MAREN SÆBØ

tips@fagforbundet.no

E t sekstitalls kvinner og menn er samlet i Millennium Park i hovedstaden Abuja. Det er tid for gjennomgang av dagens presseomtale. Kampanjen for å bringe hjem jentene som ble kidnappet fra sine sovesaler i Chibok av Boko Haram i april, har holdt det gående i fire måneder. Å holde interessen for saken oppe er ikke lett; nigerianske og utenlandske aviser er for lengst over på neste store story.

To kvinner leder møtet i parken, og mellom slagordene fører de en diskusjon om hva som skal skje videre. Én ting er sikkert: De gir ikke opp.

– Jeg har en datter. Jeg tenker på at dette kunne vært henne, og da kan jeg ikke la være å reagere. I de 112 dagene protesten har pågått, har jeg kun vært borte én dag, forteller Aisha Yesufu.

Denne dagen blir det lest opp donasjoner fra familier i Chibok. De gir mellom 3000 og 5000 naira hver. Det tilsvarer 150–200 norske kroner, en ganske betydelig sum for landsens familier i Nigerias fattigste provins, Borno.

– Jeg vet hvor disse jentene kommer fra. Jeg kommer også fra et slikt sted, hvor det er stor fattigdom, hvor jenter ikke får utdanning, hvor de gifter seg unge, og får barn. Jeg giftet meg da jeg var 24 år gammel, etter å ha tatt universitetsutdanning. Det fikk jeg høre. Men hadde det ikke vært for utdanningen min, ville jeg ikke vært her i dag og protestert. Jeg ser meg selv i disse jentene fra Chibok, og jeg vil gjerne gi dem en stemme, sier Yesufu.

Sju av ti lever i fattigdom

Den røde jorda blir til sleip leire i regnet, og det er plutselig mye vanskeligere å ta seg fram. Vi er i delstaten Kano, nord i landet. Det er et sted som dette Yesufu er fra, et sted med en bilvei, et marked som står øde unntatt på markedsdagen, en samling hytter og hus mellom åkre med hirse og yams. Et sted hvor det er begrenset tilgang til skole og helsetjenester, hvor kvinner får lite eller ingen utdanning og gifter seg tidlig. Nigeria er ikke et fattig land, men deler av befolkningen lever i dyp fattigdom. Nigeria er Afrikas største eksportør av olje, samtidig som sju av ti nigerianere lever i fattigdom.

Verst er det i de nordvestlige og nordøstlige statene. Det er også i disse delene av landet færrest barn fullfører vanlig offentlig skole, det er her spebarns- og mødredødelighet er høyest. Og det er her den islamistiske sekten Boko Haram opererer.

Boko Haram, eller Jam’atu Ahlis Sunna Lidda’awati wal-Jihad – «de som vier seg til fremme av Profetens lære og jihad» – var i utgangspunktet en radikal men fredelig sekt, ledet av den delvis selvlærte predikanten Mohammed Yusuf. I løpet av 2000-tallet vokste de fra å være en liten gruppe rundt predikanten til å bli en maktfaktor i nordøst. Den nigerianske forskeren Yinka Olomobi mener Mohammed Yusuf på det meste kan ha hatt 540.000 følgere. Da han ble drept sammen med hundrevis av sine tilhengere, ble det en stund stille i Nord-Nigeria, før en serie bankran og angrep på politistasjoner varslet at den radikale sekten var tilbake.

– Unge mennesker uten utdanning

– Vi sover med ett øye åpent, det har vi gjort en stund, sier Bala Abdullahi Gaduwama, leder av den lokale menneskerettsorganisasjonen Gaduwama. Han forteller hvordan de siste årene har vært en slags unntakstilstand for delstatshovedstaden Kanos 12 millioner innbyggere. En serie eksplosjoner i januar for to år siden drepte minst 185 mennesker i byen, som så ble overtatt av Boko Haram i flere uker.

Gaduwama tror at jenter, som dem fra Chibok, kidnappes fordi Boko Haram trenger kvinner, til å lage mat og som sexslaver. Dette er verken en veldig sofistikert eller særlig religiøs bevegelse, mener han.

– De som er med i Boko Haram er ikke særlig godt utdannet. Se på bevegelser som Al-Qa’ida, eller nå ISIS, og andre organisasjoner som har en islamsk ideologi – dette er organisasjoner med lærde, med akademikere. I dette tilfellet snakker vi om unge menn og kvinner som er så godt som helt analfabeter. De har ingen anelse om hva de kjemper for; en del av dem som blir tatt, virker mest redd og forvirret, sier Gadumawa.

Motsetninger mellom nord og sør

– Nigerianere er veldig lidenskapelige i sitt forhold til religion. Det påvirker politikken, sier Hussain Abdu, statsviter og leder av det nigerianske kontoret av «Action Aid».

