Overleveren

MILEPÆL: Ti år etter at hun brøt ut av et voldelig forhold er Annette Michelsen klar til å snakke om volden foran en stor forsamling. Det skjer i Bergen 25. november i anledning den internasjonale dagen mot vold mot kvinner.

MILEPÆL: Ti år etter at hun brøt ut av et voldelig forhold er Annette Michelsen klar til å snakke om volden foran en stor forsamling. Det skjer i Bergen 25. november i anledning den internasjonale dagen mot vold mot kvinner.

Bjørn Erik Larsen

2014 er jubileumsår for Annette Michelsen. Det er ti år siden hun brøt med volden for godt.

2014112512000020141125154452

Å bli utsatt for vold knuser selvbildet ditt.

solfrid.rod@lomedia.no

Den 30. april 2004 leverte Annette Michelsen sin bacheloroppgave i vernepleie på høgskolen i Telemark. Gode venninner, «grenlandsenglene mine» som Annette kaller dem, hentet henne, plukket opp åtteåringen og 12-åringen på skolen og satte kursen mot flyplassen. Annette var iført svart skjørt, rød kåpe og høyhælte sko. Hun så nedover seg selv og oppdaget at hun hadde pyntet seg. På håndleddet et eksklusivt armbåndsur, en gave med et budskap: Du skal få dette hvis du lover å aldri gå fra meg.

– Jeg satt på flyplassen og så på den klokka. Halv tre tenkte jeg: Nå er han steike forbanna fordi jeg ikke henter han på toget slik jeg skulle. Ti på tre tenkte jeg: Nå skjønner han det. Da vi landet på Flesland 40 minutter seinere tenkte jeg: Yes! Jeg greide det!

Livreddere

Annette og de to barna bodde seks måneder på krisesenter i Bergen. Ti år etter sitter Annette på Litteraturhuset i hjembyen og kan ikke få fullrost de ansatte der. De fikk henne til å forstå hvilket voldshelvete hun hadde levd i, hvor farlig det hadde vært.

De er hennes livreddere, sammen med psykologen og vernepleierutdanningen. Psykologen som ga klar beskjed om hun at måtte forlate mannen hvis hun ville beholde liv og helse. Utdanningen som ga henne innsikt i egen psyke og en garanti for at hun kunne forsørge seg selv og barna.

Annettes flukt var nøye planlagt gjennom de siste tre månedene på høgskolen. Hun visste at hun måtte holde ut til oppgaven var levert.

– Jeg var tilbake på muntlig eksamen og fikk A. Den mest velfortjente A-en noensinne. Jeg trengte den så veldig, ler Annette.

Farlig forelskelse

Historien begynner i Bergen i 1995. Han er omreisende DJ med glimt i øyet. Hun er ung og vakker og jobber på bar. Hun faller pladask, han er hennes store kjærlighet.

Det vil si, egentlig begynner den to tiår tidligere, med den lille jenta i nattkjolen som tasser barbeint inn til foreldrene midt på natta når hun hører at det trengs.

– Jeg var den som kunne få han til slutte å slå. Han ga seg når jeg kom til syne i døra, erindrer Annette.

Faren døde da hun var 10 år. Moren var så ødelagt av år med vold og terror at hun ikke så eller ville se da datteren havnet i samme mareritt.

Et skoleeksempel med andre ord. Brent barn skyr åpenbart ikke ilden?

– Å bli utsatt for vold knuser selvbildet ditt. Jeg kan huske fra jeg var barn at jeg lurte på om noen kunne like meg, om det fantes noen som ville gifte seg med en som meg, erindrer Annette.

Vold sprenger også grensene for hva du oppfatter som normalt. Det merker hun fortsatt. Annette er leder i et bofellesskap innen psykisk helsevern. Hun sitter i styret i FO Hordaland og er aktiv i LOs familie- og likestillingspolitiske utvalg i fylket. Før hun ble leder var hun tillitsvalgt for FO, en av få som hoppet på et ledig verv. Hun jobber turnus, inviterer flittig familie og venner på hjemmelagde supper, får med seg minst tre 90 minutters økter med bikram yoga i uka og er alltid elegant antrukket med neglelakk som matcher antrekket.

Folk spør hvordan hun rekker alt, selv synes hun hun har et hav av tid. Tid hun i mange år brukte på unngå kvelertak. Tid hun nå bruker på seg selv og samboeren Kenneth. Ikke bare eksens rake motsetning, men faktisk også verdens aller snilleste mann, forsikrer Annette.

Ny kjærlighet

Litteraturhusets osteplanke kommer på bordet. Annette tar små biter av brie og honning mens hun forteller om forberedelsene til bryllupet som skal stå i desember. Etter å ha sagt ja i tinghuset samler de to familie og venner på Klosterhagen, et hotell som gir tidligere prostituerte og straffedømte en inngang i arbeidslivet.

Seremonien er litt for å glede svigermor og litt for å slippe unna amerikansk byråkrati. Ekteparets egen bryllupsdrøm går i oppfyllelse neste år i et Elvis-kapell i Las Vegas, med påfølgende tur til Hollywood, Gran Canyon og New York.

Tidlige tegn

De psykologiske mekanismene, avhengigheten, frykten for å miste barna, frykten for eget liv, alt dette kan gjøre det uoverkommelig å bryte ut. Første gangen Annette gjorde det, bodde hun for seg selv i sju måneder. Et levende mareritt kaller hun den perioden. Med en eks som forfulgte henne hvor enn hun gikk, som tryglet og ba, truet og lovet, som hadde Alternativ til vold (ATV) i ryggen. Han gikk i terapi der. Han var den flinke, det vellykkede kasuset, den ferdigbehandlede mannen. Hun hadde ikke styrke til å være den som ikke ga ham en ny sjanse, og flyttet tilbake. Den psykiske terroren var som før fra dag èn, den fysiske volden ble bare mer og mer intens.

Når hun ser tilbake kan hun se at tegnene var der tidlig i forholdet. Som den gangen Annette gledet seg til å gå mannekengoppvisning med en venninne. Slikt passer seg ikke en småbarnsmor, bestemte kjæresten.

Var ikke det litt for privat?

I forelskelsens rus flyttet de to til Stavern, med Annettes lille datter og snart med ny baby på vei. En liten familie i et trehus i Stavern. Det var mye fint i disse årene, men frykten var der alltid. Et slags glemselens slør har lagt seg over den fysiske volden. Kanskje har hun fortrengt, kanskje er det den psykiske volden som satte dypest spor.

– Det var alltid noe feil. Maten var ikke ferdig, maten smakte dritt, jeg vasket ikke godt nok, jeg jobbet for mye, jeg jobbet for lite.

Da minstemann var åtte måneder skulle Annette og mannen ha en hyggelig kveld med noen av hans kolleger. Som vanlig brygget det opp til bråk. Kjæresten la Annette i bakken med et politigrep så voldsomt at senene i venstre hånd fortsatt plager henne på kalde dager. Det ble Annettes første møte med krisesenteret. Det ble også et møte med den tankegangen Annette vil til livs. Kona til kollegaen som var vitne den kvelden, sa morgenen etter til sin mann: «Nå må vi hjelpe Annette». Han svarte: «Du, dette vil jeg ikke bli innblandet i».

Mange år seinere var Annette i 40-årslag hos en som jobbet på krisesenteret. En av de mannlige gjestene spurte hvordan hun kjente bursdagsbarnet. Da han hørte svaret, så han på henne og sa: «Du, var ikke det der litt for privat?»

Du ser det ikke før du tror det

Men det er akkurat det det ikke er, påpeker Annette. Vold i nære relasjoner er et enormt og undervurdert samfunnsproblem. Mennesker går til grunne i den tausheten som omgir privatlivets fred. Muskler i helspenn, tarmer i uorden, frykten manifesterer seg og kamufleres som diffuse lidelser, ofte kalt kvinnelidelser.

Fordi vi ikke tror det, ser vi det ikke. De fleste av oss trenger en skikkelig vekker. Det fikk de to politibetjentene som motvillig fulgte Annette tilbake til trehuset i Stavern for å hente bunadssølvet og noen attester hun glemte da hun flyktet. Krisesenteret insisterte på at hun ikke skulle dra tilbake uten å ha med politiet. Bilturen tok 20 minutter fylt av politibetjentenes klaging over at de, i sin travle hverdag, måtte bruke tid på folks skilsmissekrangler. Etter at de hadde opplevd Annettes eks i fri utfoldelse fikk pipa en annen låt: «Fy faen, det var bra du kom deg vekk fra han der. Hvis han plager deg igjen, må du bare ringe meg når som helst. Jeg kommer med en gang».

Viser verden

I alle disse årene har hun drømt om å stå foran en stor forsamling og fortelle om volden. 25. november, på en konferanse i anledning den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, står hun på programmet klokka 11.45: Personlig erfaring ved Annette Michelsen.

Foredraget har tatt form i hodet hennes i halvannet år.

Hun vil tvinge oss alle til å se volden rundt oss. Hun vil gi kvinner håp. Fordi hun vet at det går an.

Som Madonna synger i Annettes kampsang før bruddet:

You think that I can never laugh again

You’ll see,

You think that you destroyed my faith in love.

You think after all you’ve done

I’ll never find my way back home,

You’ll see.

Stilling: Leder i bofellesskap

Utdanning: Vernepleier med videreutdanning i psykisk helse og geriatri

Sivil status: Samboer, snart gift med, Kenneth, to voksne barn

Aktuell med: Den internasjonale dagen mot vold mot kvinner 25. november

Musikalske favoritter: Prodigy og Faithless. Jeg liker hard musikk, men har også en Spotify-liste med klassisk musikk.

Drømmejobben: Den jeg har som leder i et bofellesskap. Jeg kombinerer administrasjon med å gå i turnus og er tett på brukerne, som er flotte mennesker.

Hva er det viktigste du har lært barna dine? Jeg har skjemt dem bort med kjærlighet, ikke med penger. Det har de måttet jobbe for. Det har irritert dem, men gjort dem selvstendige.

Hva gjør deg glad? Sjokolade, vin, bikram yoga, musikk, kjoler, lyder, filmer, TV-serier, det er mye heldigvis.

Ingredienser i en perfekt helg: Våkne opp ved siden av Kenneth, pusle i huset, en økt med bikram yoga, middag med venner og gjerne hele søndagen med TV-serier og utflyttet datter på middagsbesøk.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy