Rykker ut på vegne av gråtende barnehageansatte: – Nå er det ekstremt

Ida Søraunet Wangberg

ida.wangberg@fagbladet.no

– Var det i mars at VG ringte? Da fikk jeg helt hetta. «Hei, det er Frank Ertesvåg fra VG». Jeg bare: «Æææææ!»

Berit Tevik ler.

De to siste årene har lederen for Fagforbundet Barn og oppvekst Oslo vært en tydelig stemme for en av de mest smitteutsatte yrkesgruppene i landets mest smitteutsatte område.

I mediene har hun blant annet fortalt om barnehageansatte som «gråter på jobb over smitterisiko og altfor mye å gjøre» (VG) og at de «ønsker å bytte yrke fordi de ikke orker å jobbe der lenger» (Dagbladet).

De mange medieoppslagene har ikke kommet av seg selv. Sammen med styret i fagforeninga har hun sendt utallige e-poster til journalister og mediehus, og skrevet leserinnlegg om alt fra vaksineprioritering og stenging av barnehager til gratis munnbind.

– De vet hvem vi er, det er viktig for våre medlemmer. Det er en tilbakemelding vi har fått hele veien, at de føler seg glemt, at de ikke blir sett. For mediene skriver ofte bare om lærere og barnehagelærere, og det er så sinnssykt mange flere som jobber der!

Men selv om det å jobbe for synlighet i mediene har vært en bevisst strategi, er ikke den samme synligheten noe hun er superkomfortabel med.

– Overhodet ikke. Jeg har aldri hatt noen ambisjon om å bli leder, og det er fordi jeg egentlig ikke liker å stå i front, jeg synes det er litt vanskelig. Men det har blitt lettere, jeg har blitt flinkere. Og det er viktig for medlemmene våre at vi synes.

AT HUN BEGYNTE Å JOBBE i barnehage, var egentlig litt tilfeldig. Det var egentlig skuespiller hun skulle bli. Men da hun ikke kom inn på dramalinja på videregående, og ikke hadde noen plan B, ble det fagbrev som servitør i stedet. Etter mange år i restaurantbransjen, med sene kvelder, mye helgejobb og en del festing, meldte behovet seg for noe annet. Karrierebyttet har hun ikke angret på.

– Å komme på jobb og få en klem, liksom, det er jo verdens koseligste ting.

– Hvordan er situasjonen i barnehager og skoler nå, etter to år med pandemi?

– Mange er kjempeslitne. Jeg fikk en epost i helga: «Nå er jeg smitta, men har en kollega som skal tilbake på jobb. Han har en prematur nyfødt unge hjemme. Kan jeg gjøre noe for å tilrettelegge?» Og så er svaret: «Nei». Det er ingenting vi kan kreve. At han skal jobbe på kontor uten noen andre rundt seg? Det går ikke. Så de må snakke med legen, da. Det er kjempevanskelig, for jeg har ikke noe svar. Det er en pressa situasjon i barnehagene uansett, alle som er på jobb i en barnehage trengs i en normal situasjon, og nå er det ekstremt.

– Er det snakk om en bemanningskrise?

– Ja ja, men det har det vært snakket om i så mange år. Den lovfesta bemanningsnormen er for dårlig. Det har vi sagt ifra om hele tida. Vi må ha full bemanning hele dagen. Men det kan jo se ut som de begynner å lytte litt nå, da. Det er lov å håpe, i hvert fall.

GODT HUMØR: Fireåringen Hermans duplo er relativt ryddig organisert når Fagbladet kommer på besøk.

Anita Arntzen

I STUA STÅR FIREÅRINGEN Hermans Duplo sirlig plassert under en teak-reol fra 1960-tallet, som Tevik har arvet fra besteforeldrene. I eneboligen på Jessheim bor også eldstesønnen Johannes på elleve år og samboeren Håvard. De flyttet hit da Johannes var liten, fra en leilighet på 38 kvadrat i Oslo. Med en kommunal og en statlig lønning kom de ikke langt innenfor hovedstadens fylkesgrenser da samboeren insisterte på å kjøpe hus.

For henne var det ikke så farlig. Hun var vant til å bo trangt i en toromsleilighet, der hun og moren delte soverom fram til hun var 18. Men samboeren fikk viljen sin, og moren flyttet etter til Jessheim.

– Hu bor rett bort i gata her, sier Tevik, på den brede trønderdialekten hun har arvet fra moren, som er fra Orkdal. Men den er det stort sett bare trøndere som får høre, til alle andre går det på pent oslomål.

Dialekten er ikke det eneste hun har arvet fra moren Randi, som jobbet i Fagforbundet inntil hun nylig gikk av med pensjon.

{s1}

For det var kanskje ikke helt tilfeldig at det var på Youngstorget 1. mai at lille Berit meldte sin ankomst. Riene satte i gang, akkompagnert av Kampen Janitsjar, og dagen etter var den lille jenta ute.

I oppveksten tråkket hun i gangene til Norsk kommuneforbund, der moren jobbet i informasjonsavdelingen. Selv om det først var i voksen alder hun selv ble en del av fagbevegelsen, har hun fått med seg det politiske verdigrunnlaget hjemmefra.

Hun ble tidlig med i Framfylkingen og Rød Ungdom, og dro med seg venner på Palestina-demonstrasjoner.

TAKKER MOR: Berit Tevik takker en tålmodig mor for sin egen suksess - og tilføyer at hun selv ville låst inn eldstegutten sin i kjelleren om han hadde begynt å oppføre seg som Berit gjorde på hans alder.

