Ritas retrett

Werner Juvik

Rita Nilsen hilser med et fast håndtrykk og et sikkert blikk. Arven fra tida som barneprostituert og gatebarn merkes ikke. Men frykten sitter i.

2014091112000020141010081019

«Jeg er livredd for å bli avhengig av Nav.»

nina.berggren.monsen@fagofrbundet.no

Reisen fra livredd gatebarn til daglig leder for en anerkjent institusjon har vært lang. I dag framstår Rita som bunnsolid. Men det vanlige livet hun har kjempet så hardt for å oppnå, viser ingen nåde.

– Det hadde jo vært greit å bli spart for noe, sier Rita med et forsiktig smil.

Før sommeren måtte hun fjerne et bryst i en kreftoperasjon.

– Jeg er mest redd for å bli deprimert, sier Rita.

Hun frykter at nedsatt immunforsvar skal sende henne ned i «et helvetes dypt mørke». Der har Rita vært før. Men nå er hun på bakeriet på Lillestrøm stasjon.

– Det er så fint her, sier hun og slår ut med armene. Rita har gode barndomsminner herfra. Da hun var liten, var lokalene hovedinngangen til Lillestrøm stasjon, og hun var der på vei til hytta i Rælingen med besteforeldrene sine.

– Billettluka var her, sier Rita og lener seg over det som i dag er kafédisk.

Saldoen på Ritas konto for gode barndomsminner er lav. De få hun har, pleies ømt. Frokostmøtene på jobben legges ofte til bakeriet. På fritida søker hun skogens ro.

– Jeg alene med trærne. Det er gode minner, sier hun og avslører to sjarmerende smilehull.

Rita havnet på gata da hun var knappe 14 år. Allerede som tiåring hadde hun hengt med alkoholikere og prostituerte og lært litt om hvordan hun skulle skaffe penger til rus for å fjerne smerter og angst for en stakket stund.

Jentungen tryglet barnevernet om å få komme på barnehjem, men ønsket ble aldri oppfylt. I stedet sov hun i underetasjen på Rikshospitalet eller i telt på Ekeberg. De få gangene hun var så heldig å få overnatte hos noen, lå frykten for å bli kastet ut som en klump i magen.

– Hadde barnevernet gjort jobben sin, hadde jeg sluppet å bli prostituert som barn, sier Rita.

Hun beskrives som tålmodig, snill og fordomsfri, men kan bli «så sint at hun revner» av visse personer i den offentlige helse- og omsorgssektoren.

Etter ett år på gata, møtte tenåringen Rita en gutt som var pinsevenn. De ble kjærester, og hun ble med i Pinsemenig¿heten. Det reddet livet hennes. Ikke frelsen, men at hun fikk fire rusfrie år.

– Hodet mitt hadde ikke tålt at jeg fortsatte å sniffe bensin, sier hun.

Men også i menigheten var hun redd.

Fanatismen skremte henne like mye som livet på gata, og hun måtte bort.

– Hvis du spør meg hva som er verst av rus eller religion, så er i hvert fall ikke svaret mitt rus, sier Rita.

Rita forlot Pinsemenigheten, fikk seg jobb og leilighet. Men fire år som nykter hadde ikke fjernet tørsten. I flere år kombinerte hun rus med full jobb.

Da hun mista jobben, skar det seg helt. Med uføretrygd forsvant håpet om et vanlig liv.

En nabo forsto alvoret og ringte en tørrlagt alkoholiker etter hjelp. Da telefonen kimte hos Petter Lange klokka ni en lørdagskveld, nølte han ikke. Han dro fra Nesodden til Vålerenga for å hjelpe en totalt ukjent dame fra å drikke seg i hjel.

– Jeg har vært gjennom dette selv. Det forplikter. Du sier aldri nei til å hjelpe noen, forklarer han alvorlig på telefonen.

Petter fant en Rita som knapt visste hvem hun var, og bar den lille sammenkrøpne kroppen med seg til avrusning.

Siden har de to vært bestevenner.

De første åra som rusfri skrev hun boka En alkoholikers hverdag, basert på egne dagboknotater.

Da Rita turte å begynne på skolen igjen, skjønte hun at det virkelig gikk riktig vei. Karakterboka fra barneskolen inneholder kun to karakterer. En Meget i musikk og en God+ i matlaging.

– Jeg kan ikke huske å ha vært med på noen av tingene, sier hun og ler tørt.

«Karakterboka» inkluderer i dag blant annet medisin grunnfag, klassisk akupunktur og fordypning i avhengigheter, atferd og atferdsforstyrrelser skapt i barne- og ungdomsår.

Utdanninga setter Rita i posisjon til å hjelpe andre. Hun som hadde bestemt seg for at hun aldri skulle jobbe med rus, ombestemmer seg når hun ser de positive virkningene akupunktur har på rusavhengige og pårørende, og lærer å behandle psykosomatiske smerter.

På bakrommet i klesbutikken til ei venninne starter hun en liten klinikk. Siden har det ballet på seg, og Rita leder i dag det rusfrie dagsentret Retretten, som mottar både private og statlige overføringer.

Retretten hjelper tidligere rusmisbrukere på veien tilbake til et rusfritt liv, gjennom veiledning, akupunktur og kurs. De fleste som jobber der, har vært rusmisbrukere.

– På Retretten bruker de fortida si til noe positivt, ved å hjelpe andre, sier Rita.

Cellegiften har tatt knekken på nesten alle øyevippene, men de store, brune øynene glitrer når Rita snakker om Retretten. Om at det var dit Erna Solberg la et av sine første besøk som statsminister, og om alle de tusen som får behandling hvert år.

Rita er et arbeidsjern. Ifølge kollegene jobber hun omtrent 20 timer i døgnet.

Hun engster seg ved tanken på at hun skal bli så syk av kreften at hun må sykmelde seg.

– Jeg er livredd for å bli avhengig av Nav, sier hun, før hun for femte gang i løpet av intervjuet blir avbrutt av mobiltelefonen.

Rita tar seg tid til å svare. Mange av dem som ringer har ingen andre å snakke med.

– Det blir gjort for lite for at personer skal klare seg den dagen de sendes ut fra behandling. Folk bør heller slippe den smertefulle avrusningen hvis det ikke fins noe tilbud til dem den dagen de er rusfrie, sier hun.

Kontrasten fra møtet med det offentlige som ung rusavhengig til middelaldrende og nykter kreftpasient, er stor.

Rita blir rørt av oppmuntringen hun får fra de ansatte i helsevesenet og tilbudene om alt fra brystprotese, parykk og sminkekurs til mestringskurs for par.

– Hvilke tilbud får en rusavhengig? spør Rita.

Mestringskurset hun har utviklet har høstet stor anerkjennelse, men blir ifølge Rita ignorert av det offentlige hjelpeapparatet.

Parykken hun fikk, har hun for øvrig ikke brukt. Den klør. Etter at håret falt av har hun mest gått i stråhatt. Hun tar den av under intervjuet, men setter den raskt på igjen når det skal tas bilder.

– Jeg føler meg ikke sjuk, men hvis jeg ser bilde av meg uten hår, tenker jeg, faen, du er sjuk, sier Rita.

Det vanlige livet kan også være søtt. Som når hun møter mannen i sitt liv. Rita har nemlig verdens beste mann. Det vil si,
verdens kjedeligste. Han overrasker aldri med kinobilletter eller blomster.

Det var aldri snakk om noen stormforelskelse. Rita er for traumatisert til å kaste seg ut i noe sånt. Tilliten ble bygd opp over lang tid.

Norskamerikaneren Jan, som kjæresten heter, ble sendt til Vietnam som 18-åring. Begge vet mye om å være ung og redd.

En gang overrasket denne dønn forutsigbare mannen. Ikke da han fridde etter ti år, men da han overrakte forlovelsesringen. Den var så blendene stor at hun gjemte den i en skuff.

Så fikk Rita kreft. Siden har den glitret på fingeren.

Rita Nilsen

Alder: 52

Bor: Sammen med mannen i sitt liv og hunden Lucky.

Yrke: Daglig leder for det rusfrie dagsenteret Retretten.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy