Nei-lederen som helst sier ja

Kathrine Kleveland

Kathrine Kleveland

June Witzøe

På et tun i Norges kjøkkenhage, Vestfold, tar den nye Nei til EU-lederen Kathrine Kleveland imot sine gjester, med varme rundstykker og hjemmelaget aprikos- og rabarbrasyltetøy.

2015030312000020150306113711

Alle samfunn er bare fem måltider unna anarki. Det er terror ikke å få nok mat.

vegard.velle@fagforbundet.no

En gang i ungdommen reiste Kathrine Kleveland og pseudo-tvillingen hennes, den 17 måneder yngre søsteren Ranveig, på telttur. De satte bekymringsløst av gårde i folkevogna, men var ikke kommet lenger enn til den første bensinstasjonen da de innså at de hadde glemt steikepanna. Vel framme på campingplassen innså de at de heller ikke klarte å sette opp teltet. Det høljregnet, men ingen av de andre campingturistene kom dem til unnsetning, snarere satt de bak gardinene sine og lo. Morgenen etter våknet de to opp, søkk våte, men likevel fjernt fra å ville avlyse ferieturen.

De sto ut teltløpet. Slik har det også vært senere for den nye Nei til EU-lederen. Hun kaster seg ut i det ukjente, men gjennomfører med gode resultater og godt humør. Slik var det da hun tok vervet som leder av Bygdekvinnelaget, slik var det da hun samlet inn 1,6 millioner kroner til nye orgelpiper i den lokale kirka, og slik gikk det til at hun stilte som førstekandidat i stortingsvalget for Senterpartiet i Vestfold, omtrent før hun hadde meldt seg inn i partiet.

Kleveland er litt som Pippi – er det noe hun ikke har gjort før, må hun prøve det. Med henne i styret, bestemte Norges Bondelag at de ville synliggjøre jordbruksoppgjøret med knapphet på brød. Bondelaget blokkerte utkjøringen av matmel og oppfordret folk til å hamstre brød. Kleveland gikk foran med et godt eksempel, fant fram sin største koffert og kjøpte 40 brød som hun lempet av på styremøtet i Oslo. På vei tilbake handlet hun like godt kofferten full en gang til.

Da hun var leder av Bygdekvinnelaget, oppsøkte Kathrine landsbygda i Mosambik. Bagasjen derimot, endte et annet sted. Ikke så mye å gjøre med det, tenkte hun og strenet til et marked der hun kjøpte en tannbørste og et afrikansk skjørt, som hun klarte seg fint med hele uka. Der det fins et problem, fins det også en løsning, mener Kleveland.

– Jeg liker å sette i gang ting og få ting til å skje. Jeg tror det er mulig å forandre verden, sier hun.

Som elevrådsleder på videregående, fikk hun skoleledelsen med på å gi elevene en halv fridag for å høre kvinneaktivisten Unni Rustad snakke om porno.

Nei-generalen har nemlig også et bevisst forhold til verdier og ønsker for verden vår. En av verdiene hun tror på, er fellesskapet. Hun er glad i organisasjonsarbeid, i lagidrett, i korps og kor.

– De gode møteplassene og felles arenaene er under press fra flere hold. Når de ressurssterke bruker mer og mer tid på å skape rom for seg selv og er mer og mer på farta, tappes det offentlige rom for fellesskapsplasser, sier hun litt frustrert.

En annen verdi hun tror på, er religionen. Kleveland vokste opp i en kristen familie, utenfor statskirken, i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn. Foreldrene sendte barna på kristen privatskole, og det var klare grenser for hvilke aktiviteter de tre søstrene fikk være med på.

– Jeg følte meg litt annerledes enn de jevnaldrende, men det har endt opp som en styrke for meg. Jeg har ikke vært redd for å skille meg ut.

Da hun selv ble forelder, valgte hun derimot at de tre barna skulle gå på den offentlige barneskolen. Hun meldte også overgang til statskirken. Ikke dermed sagt at hun tapte barnetroen av syne. Den har både Kathrine og sivilingeniørmannen, Trond Kleveland fra bibelbeltet i sør, bevart.

