Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

«Hvis du først bekymrer deg for et barn, meld til barnevernet! Så kan de koble inn andre instanser hvis de ikke allerede er inne. All kunnskap viser at barnevernet oftere kommer for seint enn for tidlig», sa Mari Trommald, direktør i Bufdir forrige uke.

Bente Ohnstad, som er professor i rettsvitenskap på Høgskolen i Innlandet, og kollega Mette Sønderskov reagerer på Trommalds uttalelse. De to har fått innsyn i mange saker der lærere, barnehageansatte, leger, psykologer og andre offentlig ansatte har hatt altfor lav terskel for å melde til barnevernet, og de frykter at Trommalds uttalelser senker terskelen ytterligere.

Signalet fra Bufdir kan skape misforståelser om hvem som kan melde og hvilke vilkår som gjelder, mener Ohnstad og Sønderskov.

• En bekymring er ikke alltid nok

Må mistenke omsorgssvikt

Bufdir og myndighetene ellers må skille mellom privatpersoner og offentlig ansatte og mellom hjelp og inngrep, skriver Ohnstad og Sønderskov i denne kronikken. Som privatperson kan du melde til barnevernet når du er bekymret for et barn. Som offentlig ansatt har du taushetsplikt, og loven regulerer hva som skal til før du skal melde til barnevernet, utdyper Ohnstad i et intervju med Fontene.

– Som lærer eller helsepersonell skal du ikke kontakte barnevernet med mindre du har konkret grunn til å mistenke omsorgssvikt. Men mange skoler sender rutinemessig melding til barnevernet for eksempel når et barn blir mobbet eller har mye fravær. Både skoler og helsestasjoner melder mye på totalt sviktende grunnlag, sier hun.

Hun understreker at offentlig ansatte kan mene at familien trenger hjelp selv om foreldrene har god omsorgsevne. Men da er det snakk om et tilbud, ikke inngrep, påpeker Ohnstad.

– Som lærer eller psykolog kan du se at familien kanskje trenger hjelp, men da må du snakke med familien om det, og så eventuelt kontakte barnevernet i samråd med foreldrene. Du kan ikke hjelpe noen ved å gå bak ryggen på dem, fastslår Ohnstad.

En rakett inn i stua

Denne praksisen blir ekstra problematisk fordi signalet fra myndighetene er at saker meldt av offentlig ansatte skal prioriteres, mener Ohnstad. Det blir dermed vanskeligere for barnevernet å henlegge det hun kaller grunnløse bekymringer.

Sammen med Ylve Gudheim skrev hun boka Medleplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret? Etter det har hun blitt kontaktet av mange foreldre som mener de urettmessig har havnet i barnevernets søkelys, noen av dem paradoksalt nok fordi de står på krava på vegne av sine barn.

– Foreldre som blir betraktet som kravstore, opplever å bli meldt til barnevernet. En mor ble meldt fordi hun klaget på at skolen ikke tilrettela for barnet, en annen fordi hun krevde opplysninger endret i barnets journal. Dette har absolutt ingenting med omsorgsevne å gjøre, sier Ohnstad.

Foreldrene hun har snakket med opplever det sjokkerende og krenkende å få barnevernet på døra. En beskriver det som å få en rakett inn i stua.

Mange grunnløse bekymringsmeldinger kan i verste fall føre til at alvorlige saker blir borte i mengden, mener Ohnstad.

– Har du et råd til Bufdir og andre myndigheter?

– Jeg oppfordrer dem til å skille tydeligere mellom saker som skal til barnevernet og saker som ikke har noe der å gjøre. I tillegg må de skille mellom privatpersoner og offentlig ansatte, og mellom hjelp og inngrep.

– Ikke nødvenigvis grunnløse bekymringer

Det er ikke grunnlag for å hevde at det kommer altfor mange grunnløse bekymringsmeldinger fra offentlige ansatte, mener Bufdir-direktør Mari Trommald.

– Selv om det finnes eksempler på saker som ikke burde vært meldt, finnes det mange eksempler på barn som ikke får nødvendig hjelp fordi offentlige ansatte har unnlatt å melde fra om alvorlige forhold, skriver hun i en epost til Fontene.

Det er barnevernstjenesten, ikke skolen, som skal vurdere om en familie trenger tiltak fra barnevernet, fastholder Mari Trommald, direktør i Bufdir.

Tine Poppe

Hun viser til NOU i 2017 Svikt og Svik. Der er det flere eksempler på saker der det burde vært meldt bekymring i større grad og fra flere aktører.

Skolen sto for 12 prosent av bekymringsmeldingene som ble mottatt i 2019.

– Av de sakene som barnevernstjenesten opprettet undersøkelse i som var meldt fra skole, ble 40 prosent henlagt på grunn av barnevernstjenestens vurdering. Det betyr ikke nødvendigvis at det var grunnløse meldinger eller at vilkårene for opplysningsplikt fra skolen ikke var oppfylt. Det kan ha vært fordi familien ikke ønsker hjelp fra barnevernet. Hjelpetiltak er frivillig, og takker familien nei til hjelpetiltak og det ikke er grunnlag for å pålegge tvang overfor familien, så har ikke barnevernstjenesten annet alternativ enn å henlegge, uttaler Trommald.

Til sammenligning henlegges 56 prosent av sakene som opprettes etterbekymringsmelding fra Nav og 37 prosentene av sakene der foreldrene selv ha rmeldt fra til barnevernet,

– Barnevernet skal vurdere

– Ohnstad mener det er unyansert av Bufdir å si at alle som er bekymret for et barn, skal kontakte barnevernet. Har du en kommentar til det?

– Vi vil opprettholde oppfordringen om at det er veldig viktig å melde fra til barnevernet når man er bekymret for et barns omsorgssituasjon. For ansatte i skole, helsevesen osv. er dette en plikt når man har en alvorlig bekymring. Det er ikke krav til at man vet med sikkerhet, men det må være et eller annet som gjør at de er bekymret for at barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Dette er vanskelige vurderinger. Men for eksempel en skoleansatt må vurdere barnets omsorgssituasjon fra sitt faglige ståsted og kjennskap til barnet og familien. Har de «grunn til å tro» at barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, så har de ikke bare en adgang til å melde fra, men en plikt. Skolen skal ikke vurdere om vilkår for tiltak fra barnevernet er oppfylt før de kan melde fra til barnevernstjenesten, den vurderingen er det barnevernstjenesten som skal gjøre.

– Ohnstad oppfordrer myndighetene til å skille tydeligere mellom offentlig ansatte og privatpersoner og mellom hjelp og inngrep. Har hun et poeng?

– Terskelen for at offentlig myndighet skal kunne melde fra om bekymring for et barn skal være høy. Skoleansatte og helsepersonell har som utgangspunkt taushetsplikt om opplysninger om barn og foreldrene, og kan ikke uten videre dele opplysninger om dem til andre, heller ikke barnevernet. Men hvis offentlige ansatte som skole og helsepersonell har grunn til å tro at et barn opplever alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt, har de en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten.

– «Grunn til å tro» holder

– Mange grunnløse bekymringsmeldinger krenker foreldre og skaper stor saksmengde, noe som igjen kan medføre at de alvorlige sakene glipper, hevder Ohnstad. Hva mener Bufdir om denne virkelighetsbeskrivelsen?

– Vi ser at det kan være belastende for foreldre når det meldes fra til barnevernstjenesten, og vi er enig med Ohnstad at det ikke skal meldes uten grunn. Det er også viktig at andre sektorer ikke skyver ansvaret over på barnevernet der man selv har ansvar og virkemidler. Når det er sagt, er den enkelte barnevernstjeneste som skal vurdere om innholdet i en bekymringsmelding er av en slik art at det må opprettes undersøkelsessak. Når Ohnstad uttaler at det må «foreligge konkrete opplysninger» før man kan melde, kan det forstås slik at man kun har mulighet til å melde dersom man har sikker og konkret kunnskap om barnets situasjon. For eksempel en konkret uttalelse fra eller blåmerker på et barn. Det er ikke riktig. Lovens krav er «grunn til å tro» og dette er valgt for å understreke at det ikke må være sikker kunnskap til om alvorlig omsorgssvikt før man har en rett og plikt til å melde. En meldeplikt kan man ha selv om man er i tvil om barnet opplever alvorlig omsorgssvikt, men bekymringen må bygge på et konkret grunnlag.