Tekst: JAN­ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Fredag 15. april kan alle interesserte kjøpe en knallrød CD­boks fra plateselskapet MAIs ti år, fra 1973 til 1983 – fire CD­er med 93 låter – pluss et fyldig teksthefte fra det ikke-­kommersielle plateselskapet som sto for en folkelig og progressiv norsk musikk-kultur landet aldri har sett maken til – verken før 1973 eller etter 1983.

• Les også: Billy Bragg - Med sangen som våpen

Synger sangene i dag

Et marked bare for gamle sekstiåttere og nostalgikere, mener du kanskje?

− Nostalgikere er et godt marked, men jeg tror nok mange av forbundssekretærene i LO­systemet kommer til å elske denne utgivelsen. De synger jo mange av sangene her på møtene sine. Barna og barnebarna til nostalgikerne vil også bli nysgjerrige på hva dette er for noe. Samtidig er det klart at dette ikke er noe for Unge Høyre eller Fremskrittspartiets ungdom. Men for eksempel synger HK­ungdommen mange av sangene på kurs og møter, uten å tenke på at om de hadde gjort det i 1975, kunne de ha satt karrieren i HK på spill. Og for et teksthefte det ble til slutt; historier, intervjuer og en forbilledlig diskografi og lister, sier Arne Bernhardsen, forlagsredaktør og leder for dette prosjektet – dessuten gammel Samspill­aktivist.

• Les også: Joe Hill – legenden som aldri døde

Drømmen

Det var med organisasjonen Samspill det hele startet, i miljøet rundt Kroa i Storgata i Oslo. Året var 1972, prosjektet var å skape et aktivt musikkmiljø hvor hvem som helst kunne få spille for et ungt publikum. Dessuten var det kampen mot EEC og dyrtid – det som seinere ble både EF og EU. Musikkinteressert ungdom med politisk ståsted på venstresida – der hadde du miljøet og rekrutteringsgrunnlaget.

Samling av MAI-artister, Mai-ansatte og Vår-Musikk-aktivister utenfor universitetet i Oslo, juli 1974

Petter Thorsrud

Tor Bernhardsen, broren til Arne, jobbet i MAI alle de ti årene plateselskapet eksisterte.

− Samspill skulle ikke være noe plateselskap, men drømmen hadde vi jo. Da det oppsto et behov og marked for musikk med norske tekster, så MAI dagens lys, sier Tor, som imidlertid ikke underslår at dette markedet i kommersiell sammenheng slett ikke var noen gullgruve.

Og hvorfor navnet MAI? Tja, ingen klar og tydelig årsak sjøl om både 1. og 17. mai er fine dager.

− Det eksisterte jo et forlag med navn oktober, ikke sant, sier Tor, og nevner i samme slengen at det samme forlaget også eide 50 prosent av MAI i alle de ti årene.

• Les også: Rocka bestefar med mye på hjertet (MED VIDEO)

AKP

Dette var i storhetstida til partiet AKP (ml). Sammenhengen var nokså åpenbar.

− Det fins noen stemmer som sier at MAI var et underbruk av AKP – stemmer det?

Sentrale i oppstarten av Vår Musikk: Fra venstre Lars Klevstrand, Kari Svendsen, Tor Marcussen, Svein Erik Børja og Terje Mosnes.

Petter Thorsrud

− Sjøl var jeg medlem av Rød Ungdom og seinere AKP, og det var mange AKP-ere som jobbet i MAI. Men partiet blandet seg ikke direkte opp i utgivelsespolitikken vår. Samtidig ga vi jo også ut AKP-musikk.

− Hva er det?

− Kampsanger med parolemessige tekster, ting som var viktig for den politiske kampen, som for eksempel Streik, sier Tor.

− Folkelig musikk, er det et passende stikkord for MAI?

− Veldig dekkende, men begrepet er jo heller ikke definert, sier Arne.

• Les også: Revolusjonære toner? (Klassekampen)

Fellesskap og identitet

Plateselskapet MAI ble altså til i ei tid da Bob Dylans Times they are a-­changing nesten kunne tolkes helt bokstavelig – det var mye politikk i lufta. Ikke minst venstreradikal.

− Hadde MAI noen politisk betydning?

− Vanskelig å svare på. Kanskje var vi limet mellom folk, et miljø som skapte et solidarisk fellesskap, ga oss en sterk identitet. Men MAI har nok betydd mer for norsk musikk og kultur enn for norsk politikk sier Tor.

Mens Arne legger til:

− Det var kult å være med på det vi trodde var et vinnerlag. Og innflytelsen på nordnorsk kultur var sterk – ja, nordnorsk visekunst var sterkt overrepresentert hos MAI.

Brødrene Bernhardsen ser tilbake på ei tid der trønderrockbandet Prudence med Åge Aleksandersen som frontfigur fikk tilbud om å gi ut sin siste plate på MAI – men takket nei – mens Hans Rotmo i Vømmel Spellmannslag ikke fikk platekontrakt med noen andre plateselskaper enn MAI. Det var tøffe tider.

• Les også: Sjekk lønna i over 100 bransjer

Inspirasjon fra Sverige

Samtidig levde den svenske prog-rocken i beste velgående. Brødrene Bernhardsen forteller at de i MAI visste godt hva svenskene holdt på med. I kampen mot EEC ble også mange svenske band brukt fordi vi ikke hadde noe lignende. Hoola Bandoola Band, de svenske «superstjernene» med Bjørn Afzelius og Mikael Wiehe i spissen trakk fulle hus i Norge og ga sårt tiltrengte penger til plateselskapet MAI.

− Arne Bendixen hadde eneretten til den svenske progressive musikken på det norske markedet, men gadd ikke gjøre noe med det, sier Tor som ikke sterkt nok kan få understreket hvor stor betydning svenskene hadde for MAI .

• Les også: Dette må du vite om pensjon

Demokratiske diskusjoner

Dette CD­prosjektet har de fire som står bak det – brødrene Bernhardsen pluss lydfreak og tillitsvalgt på Nationaltheateret Bjørn Moe og musikkskribent Arild Rønsen – tenkt på i lang tid. Det siste året har vært produksjonsår. Ifølge brødrene har det vært dugnadsarbeid. I tekstheftet kan vi lese følgende:

«Låtutvalget har blitt til gjennom kameratslige og demokratiske diskusjoner og avveininger. Vi har fått nødvendig hjelp fra venner og bidragsytere. Utvalget har endret seg flere ganger underveis, og alle vil sikkert savne noen av sine favoritter.»

− Utvalget er representativt, men ikke alt er representert, sier Arne.

Tor forteller at de færreste av MAIs utgivelser – vi snakker om 74 LP-er og 16 singler – er tilgjengelig på CD. Digitaliseringen har for det meste skjedd fra vinyl. Likevel er lyden ifølge bernhardsenbrødrene fantastisk. Arne unnlater for øvrig ikke å nevne at det er Universal – representant for monopolkapitalen (!) – som utgir boksen.

• Les også: Revolusjonære toner? (Klassekampen)

Fisk, profitt og kapitalisme

Og de har sjølsagt også sine egne favoritter: Arne nevner Front Teatrets Halvstore Halle’s hermetikkfabrikk, låtene til Tanabreddens Ungdom og Geir Lystrups «Sørgemarsj for Juan» – mens Tor trekker fram Østerdalsmusikk, Bryggerigangen Bluesbands «Jeg er for lat» og Stein & Jord med «Gummikuler».

Snipp snapp snute

Så er spørsmålet – hvilken artist er den viktigste for plateselskapet MAI?

− Vømmøl Spellmannslag dro inn absolutt mest penger, mens en musiker som Steinar Ofsdal kanskje er den som har satt sterkest preg på flest skiver. Ofsdal produserte salgssuksessen og Grand Prix­vinneren Samiid Ædnan, og lagde den siste plata vi ga ut – Hat Trick – ei plate han vant Spelmannsprisen for.

− Skjer det noen politisering av dagens musikk­ og kulturliv?

− Må jeg mene noe om det? sier Arne, og gjør nettopp det.

− Det er en annen tid nå, det kan virke som om musikerne ikke i samme grad oppfatter at de trenger organisering, på den annen side er Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) et uttrykk for det motsatte. Men musikerne er ikke politisk bevisstløse i dag heller. Og det er lett å få musikere til å stille opp gratis for politiske saker de tror på.

− I 1983 var eventyret MAI over – hvorfor?

− Vi manglet penger. Og hadde jobbet i motbakke i mange år. I 1982 var vi slitne. Vi begynte å bli uenige om hvor vi skulle videre, og vi hadde heller ikke noe kjempevalg å satse på, sier Tor Bernhardsen.