Etter 12 år hjemme med barna på slektsgården til familien, var Kathrine klar for arbeidslivet. Men en ting vil hun ha klinkende klart:

– Jeg var ikke hjemmeværende, men hjemmearbeidende.

Kleveland aksepterer ikke noen nedvurdering av kvinners innsats, og er en varm tilhenger av likestilling og søsterskap.

– Kvinner trenger å støtte hverandre og tøffe hverandre opp, mener hun.

Muligens paradoksalt var det da at et av de første vervene den unge Kleveland hadde, var som distriktsleder i Amathea, etterfølgeren til Alternativ til abort.

– Det var strengt forbudt å si til kvinner at de ikke skulle ta abort, det var en profesjonell rådgivningstjeneste. Jeg respekterer abortloven, men skulle ønske det var færre aborter.

En annen kampsak, den mest basale av alle, har Kleveland holdt seg tro mot hele livet: matkampen!

Bonden er stolt over norsk landbruk, og de 90.000 arbeidsplassene denne skaper. Som styreleder i stiftelsen Skolematens venner, har hun lenge kjempet for at skoleelever bør få ett gratis måltid mat om dagen. Som koordinator av Nettverk for GMO-fri mat og fôr, fikk hun gjennomslag i den rødgrønne regjeringen for å forby en genmodifisert raps. Som leder av Bygdekvinnelaget fikk hun satt i gang over 200 matkurs over hele landet for barn mellom 8 og 14 år.

– Mat bidrar til klasseskiller. Folk som er fattigere, spiser dårligere. Mat bidrar også til fellesskap. Å spise sammen er det nærmeste vi kan være nær hverandre med klærne på, mener hun.

Men mat handler ikke bare om politikk og plikt, men også om glede og tradisjon. Da hun var liten, bakte hun smultringer med mor, mormor og bestemor. I dag kommer gårdskjerringa sjelden under 12 kakeslag til jul. Hun baker bakkels, smultringer, krumkaker, pepperkaker, tustakaker, sandkaker, goro, kokosmakroner, berlinerkrans, fylte hjerter, honningkake, lussekatter, engelsk fruktkake og julekake. I bryggerhuset har hun roterende bakebord til takkebakst. Om høsten vil hun nødig gjøre skam på hjemfylket Vestfold. Hun sylter og safter. Der i gården får du servert både solbærsaft, ripssaft, rips- og bringebærsaft, rabarbrasaft med sitron samt stikkelsbærsaft. Minst 50 flasker skal ned i kjelleren før vinteren.

– Jeg føler en ærefrykt for naturen og vil gjerne ta vare på sommeren om vinteren.

Kleveland har innebygget effektivitet og høy hastighet. Det fordrer høyt energiinntak og jevnlig påfyll av drivstoff. Får hun ikke regelmessig mat, blir hun grinete og får kort lunte.

– Alle samfunn er bare fem måltider unna anarki. Det er terror ikke å få nok mat, forkynner milslukeren.

Sine første minner fra Nei til EU, har hun fra folkeavstemningen i 1972. Da reiste foreldrene til tante og onkel for å se på fjernsyn. 22 år senere, i 1994 var Kathrine selv blitt voksen og mor. I fotoalbumet ligger babyen og eldstedattera Marianne på gulvet og ruller rundt på Nei- og Ja-propaganda. Ved siden står det stolt: I dag stemte mor og far nei til EU.

Nei til EU-lederen vil ut av EØS, hun kaller Schengen-avtalen inhuman og ønsker at Norge skal ta imot langt flere flyktninger. Det handler om solidaritet, mener hun.

– Det Norge jeg er glad i, har det best utenfor EU. Dypest sett handler det om Norge fortsatt skal være et samfunn med små forskjeller, velferd for alle, demokrati i arbeidslivet og folkestyre.

Men i hverdagen har hun det aller best når hun kan betrakte sine nystekte rundstykker og en nydelig vinterhimmel.

Kathrine Kleveland

Alder: 48 år

Familie: Mann og tre barn. Bor i Holmestrand i Vestfold

Aktuell: Ny leder av Nei til EU

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy