heller ikke lett. Han er så snill at når noen spør ham om en røyk, deler han ut til det er tomt. Fordi han ikke kan si nei, har han begynt å holde seg på rommet sitt bak lukket dør. Konflikten mellom å ha nok tobakk og empatien med dem som mangler, er for stor.

{s2}

Svarteper til de ansatte

De som jobber med voksne uføre, får fattigdommen nær innpå livet.

– Våre beboere er blant landets fattigste, sier Jack Hansen Aadland.

Han forteller at når han rydder i klesskapet hjemme, ser han om det kan være noe Bjørn eller andre kan bruke. Takket være Jack og andre kollegaer er verken Bjørn eller andre beboere synlig fattig.

– En kollega så en gang at en av beboerne her hadde helt utslitte sko. Hun kjøpte nye sko og ga ham til jul, forteller han.

{u1}

Både Hansen Aadland og de andre er selvfølgelig fullt klar over at de av og til passerer ei grense. Men de har råd til det. Da er det vanskelig ikke å hjelpe en du er glad i og som virkelig trenger en håndsrekning. Som for eksempel en lighter til Bjørn når han har brukt opp sine siste slanter.

– Alle ansatte har selvfølgelig ikke like god råd, påpeker Torleif Oa. Det er også en grunn til at de som kan, føler det blir feil å gi bort det de egentlig har lyst til.

– Så lenge beboerne er fattige, sitter vi ansatte med svarteper uansett hva vi gjør, sier han.

Han opplever det som et uløselig dilemma.

– Det er i hvert fall et dilemma som ikke vi kan løse.

{s3}

Politisk løsning

De ansatte på Biskopshavn bosenter er enige i at løsningen på de økonomiske problemene til beboerne må løses av de politiske myndighetene. Inntektene i form av uføretrygd kan økes. Eller utgiftene reduseres. En vesentlig utgift er kommunens vederlagstrekk for kost og losji. Også skatten gjør et merkbart innhogg i uføretrygda. For Bjørn betyr regnestykket at han har omtrent 2560 kroner i måneden til ymse utgifter. Hvis han bruker absolutt alle disse pengene bare på røyk, holder det til omtrent ti rullesigaretter om dagen.

Naboene trodde hjelpepleier Anngunn (48) hadde forlatt mann og barn. Da bestemte hun seg for å være åpen om sykdommen

Jack Hansen Aadland mener trygda bør differensieres ut fra alder – at unge voksne bør få mer, uavhengig av alderstrygda.

Torleif Oa har også et innspill:

– Det som opprører meg mest, er at de må betale for å ha en verge, sier han.

Mange som bor i kommunale institusjoner må ha verge, og de må selv betale for det. De fleste har en advokat som verge. Og de fleste advokater som påtar seg slike oppdrag, har temmelig mange vergemål. De er altså verger for mange mennesker.

– Jeg trenger mer penger til tobakk, sier Bjørn selv.

Noe annet behov kommer han ikke på. Om han trenger verge, svarer han ikke på.

Torleif Oa mener de fleste verger ikke gjør mer enn de må.

– Det er vi som må være kreative og bruke tid på å finne for eksempel gratisbilletter og tilskudd fra legater.