Prest: – Vi idylliserer å kjøpe småbruk, å bo på en øy eller på Grünerløkka

Jo Straube

jo.straube@fagbladet.no

– Han gjør det han får beskjed om, og mer enn det. Han er sosial, og guider også turistene, forsikrer Ragnvald Todal (75), skipperen som i dag fører Sundbåten mellom de fem øyene byen Kristiansund består av.

Mannen han snakker om er byens prest, som har kommet om bord for å spise matpakka si mellom dagens to gravferder.

Byens prest, Sindre Stabell Kulø (44), er en mann med mange baller i luften.

Jo Straube

I mange år var han nestleder i Fagforbundet teoLOgene og har vært styreleder i Bunadsgeriljaen. I tillegg tar han et par vakter i måneden som «plikthugger» om bord på Sundbåten, en yrkestittel for matros som stammer fra den gangen man hugget ved til dampkjelen.

– Sundbåten er verdens eldste transportselskap, like gammel som trikken i San Francisco. Den kom før brua kom gikk natt og dag, forteller presten over kaffekoppen han har forsynt seg med fra kaffeautomaten om bord.

FERGELUNSJ: Når Sindre Stabell Kulø kan, lar han bilen stå og tar ferga. Ofte stikker han innom kollegaene om bord for en kaffe og en prat. I dag tok han med matpakka om bord. 

Jo Straube

Ferga som forbinder

Kristiansund er et øysamfunn, men ifølge Kulø merker man det ikke, fordi byen er bundet sammen av bruer og av byferga.

Dette gratis kollektivtilbudet mener han er et viktig sosialt utjevnende tiltak, særlig etter at byen fikk bomring.

– Mange som ellers ikke ville kommet seg ut, kommer seg ut. Flere som tar Sundbåten, har kanskje ikke snakket med andre den dagen. Da er det viktig å bli møtt med et vennlig ansikt, at noen sier god dag eller slår av en prat. Ferga er mer enn bare å komme fra A til B, sier presten.

EN GOD MATROS: Ifølge skipper og «tidligere pensjonist» Ragnvald Todal (75) er presten en grei kollega å ha om bord når han tar matrosvakter et par ganger i måneden. - Han gjør det han får beskjed om, og mer enn det, forsikrer han. 

Jo Straube

Turen over sundet tar ikke lange tiden, så for å få spist opp og drukket kaffe før neste begravelse, snakker presten fort mellom tyggene.

At mange vet at Kulø ikke bare er matros om bord, men også prest, gjør nok noe med samtalene han har med noen av passasjerene, men alle som jobber om bord er opptatt av å ta folk godt imot.

Bærtur

Når ferga klapper til kai i sentrum igjen, smetter skipperens kone bortom torget for å kjøpe for å kjøpe tyttebær, siden hun ikke har rukket å plukke i år. Hun er matros om bord i dag. Mens ferga venter på matrosen, slår presten og skipperen slår av en prat på kaia.

Før ferga fortsetter ferden på kryss av tvers av sundet og presten finner tilbake til bilen for å rekke neste begravelse, rekker han også å få med en plomme i hånda.

Jo Straube

Småbyidyll

Det ansporer Kulø til å framsnakke småbyen.

– Vi idylliserer å kjøpe småbruk, å bo på en øy eller på Grünerløkka. Men det er veldig mange verdier ved å bo i en småby: Man bor billig, har kort vei til alt, ingen pendling og et bredt utvalg av fritidsaktiviteter og kulturtilbud.

Småbylivets kvaliteter er undervurdert, mener han. Det har han tenkt på særlig etter hvert som hans to barna har vokst til.

Når prestens bil ruller sakte gjennom gravlunden, møter han et barnehagefølge og en turgåer som lufter to hunder. Ifølge Kulø er gravlunden blitt et turområde som bringer døden nærmere livet. En leken treåring er like velkommen som et gravfølge.

Jo Straube

– Det er noe unikt for oss, som jeg syns er fint. For ikke lenge siden kom det en barnehage forbi da vi gikk ut med kisten. De pårørende sa at de gjerne kunne være med å se hvordan kisten ble senket i jorda. Det var en fin opplevelse.

En velorganisert livsstil

Hver gang kirkeorgelet blåser en begravelse i gang, har et stort usynlig apparat vært i sving. Prest, kantor (musiker), begravelsesbyrå, gravferdsansatte og juridiske folk.

– Det er mange som vi ikke ser, men som er viktige. Faktisk er vi en hel bransje i drift.