Anita Arntzen

TEVIK BESKRIVER MOREN og hele familien som åpen og inkluderende. Selv gikk hun i en klasse med 15 forskjellige nasjonaliteter, og husker godt da hele klassen gikk i fakkeltog etter det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen, som var oppvokst i samme by og ett år eldre enn dem.

I klassen var det også elever med vidt ulike familiebakgrunner. Tevik vokste opp med moren som aleneforsørger, etter at foreldrene gikk fra hverandre da hun var to år.

– Jeg har alltid tenkt på papparollen, hva det er for noe. Pappa var en kjempefin fyr, alle vi som var rundt ham var veldig glade i ham, men han var kanskje ikke verdens beste pappa.

Da hun selv fikk barn, fikk de to et nærere forhold. Da faren døde i 2014, satt hun der sammen med ham.

– Selvfølgelig skulle jeg ønske at vi hadde hatt bedre kontakt. Jeg prøvde å få til det, men det funka ikke. Og da er det noe med å bare akseptere det. Jeg har vært veldig bevisst på å legge det fra meg, for jeg tror jeg bare hadde ødelagt for meg selv om jeg hadde gått rundt og vært bitter for noe som ikke var. Det var den pappaen jeg fikk. Så har jeg hatt mamma, som har gjort alt for meg.

Det har vært de to, alltid, gjennom alt.

– Hun har jo vært gjennom all dritten min, stakkars. Det var hun som hadde meg i tenårene. Jeg har sagt det mange ganger: Hvis Johannes begynner sånn, kommer jeg til å låse ham ned i kjelleren, sier Tevik og ler.

– Jeg var ordentlig stygg i kjeften. Veldig mye sint. En skikkelig opprørsk tenåring. Det var sikkert ikke noe lett for mamma. Men jeg har sagt unnskyld altså, mange ganger.

Å KOMME UT I ARBEIDSLIVET som servitørlærling for den prisbelønte kokken Bent Stiansen, strammet opp den opprørske ungdommen. Hun elsket å jobbe som servitør, men ikke alle gjester var like hyggelige. På golfklubben der hun jobbet, var det en fyr hun syntes var ufyselig. Da Tevik visste at hun bare hadde ei uke igjen på jobb før hun skulle slutte, sa hun ifra til ham.

– Det syntes jeg var så deilig. Det var så godt å liksom: «Vet du hva, du kan faktisk ikke prate sånn til meg.»

Akkurat hva hun sa, husker hun ikke, men vedkommende ble ikke videre blid.

– Det ble dårlig stemning, men det gjorde godt å si ifra. Det er noe med å stå opp for seg selv.

Noe av den samme følelsen har hun kjent på i tillitsvalgtrollen også. Hun husker veldig godt første gang hun følte seg skikkelig godt forberedt som hovedtillitsvalgt til et møte med arbeidsgiver.

{u1}

– Du møter gjerne hersketeknikker, og så kan du møte dem med fakta: «Dette har skjedd, dette har dere ikke gjort», henvise til avtaleverk, være konkret og tydelig. Da kjente jeg på at dette fikser jeg faktisk veldig godt.

Tevik ble plasstillitsvalgt nærmest med en gang hun begynte i barnehagejobben. Hun har kronisk «rekke-opp-hånda-syndrom», som slår ut i den pinlige stillheten som oppstår etter noen spør om noen kan ta på seg noe.

– Jeg tenker «stakkars de folkene». Jeg vet jo hvordan det er, å spørre om noen kan ta på seg en oppgave, og så er det ikke en kjeft som svarer. Så jeg har rukket opp hånda litt, da.

Men hun har blitt flinkere til å si nei.

DA HUN BLE SPURT om å lede forbundets største fagforening i to nye år, svarte hun imidlertid ja, og i slutten av januar ble hun gjenvalgt. Tevik sier hun ikke har noen ambisjoner om å klatre, men vet ennå ikke helt hva hun skal bli når hun «blir stor». Foreløpig trives hun veldig godt der hun er.

– Så har jeg alltid sagt at den dagen jeg slutter å sette spørsmålstegn ved ting, eller slutter å være uenig med eget forbund, så må jeg slutte. For da har jeg sittet for lenge.

{f1}

Å fortsatt ha kontakt med den virkeligheten medlemmene står i, er viktig for henne.

– Når man sitter for lenge en plass, er det lett å miste kontakten med det man driver på med. Men hvis du ikke oppleves som relevant eller troverdig av dem du er valgt av, er det ingen som gidder å være medlem. *

Seks kjappe

Hva drømte du om å bli da du var barn?

Skuespiller på Nationaltheatret.

Hva er en perfekt dag på jobben?

Når jeg er à jour med det jeg skal gjøre, er med medlemmer i saker opp mot arbeidsgiver som får godt utfall, der medlemmet er fornøyd og føler seg ivaretatt, og når vi har det hyggelig på kontoret. Og at vi får lov til å være på kontoret.

Hva var din første lønnede jobb?

Vasket trapper i sameiet vi bodde i på St. Hanshaugen i Oslo.

Hvem bør skjerpe seg?

Mange bør skjerpe seg. Folk må begynne å lytte til dem som står i situasjonene det er snakk om. Enten det gjelder rasisme, eller politikere snakker om barnehager og skoler.

Hva er ditt beste råd til ungdommen?

Ikke ta for gitt at alle vil deg vel, særlig i arbeidslivet. Få hjelp til å lese arbeidskontrakten, finn ut om du har tariffavtale og hva du har krav på.

Hva er typisk norsk?

Å være reservert, mange har forutinntatte holdninger til folk de ikke kjenner, til samfunnslag, yrker, grupper mennesker de ikke kjenner.