Rumenske Ana (31) tvang sin norske ektemann til å organisere seg

ANNE SIRI RENÅ (tekst)

anne.siri@lomedia.no

INGUN ALETTE MÆHLUM (foto)

Ana Myrlunds (31) barndom ligner barndommen til de eldre menneskene hun besøkte som lærling i hjemmetjenesten i Sørreisa kommune, selv om aldersforskjellen er stor. Hver lørdag varmet de vann, sånn at hun og de åtte søsknene kunne bade til helga. De lekte alltid ute, og hadde ikke tv hjemme. Bursdagsbarnet fikk kanskje en liten sjokolade på dagen sin, og på julaften ble de glade for en appelsin. Klær arvet de av norske sørlandsfamilier som sendte dem pakker.

– Jeg synes ikke jeg gikk glipp av noe. I julen gikk vi rundt og sang vi for de eldre i nabolaget. Vi byttet ingen gaver, men vi hadde fellesskapet, forteller hun.

Selv feirer hun ikke bursdag for barna sine noe særlig før de spør om det selv. Hun synes norske selskaper kan være vel overdådige.

BARNDOM: Julefeiring med søsken. Ana er den høyeste av dem.

privat

Jenter trengte ikke skolegang

Ana Myrlund snakker som om hun er en ganske gammel dame, men hun var altså barn i en fattig og streng pinsevennfamilie på den rumenske landsbygda på 1990-tallet, rett etter kommunismens fall.

Nå sender hun penger hjem til foreldrene, sånn at de kan kjøpe inn litt ekstra til jul. Hun savner hjemlandet når høytiden nærmer seg. I Norge er vi innhentet av stress og kjøpsjag, synes hun.

Ana Emerich het hun den gangen. Da hun var ferdig med åtte år på skolen, mente moren det var nok. Datteren skulle jo uansett gifte seg og få barn, så mer utdanning var det ingen vits i.

BARNDOM: Ana Emerich med familien i Batesti i Romania. Hun står i midten og har rød jakke på.

Privat

Dette er reglene for pinsevennkvinnene i Batesti, sørvest i Romania:

• skjørtet skal alltid dekke knærne
• skaut på hodet
• ingen smykker
• aldri sminke
• Håret skal ikke henge løst når du er gift.

– Jeg lever ikke som dem nå, men jeg respekterer dem. Jeg synes nordmenn også bør være litt mer åpne overfor folk med en annen religion. Her er religion veldig personlig, mens mange utlendinger er vant til at den er synlig, sier hun.

Skrot au pair-ordningen

Overraskende nok, fikk hun likevel lov til å reise til Kristiansand en sommer for å plukke både jordbær og potet og stable ved, som mange sesongarbeidere gjør.

Faren hennes kommer fortsatt til Sørlandet om sommeren. Han bor i ei campingvogn og står opp grytidlig alle dager. I august reiser han tilbake til Romania, 30 000-40 000 kroner rikere.

I 2004 kom Ana Myrlund tilbake til Rogaland, denne gangen til Randaberg for å være på «kulturutveksling», som au pair-ordningen kalles. Søsteren hennes var allerede au pair. Lite visste Ana Myrlund om at dette en vakker dag skulle føre henne til en enebolig på et lite sted i Nord-Norge, med høner i uthuset.

Vi gjør intervjuet på kjøkkenet i dette huset nå, ute snør det, det skumrer og plutselig er det mørkt, og snart kommer sjuåringen hjem fra skolen. Hun har grønn kjole og kul på magen; i mars kommer barn nummer tre. Et risikosvangerskap, sier legen.

Som au pair, passet Ana Myrlund to små barn, hun handlet inn og laget mat, smurte matpakker, strøk klær, til og med barnas t-skjorter skulle være glatte. Nå hater hun å stryke.

– Jeg ble utnyttet, tenker jeg når jeg ser tilbake. For 3000 kroner i måneden skulle jeg gjøre «alt», selv om avtalen var å passe barn, sier hun.

Hun har fortsatt kontakt med familien hun jobbet for, men mener tiden er inne for å skrote selve au pair-ordningen. Det samme mener LO sentralt og Fagforbundet, hennes eget forbund.

– Det positive var at jeg lærte språket skikkelig, sier hun på dialekt, nesten uten aksent.

Au pair møtte flytekniker

Hun lå slett ikke på latsiden det første året hun var i Norge. Hun hadde ulike vaskejobber, var stuepike på ett hotell, frokosthjelp på et annet, barnevakt. Fagforeninger hadde hun ikke hørt om ennå, det var ikke vanlig i Romania. Eller de var tett knyttet til politiske partier, og var kjent for mye prat, men lite handling.

GIFT: Ana Emerich byttet etternavn til Myrlund da hun giftet seg med Mats Ole Myrlund i 2006.

Privat

Innimellom slagene rakk hun å gå på stevnemøte med en kjekking fra Troms, og nøyaktig én måned etterpå spurte han om de skulle være kjærester. Datoen var 1. april, men det var ikke noe lureri. Han var en rolig og ordentlig gutt.

– Han drakk litt vin og tødde opp, og jeg sa ja, forteller hun, fortsatt med glitter i øynene.

Året etter giftet hun seg med flyteknikeren, fikk nytt etternavn og de tok snart over huset etter farmoren hans i Sørreisa. 91-åringen bor fortsatt i sokkelen, mens foreldrene hans har hus et kjapt øyekast ut av Ana og ektemannens kjøkkenvindu.

– Han ordner med ungene, han lager mat og gjør det meste. Han har blitt mammas favoritt i familien, ler hun.

Fagforenings-nerd

Ana Myrlund utdannet seg til helsefagarbeider, og ble snart kontaktet av Fagforbundet. Skeptisk, først. Hun trodde de prøvde å selge henne et eller annet, at hun skrev under på noe hun ikke visste hva var. Senere skulle hun selv bli skolert tillitsvalgt og reise rundt på oppdrag, blant annet som leder for forbundets ungdomsutvalg i Troms.

Hun nærmest tvang ektemannen til å organisere seg. Nå er han klubbleder for Norsk Helikopteransattes Forbund ved flyplassen i Bardufoss.

Det hender hun hjelper til med å formulere både møteinnkallinger og protokoller. Ana Myrlund har nemlig blitt den typen som rigger seg til foran pc’en og ser på direktesendinger fra Fagforbundets landsmøte eller LO-kongressen. Kanskje er hun delegat selv om noen år.

MØRKETID: Ana Myrlund stresser minst mulig før jul, men sjokoladekalender i vinduet er ok. Sønnen Nicolay har kommet hjem fra skolen.

INGUN ALETTE MÆHLUM

Hjertet lever sitt eget liv

Da hun ble gravid med sitt første barn i 2010, var hun konstant svimmel og dårlig. Hun som skulle hjelpe pasientene med dusjing og andre daglige gjøremål, fikk plutselig nok med sine egne. Historien gjentok seg med andremann i magen i 2014, men legen mente fortsatt at det ikke var noe spesielt. I år bestemte ekteparet seg for å satse på et tredje barn – og Ana ble like dårlig. Hun skiftet lege, og 19. september ble hun lagt inn for hjerteoperasjon. Hun ble fortalt at hun er den første gravide i Norge som har fått denne operasjonen. Nå har hun et risikosvangerskap, og må ta mye hensyn. Hun er sykemeldt fra jobben som personlig assistent i kommunen, for en dame hun «kjenner bedre enn sin egen mor».

I mars føder hun med keisersnitt.

– Jeg er glad jeg fikk operasjonen i Norge. Rumenske offentlige sykehus er som tatt ut fra en skrekkfilm. Hvis du ikke stikker penger i lomma på personalet, får du ikke tjenesten du har krav på, forteller hun.

FRUKT: Hun sender litt ekstra penger til foreldrene i Romania før jul, sånn at de kan kjøpe noe ekstra å spise.

INGUN ALETTE MÆHLUM

Høye ambisjoner

Helsefagarbeidere fra Somalia og Eritrea satte seg ned med henne på sykehussenga. De hadde lange samtaler om mye mer enn hjerte og svangerskap.

– Mange skjønte ikke hvorfor de var organiserte. Jeg forsto at vi må være helt konkrete når vi verver medlemmer, sier Ana Myrlund.

Hun mener det er viktig å løfte fram fagbevegelsens milepæler: ferie, feriepenger, overtidsbetaling. Å snakke om billige forsikringer er ikke nok, mener hun.

Hun tror mange som jobber svart, faktisk ikke er klar over at de ikke bidrar til samfunnskassen, nettopp fordi de aldri har blitt spurt om å bidra.

– På landsmøter og kongresser er det alltid et mediekjør rundt mangelen på innvandrerdelegater. Hvorfor er det fortsatt så få, tror du?

– En kan aldri tvinge noen. For de aller fleste er det skremmende å snakke et nytt språk foran så mange mennesker. Vi må finne den rette måten å inkludere på, få folk til å føle seg trygge på. Husk også at ikke alle utlendinger er mørke i huden! sier Myrlund, lys som bare det.

Ana Myrlund kan bli leder i Fagforbundet i Sørreisa på nyåret. Hun vil være en pådriver, finne nye måter å få med folk på.

Først skal hun føde.

– Men jeg er ikke en som sitter hjemme i en boble selv om jeg har en liten baby, smiler Ana Myrlund.