Ola Tømmerås

ola.tommeras@fagbladet.no

Klokka 01:23 eksploderte reaktor fire i Tsjernobyl kraftverk. De første fem timene kjempet 69 brannmenn fra Tsjernobyl og nabobyen Tsjernihiv mot flammene, men aksjonen var bare så vidt startet. Det skulle ta tre uker å slukke reaktorbrannen.

De kommende ukene blir 6217 brann- og redningsarbeidere sendt inn til den høyradioaktive sonen ved kraftverket. Samtidig rekrutteres flere tusen menn i alle aldre og med alle typer bakgrunn fra hele Ukraina til å bistå i slukke- og opprydningsarbeid.

FØRSTE PULJE: Åtte menn ledet av Anatoliy Hryhorenko var de første som rykket inn og startet slukke- og nedkjølingsarbeidet i reaktoren. Hryhorenko døde senere av skader fra radioaktiviteten.

Tsjernihiv brann- og redningsetat

Allerede første dag blir det tydelig hvor sterke stråleverdier mannskapet jobber under. 15 timer etter eksplosjonen evakueres 26 akutt syke brannmenn til spesialsykehus i Moskva. Ingen av dem overlever, men få kjente til det.

På vei til å eskalere

I Tsjernobyl og nabodistriktene mistet mange tusen alt de eide: Sine hjem, helse og framtid. Millioner ble berørt av radioaktivt nedfall. Et helt kontinent var vitne til en pågående katastrofe med risiko for å eskalere. Først 20 år senere ble informasjon frigitt som viser hvor nære det var en ny eksplosjon med potensiale å bli ti ganger sterkere enn Hiroshima-bomben. Brannen måtte slukkes, vannet under reaktoren tømmes og området nøytraliseres før reaktoren kunne sikres.

En av de mange tusen utkommanderte var Anatolij Gubariev, den gangen en 26 år gammel økonom i byen Kharkov. Mandag kveld er han i Oslo og forteller om sine opplevelser på et arrangement i regi av Nei til Atomvåpen, som i kveld markerer ulykken i Tsjernobyl og Fukushima i Japan for fem år siden. Gubariev er leder av organisasjonen

– I løpet av to dager var jeg omskolert til brannmann i en 350 mann stor styrke. Kun noen få var profesjonelle brannmenn, forteller Gubariev til Fagbladet.

Totalt deltok flere titusen utkommanderte i opprydningsarbeidet, de ble kalt likvidatorer.

INNKALT: Flere titusen ble innrullert for å bistå i slukkearbeid og vaske av radioaktivt støv fra kjøretøy og bygninger.

Tsjernihiv brann- og redningsetat

– Krigskommisariatet satt i gang og gjennomført innrullering som i en krigstilstand. Menn med alle slags yrker og bakgrunn, fra 20 til 60 år, ble utkommandert, forteller Gubariev.

Han fikk utlevert uniform og gassmaske. En standard type gummidrakter fra militæret, var beskyttelse når de jobbet i de mest radioaktive sonene.

Kjente ikke til risikoen

Gubariev ankom Tsjernobyl 9. mai. Da hadde brannmannskapene ennå ikke kontroll på brannen i den skadde reaktoren.

– Vi visste lite om risikoen, men hver dag kjente vi den sterke smaken av metall på tennene og tunga. Mange tok av seg gassmaskene i varmen, siden det var en spesielt varm april og mai måned, forteller han. Mange av hans kolleger lever ikke i dag.

Gubariev deltok de første dagene med å stanse de mange skogbrannene i området.

– Vi jobbet mot flammene med det vi hadde av spader. Når det var tomt for spader, ble folk satt i gang med grener og kjepper, beskriver han, men forteller at de ikke følte spesiell stor frykt.

– Det er ikke riktig å kalle det frykt. Det var mer en forståelse av fare på ferde og at jobben måtte gjøres.

– Ingen sa nei

– Jeg vil hedre dem til evig tid, skriver dagens brannsjef i nabobyen Tsjernihiv, Juriy Breus, i en epost til Fagbladet.

Han forteller at 343 av byens brann- og redningsansatte rykket inn til Tsjernobyl da alarmen gikk.

– Ingen sa nei. Samtlige stilte opp, forteller han.

42 av Tsjernihivs brannkonstabler døde etter av skader forårsaket av radioaktiviteten de ble utsatt for.

– Det var en vanskelig og farlig jobb. 70 prosent ble utsatt for uakseptabelt høye doser radioaktivitet. Likevel ga ingen opp, men løste oppgaven, skriver Breus.

Første oppgave var å sikre selve reaktoren, slukke brannen og deretter pumpe radioaktivt vann ut av reaktor fire. Området ble så dekket og dekontaminert for å gjøre klart til sarkofagen som ble plassert senere samme år, og som har sikret reaktoren hittil.

– Samtidig måtte mannskapet kontinuerlig slukke skogbranner i de radioaktive områdene, forteller brannsjefen.

Krever pensjon

I 2007 ble organisasjonen Tsjernobyls brannmenn dannet i Kiev. De organiserer enker av brannmenn, mødre, overlevende og invalidiserte til felles krav om medisinsk hjelp, erstatning og anstendig pensjon.

På nettsiden til organisasjonen fortelles at mange kolleger måtte slutte i jobben på grunn av helseproblemer fra radioaktiviteten de ble utsatt for.

– De mistet pensjonspoeng for årene de ikke jobbet, skriver organisasjonens leder Ivan Kovalchuk. I dag krever organisasjonen erstatning, pensjon og hjelper til med leilighet for de som mistet helse, jobb og bosted.

Brannmenn som deltok i reaktorbrannen de første dagene har beskrevet hvordan de stadig var nær ved å miste bevisstheten mens de jobbet.

Barn av Tsjernobyl

Katastrofeområdet strakk seg langt utenfor Tsjernobyl, både i geografi og tid.

– Vi lever med Tsjernobyl – ikke etter Tsjernobyl. I dag er det barn av våre barn som rammes av sykdommer, kreft og medfødte misdannelser. Katastrofen pågår den dag i dag - hver dag, sier leder av organisasjonen Barn av Tsjernobyl, Irina Grushevaya.

Hun er fra Hviterussland, som ble hardt rammet av radioaktivt nedfall. Hovedstaden Minsk ligger bare 75 mil fra Tsjernobyl, og hadde 70 ganger høyere radioaktivitet enn normalt i tiden etter ulykken. I landets sørlige regioner er det fortsatt ekstreme verdier.

– Før ble 20 prosent født med en misdannelse mens 80 prosent var friske. I dag er tallet snudd tvert om. 80 prosent kommer til verden med et helseproblem. I de mest forurensede områdene fødes så godt som alle med et eller annet problem som vanligvis er sjeldent. Vi har fått begrepet Tsjernobyl-AIDS, som betyr svekket immunforsvar etter daglig eksponering for relativt små doser radioaktivitet. FN har anerkjent det som helseproblem etter katastrofen, men ingen gjør noe med det, sier Grushevaya.

Organisasjonen hennes har siden tidlig 90-tall jobbet for å gi barn i forurensede områder friperioder i Vest-Europa.

– I Hviterussland sliter vi politisk med å få tillatelse til å sende barn på ferie til andre områder. Det motarbeides fra myndighetene, forteller hun.