– Etter nesten førti år med militærstyre begynte vår overgang til sivilt styre i 1999. Denne
prosessen fortsetter i dag. I hele denne perioden har Peoples Democratic Party (PDP) vært det dominerende, og landet har uavbrutt vært herjet av forskjellige konflikter.

Abdu streker opp følgende politiske kart:

– En del folk i nord er ikke fornøyd med det de ser som den sørlige delens dominans i politikken. De ønsker seg en president fra nord etter valget senere i år. Det er en konvensjon at presidenten veksler mellom å komme fra det nordlige og sørlige Nigeria. Dette er knyttet til kultur, historie og religion. Flertallet i nord er muslimer, mens folk i sør i overveiende grad er kristne. Goodluck Jonathan fra sør var visepresident fra 2007, men overtok midt i perioden da president Yar’adua døde. Jonathan ble gjenvalgt i 2011. Nå er det snakk om at han stiller til valg igjen. Det mener folk i nord er å bryte en slags overenskomst om at det er nords tur. De mener også at det kan være ulovlig, ettersom ingen kan sitte mer enn åtte år som president – to perioder. Hvis Jonathan vinner, blir det to og en halv periode, forklarer Abdu.

– Den nigerianske staten har ikke klart å møte Boko
Haram med en samlet strategi. De tror at den eneste løsningen er militær, at de må utrydde gruppa. Men dette er jo også en kamp om hjerter og hoder; dette dreier seg om fattigdom og arbeidsledighet. Myndighetene må kunne gjøre også den «myke» delen av jobben, mener Hussain Abdu.

Rehabilitere – ikke utrydde

Ved kontoret til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren i hovedstaden Abuja er de ikke helt uenig i kritikken. Doktor Fatima Akilu er psykolog og har blant annet skrevet barnebøker. I mars la hun fram en ny strategi mot radikalisering, med de «myke» våpnene som nigerianske myndigheter bruker mot Boko Haram.

– Vi har en todelt strategi. Vi har selvsagt den militære, men også en strategi for deradikalisering, forteller Akilu. – Denne er rettet inn mot dem vi har tatt, som er dømt, som sitter i fengsel, men også mot ungdom generelt, mot skolene og moskeene.

Hun kan ikke svare på hvem de er, de som sitter fengslet på mistanke om å tilhøre Boko Haram, hvor mange de er eller hvor gamle de er, men tenketanken International Crisis Group (ICG) har anslått antallet til rundt 1400 fengslede.

Akilu finner fram materiale som viser hvordan de har tenkt å følge opp disse. Det dreier seg om ideologisk og psykologisk oppfølging og trening i eventuelle ferdigheter, slik at de kan få seg arbeid ved løslatelse. Programmet, fullt av psykologer og karrierekonsulenter, virker ambisiøst i områder hvor mellom sytti og åtti prosent lever under fattigdomsgrensa og det er helt uvisst hvor høy arbeidsledigheten er.

– Nigeria har 55.000 skoler. Vi har infrastruktur for 170 millioner mennesker. Den skal vi bruke for å stoppe bølgen av radikal islam. Programmet går også ut til moskeene og til elevene ved koranskolene – almajiris. Religiøse ledere er med på dette. Vi må få fram budskapet om at det Boko Haram gjør, ikke er forenlig med religionen og ikke har grunnlag i koranen, mener Akilu.

Hun sier at de har jobbet med strategien i to år og reist rundt om i verden for å samle erfaringer, lyttet og lært, og hentet ideer fra land som Indonesia, som også har mange salafister i fengsel.

– Indonesiske myndigheter skjønte at de måtte gjøre noe før disse ble sluppet løs igjen i samfunnet etter endt soning. Det er sentralt for oss også.

En barnebok har de også fått laget, som skal brukes i skolen og lære barn religiøs toleranse.

– Du vet, dette er for det meste unge folk som er villedet av andre som også er ganske unge, sier barnepsykologen Fatima Akilu.

Flere tusen sivile drept

I skrivende stund har jentene fra Chibok vært borte i åtte måneder. Det samme gjelder nesten 500 andre unge jenter og gutter Boko Haram har kidnappet.

Chibok ble i november tatt over av gruppa. Det samme gjelder store deler av statene Yobe, Borno og Adumawa. Flere tusen sivile skal ha blitt drept i kamper om disse områdene.

Opp mot halvannen million er på flukt internt i Nord-Nigeria, vekk fra gruppas herjinger, og i noen tilfeller også fra hærens hevntokter.
I Kano ble mer enn hundre personer drept 28. november da bevæpnede menn angrep fredagsbønnen i byens sentrale moské. Det har også vært store angrep i andre byer i nord.