Se hva han mener om forholdet til Arbeiderpartiet og Rødt

Ida Søraunet Wangberg

ida.wangberg@fagbladet.no

På ei lampe på Stein Guldbrandsens kontor i Fagforbundets hovedkvarter henger flere Palestina-skjerf. På toppen av ei bokhylle full av bøker og dokumenter om fordelene ved å drive skattefinansierte velferdstjenester med kommunens egne ansatte, står et baobab-tre fra Angola. Nå skal alt pakkes ned. Etter over 30 år som tillitsvalgt på fulltid, 17 av dem i Fagforbundets øverste ledelse, skal Stein Guldbrandsen hjem.

FORLATER KONTORET: Stein Guldbrandsen kan se tilbake på en lang karriere som tillitsvalgt. Hans store prosjekt har vært å jobbe for at skattefinansierte velferdstjenester skal drives med egne ansatte, framfor å settes ut på anbud.

Anita Arntzen

Uten å kjøpe T-banebillett. Guldbrandsen har nemlig fremdeles permisjon fra jobben sin som vognfører i Oslo Sporveier, med tilhørende fribillett, selv om han ikke har ført en vogn siden en gang på 1990-tallet.

At det var i Sporveien han skulle tilbringe store deler av sin yrkeskarriere, var det få som forutså. Foreldrene hadde aldri råd eller mulighet til å studere. For faren, som gjerne skulle blitt språkforsker i stedet for bankfunksjonær, var det en stor sorg. Det var nok derfor like mye foreldrenes ønske som Guldbrandsens eget at det ble historiestudier på Blindern.

{f1}

Han prøvde ut mye forskjellig, som noen måneder som semi-hippie i Hellas, idrettshøgskole, lærerjobb og studentpolitikk på heltid i Sosialistisk front. Hver sommer vendte han likevel tilbake til sommerjobben som konduktør på Holmenkollbanen. Så skulle han bare jobbe der en stund før hovedfaget i historie. Men der ble han.

– Jeg har lurt på det der, hva jeg skulle blitt om jeg ikke hadde blitt i Sporveien. Nå er jeg ikke noe praktisk anlagt heller, så jeg vet faktisk ikke helt.

GLAD I KOLLEKTIVTRANSPORT: Stein Guldbrandsen har ikke lappen, og er derfor helt avhengig av sin arbeidsgiver Oslo Sporveier for å få hverdagslogistikken til å gå opp.

Anita Arntzen

I Oslo Sporveier var han en del av et spesielt og radikalt miljø. Samholdet mellom de ansatte, med bakgrunn fra hele verden, var sterkt, med egne idrettslag, sjakklubb, feriehjem og sankthansfester.

– Det var et fantastisk sted å være tillitsvalgt. Det var mange tillitsvalgte, god internskolering og mye tid og rom til å diskutere og utvikle seg, sier Guldbrandsen.

{s1}

Da en økonomidirektør en gang foreslo å kutte ned på antall frikjøpte tillitsvalgte, som var høyt sammenliknet med det andre arbeidsplasser hadde, sa sporveisdirektøren til Stein: «Du tror vel ikke jeg er så dum at jeg gjør det der? Jeg vet hvor mye de koster de konsulentene som ikke klarer å gjøre en like god jobb som dere.»

Han har sett noen av de konsulentene opp gjennom. Guldbrandsen har vært med i det han omtaler som «krigen om kollektivtransport på anbud» siden slagordene om å «ta subsidiebaronene» kom på slutten av 1980-tallet. Det dreide seg om private og offentlig eide selskaper som hadde område- eller strekningskonsesjoner, som man mente drev for ineffektivt.

I Oslo ble busstransporten, som før var en del av Oslo Sporveier, satt ut på anbud, og skinnegående transport forsøkt splittet opp. Guldbrandsen fikk også erfaring med småsjefer som skulle anbudsutsette renholdet. Men trikk og T-bane i Oslo ble aldri satt ut på anbud, noe Guldbrandsen mener Oslo Sporveiers Arbeiderforening skal ha æren for.

GIR SEG IKKE HELT: Selv om Guldbrandsen ikke fortsetter i Fagforbundets ledelse, har han ikke tenkt å slutte å bry seg om sakene han er mest opptatt av.

Anita Arntzen

Som leder i yrkesseksjon samferdsel og teknisk har Guldbrandsen vært både vitne til, og en bidragsyter i, at noe av anbuds-trenden har snudd.

Krona på verket kom på LO-kongressen i vår: Da fikk han Fellesforbundet med på å vedta at «LO skal jobbe for at unntaksbestemmelsene i Kollektivtrafikkforordningen skal tas i bruk». Bak den kronglete formuleringen ligger et betydningsfullt vedtak om at hele LO skal jobbe for at fylkeskommunene skal drive busstransport med egne ansatte.

{s2}

– Å drive velferdstjenester i egenregi med egne ansatte har på en måte vært det store prosjektet ditt. Hvorfor er det så viktig?

Guldbrandsen er av dem som tenker før han snakker.

– Jeg har tro på den norske modellen. Jeg har tro på at folk trives i jobbene sin og ønsker å være med på å utvikle dem. Da jeg var tillitsvalgt på Holmenkollbanen hadde vi en fast sak på styremøtene: forslagskassa. Mekanikerne, dreierne, de som jobbet på verksted sammen med ingeniørene, brukte kaffepausen til å diskutere og tegne opp hvordan de kunne gjøre ting annerledes, bedre. Man sparte betydelige beløp på å bruke den kunnskapen de hadde.

{u1}

Guldbrandsen har hele tida insistert på at alle velferdsstatens skattefinansierte tjenester drives best av det offentliges egne ansatte, ikke bare de såkalt «myke» tjenestene.

– Klassisk teknisk sektor er vel den som i størst grad dels har smuldra bort, dels har vært utsatt for forakten for praktisk arbeid. Det er blitt færre og færre igjen i offentlig sektor til å gjøre praktisk arbeid, og man har etter hvert ansatt planleggere og ingeniører som bare skal bestille noe når det trengs. Derfor har man mistet kompetansen på å gjøre ting i egen organisasjon.

Guldbrandsen sukker.

På Oslo S passerer vi tog som drives av SJ og Go Ahead, før vi er framme ved Vy-toget vi skal ta til Lunner. Fremdeles driver Vy all persontrafikken på Østlandet, men det kan endre seg. For selv om Ap-Sp-regjeringen i regjeringsplattformen har lovet å stoppe oppsplittingen av jernbanen, planlegger de å dele togtrafikken på Østlandet mellom Vy og Flytoget.

– Det er sjølskading. Ubegripelig dumt, sier Guldbrandsen om saken som har fått jernbaneansatte til å melde seg ut av Ap i harnisk, og LO til å ta opp saken med Arbeiderpartiet.

KRITISK TIL JERNBANEPOLITIKKEN: Guldbrandsen skulle gjerne sett at jernbanen ble organisert som Sporveien - i ett selskap, uten oppsplitting og anbud.

Anita Arntzen

Fagforbundets leder sitter i Arbeiderpartiets sentralstyre, og det har alltid vært et solid flertall Ap-medlemmer i forbundets ledelse. Selv er ikke Guldbrandsen medlem i noe parti.

– Vi har alltid hatt noen som ikke har vært Ap-medlemmer. Jeg mener at forbundet for legitimitetens skyld burde sikre seg noen i ledelsen som ikke er i Arbeiderpartiet. Det er viktig for bredden.

– Hvordan synes du forholdet burde være mellom fagbevegelsen og partipolitikken?

– Den politikken LO og forbundene vedtar vil jeg si er en bred venstreside-politikk, det er en miks av det Ap, Sp, SV, MDG og Rødt står for. Jeg tror at vi som fagbevegelse hadde vært tjent med å ha åpne kanaler og diskusjoner med alle de fem partiene, selv om noen er gladere i noen og mindre glad i andre. Flere regioner har et formelt samarbeid med Rødt, og det mener jeg er fornuftig. Men vi har en rar frykt for Rødt nasjonalt, som jeg mener er overdrevet.

Internasjonalt solidaritetsarbeid har vært blant Guldbrandsens ansvarsområder i forbundsledelsen. Det arbeidet begynte han med i Sporveien, da en tidligere kollega i studentpolitikken ba om hjelp til å finansiere en SOS barneby i Murmansk på slutten av 1990-tallet.

– Nykapitalismens herjinger hadde rasert gamle Sovjet, oligarkene hadde stjælt og berika seg sjøl.

Medlemmene i Oslo Sporveiers arbeiderforening finansierte en leilighet. Da foreningens representanter kom tilbake fra åpninga, var det med så sterkt engasjement at de fikk forbundet med på å finansiere en hel barneby i Angola.

PALESTINA-VENN: Sist gang Guldbrandsen besøkte Palestina, var samarbeidsorganisasjonenes lokaler raidet og stengt av med metallplater av israelske sikkerhetsstyrker. I det siste har han jobbet mye for at norske myndigheter skal kreve at Israel fjerner terrorstemplet de har satt på organisasjonene.

Anita Arntzen

Fagforbundet samarbeider også med Norsk Folkehjelp om å finansiere rydding av klasebomber i Laos. Fortsatt drepes eller lemlestes folk ukentlig av udetonerte eksplosiver som ligger igjen etter USAs bombing på 60- og 70-tallet.

– Det viser galskapen med krig. Og de som har lagt igjen klasebombene burde ta et mye større ansvar for å rydde dem opp igjen, sier Guldbrandsen.

Et annet sted der han og Fagforbundet forsøker å rydde opp etter andres rot, er i Palestina.

– Det er et apartheidregime, der FN dokumenterer overgrep uke etter uke. Det er flaut å høre palestinere snakke om den vestlige dobbeltstandarden, der de ser hvor raskt vestlige myndigheter reagerer overfor okkupasjonsmakta Russland, mens man ikke gjør noen ting overfor okkupasjonsmakta Israel. Den såkalt siviliserte vestlige verdens moral er tydelig avhengig av at dem som rammes er hvite kristne, for å være ærlig.

Framme på Lunner stasjon blir Guldbrandsen hentet av kona Taran Anne. Han har nemlig ikke lappen, og har ingen planer om å gjøre noe med det.

Hva er han så mest fornøyd med å ha fått til, i de 17 årene i Fagforbundets ledelse?

Lista er lang, og inneholder en rekke nye fagbrev, innen byggdrift, gjenvinning og kjemiprosessfaget, fagskolen for brann og redning, og en kraftig økning i andelen renholdere som tar fagbrev.

HJEMME PÅ LUNNER: Stein Guldbrandsen og kona Taran Anne Sæther har fortsatt en leilighet på Eiksmarka i Bærum, der Guldbrandsen kommer fra. Men for noen år siden kjøpte de et hus på Lunner, og det er der pensjonisttilværelsen hovedsakelig skal tilbringes.

Anita Arntzen

Så er det tariffavtalen for frisørene, som ifølge Guldbrandsen har blitt litt bedre for hvert år, selv om den selvfølgelig skulle vært enda bedre. Og bussbransje-avtalen. For selv om han foreløpig ikke har fått stoppa anbudsutsetting av buss, har han i det minste bidratt til at all busstrafikk skal følge en nasjonal avtale, slik at selskapene ikke konkurrerer om å ha lavest mulig lønninger.

– Er det noe du angrer på?

– Nei. Men det er noe jeg er lite fornøyd med.

Guldbrandsen snakker om klimapolitikken til forbundet.

– Vi har forsøkt å få folk i egen organisasjon til å ta initiativ til å jobbe med hvordan de på sine arbeidsplasser kan bidra til å redusere belastningen på ytre miljø, men ikke lykkes. Her er jeg skuffa over fagforeningene våre, og over at vi i ledelsen ikke har greid å engasjere flere.

DELER MYE: I stua hjemme i Lunner går det i sveler, hjemmelaget syltetøy med blåbær fra skogen og epler fra hagen, og politiske diskusjoner.

Anita Arntzen

At han sa ja til å stille til ledelsen i Fagforbundet den gangen i 2005, har han ikke angret på.

Så er det noe han gjerne vil være med på å fullføre, selv om han nå går av med pensjon. Det henger sammen med vedtaket på LO-kongressen, om at LO skal jobbe for at fylkene skal drive busstransport i egenregi.

– Nå har de brukt mange år på å anbudsutsette all busstrafikken, og nå er det starten på å ta det tilbake igjen. Jeg skulle gjerne vært med på jobben som må gjøres for å få fattet de vedtakene som trengs i fylkene.

– Du kan jo bli konsulent?

– Jeg kan godt jobbe med det, men noen konsulent kommer jeg nok aldri til å bli.

6 kjappe spørsmål

– Hva drømte du om å bli da du var barn?

– Jeg tror aldri jeg hadde noen drøm om hva jeg skulle bli, det er vel derfor jeg har surra så masse.

– Hva er en perfekt dag på jobben?

– Når noen faktisk skjønner at velferdstjenester bør drives av egne ansatte, og gjør politiske vedtak på det.

– Hva var din første lønnede jobb?

– Syklende blomsterbud på Eiksmarka i Bærum.

– Hvilke råd vil du gi til ungdommen?

– Bry dere, engasjer dere, vil noe! Stå opp mot urettferdighet.

– Hvem bør skjerpe seg?

– Det ville vært gledelig om en del sentrale Arbeiderparti-folk hadde skjerpa seg litt.

– Hva er typisk norsk?

– Vet ikke.