Kulø er ikke bare prest. Han er også prost, en slags daglig leder for de ti prestene i prostiet. Arbeidsoppgavene strekker seg fra å planlegge prestenes ferieavvikling til å sørge for at alle de 40.000 menneskene i sognet har tilgang til prestetjenester.

– Vår bransje er regulert av moderne arbeidsliv. Det merker jeg i jevnlige møter med tillitsvalgte. I kirka har vi bra avtaleverk og respekt for avtaleverket. Mye kollektive avtaler.

En av ulempene som prest er at man jobber veldig mye i andres fritid.

– Når andre har påske og pinse og søndagsfri, så jobber vi. Når man får familie, så merker man at dette er en livsstil. Til gjengjeld er det luksus mandag morgen, da har vi fridag. Da er jeg ofte på sjøen.

ALLTID BEREDT. Båtnøkkelen ligger alltid klar i bilen. Mandag er fridag, og tilbringes ofte på sjøen.

Jo Straube

Variert hverdag

Noe Kulø verdsetter i jobben som prest er at det er stor frihet i hvordan man utfører gjerningen.

– Jeg tror det er sunt for alle yrkesgrupper å ha et bein i en annen leir. Da ser man gjerne ting fra flere vinkler. Hvis all input du får gjennom hverdagen kun er i det du utdannet deg til for mange år siden, kan det være demotiverende. Å ha impulser fra andre steder tror jeg gjør oss til bedre prester. Derfor møter jeg god støtte fra min arbeidsgiver til å gjøre andre ting utenom arbeidstiden.

PÅ VEGNE AV VENNER: Sindre Stabell Kulø forteller at også Kristiansund har begynt å få noen begravelser uten folk, slik som Kristoffer Schou skrev om i boken fra 2009. – Det er ikke bare et hovedstadsfenomen lenger.

Jo Straube

I dag er det to gravferder. I forkant av urnenedsettelsen tidligere på dagen, slo han av en båtprat med en oppmøtt sjøulk, og begravelsen han er på vei til er for en som fór til sjøs som 15-åring.

– Verdig, men lave skuldre. Det er idealet her, forteller Kulø, mens han kler på seg skifter til prestekappen.

Det er høytid, men det skal ikke være ikke for høytidelig, synes han. Noen er avhengig av small talk før gravferden går i gang, andre vil rett på sak. Hva som passer de pårørende best, forsøker han å se an for å komme i møte.

TIL MINNE OM: For få år siden fikk Kristiansund også en navnet minnelund, noe teologene i Fagforbundet lenge har ønsket, fordi det handler om å gi folk muligheten til å velge et relativt rimelig gravminne.

Jo Straube

Det beste er óg det verste

– Det jeg liker aller best, men også det som til tider gjør jobben tung, er at man får bety noe i viktige faser i folks liv, sier Kulø.

Om det er dåp, konfirmasjon, bryllup eller gravferd: Som prest får man stor tillit på kort tid.

– Og det er ikke fordi jeg har noen spesielle egenskaper at folk åpner seg, det er bare på grunn av yrkestittelen. Når pårørende forteller meg alt om livet til noen som skal gravlegges, er det bare fordi jeg er prest, ikke fordi jeg er spesiell.

BEGRAVELSESBRANSJEN: Sindre Stabell Kulø er opptatt av gode relasjoner og har et godt samarbeid med byens begravelsesbyråer. I dag representert ved Stein Ove Karlsen.

Jo Straube

Medaljens bakside

Han kommer ofte tett på sorg og fortvilelse. Han skal være der for folk i vanskelige stunder, uavhengig av hva som måtte foregå på hjemmebane. Det er også hans oppgave å melde dødsbudskap.

– Da får jeg en telefon og må omstille meg på kort tid. Det er emosjonelt tøft, og som oftest noe som jeg står alene i.

Iblant må han «tenke på stiften i skoen». I en gravferd kan det være noen som sier som plutselig berører ham i sitt eget liv.

– Det gjelder å finne en balansegang. Vi kan bli for profesjonelle og distanserte, samtidig er det en jobb som er viktig å legge seg fra når man går hjem.

For dem som er i gravferden skal den oppleves som ivaretatt av en som har gjort det før og har en slags rutine.

– Samtidig blir jeg alltid berørt, og vi får bare én sjanse til å gjøre det rett. Hvis vi blir maskiner her, da er noe feil.  

– Men når det er ferdig, da er det ferdig. Ikke min sorg. Da skal jeg kanskje kjøre unger på fotballtrening.

Eller som nå: Videre til et møte om administrasjon.