Se hvordan de mottar flyktningene i Setesdalen

ELLEN STAI

KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

– Vi må gjøre det vi kan for å hjelpe. Vi er en kommune som vil, understreker ordfører Bjørn Ropstad (KrF).

Fagbladet besøker Evje og Hornnes kommune en grå dag seint i november, bare fjorten dager etter at kommunen fikk vite at den private aktøren MD Solutions hadde inngått avtale med UDI om å opprette et desentralisert mottak i kommunen. De første asylsøkerne er allerede innkvartert i private hus, hybler og leiligheter. Totalt kan mottaket huse litt over 200 asylsøkere som får bli i setesdalskommunen til noen har rukket å behandle søknaden deres. Det kan ta seks eller sju måneder, eller mye lengre tid. Ingen vet. Samtidig har kommunen sagt ja til å bosette 70 flyktninger som allerede har fått oppholdstillatelse.

– Fra før bor det omtrent 200 flyktninger her, hovedsakelig fra Bosnia-Hercegovina, Burma og Afghanistan, sier Ropstad.

• Sunndal sier ja takk til flere flyktninger

Store utfordringer

Kommunen mistet over 200 arbeidsplasser da militærleiren Evjemoen ble nedlagt i 2001. Kasernene står her ennå. De fleste brukes som lager, men noen er ombygd og huser Evjeklinikken og en avdeling av Arendal fengsel. Langt inne på det store anlegget holder kommuneadministrasjonen til i et brakkeliknende bygg, i bilavstand fra Evje sentrum.

Bjørn Ropstad har vært ordfører siden 1999 og lar seg ikke vippe av pinnen, selv om beskjeden fra UDI kom overraskende og han ikke aner hvilke asylsøkere som kommer, hva de kan og hvilke behov de har. Han serverer traktekaffe i pappkrus og forsikrer at kommunens folk har en vilje til å hjelpe som sitter i ryggraden.

– Politisk og administrativt ønsker vi å gjøre dette. Hva vi får av statlige tilskudd, er vanskelig å si. De utløses etter ulike modeller, så vi kan ikke gjøre opp regnskap før i mars.

• Studenter kjørte 226 mil for å kle opp flyktninger

Skepsis til antallet

Ordføreren innser at bygdefolket har stort behov for informasjon, så kommunen oppdaterer hjemmesidene ofte og har allerede avholdt folkemøte der rundt 200 av kommunens 3500 innbyggere møtte opp. I ei tid hvor ringvirkningene av oppsigelsene i oljebransjen sprer seg i regionen, var mange skeptisk til å ta imot flere. Men det var også stemmer som klart ga uttrykk for vilje til å hjelpe.

Rådmann Jens Arild Johannesen, rådgiver Katrine Homdrum (helse og omsorg) og rådgiver Line Håberg Løvdal (oppvekst) tar plass i ordførerens velbrukte sofagruppe.

– Til nå har vi fått tre–fire tilleggsanmodninger om bosetting, sier Johannesen, som ser behovet for å få bosatt dem som skal bli i Norge og frigjøre plasser for nyankomne. Samtidig er rådmannen opptatt av at de som bosettes blir skikkelig fulgt opp.

– Generelt er erfaringene med desentraliserte mottak gode, men boligsituasjonen er en stor utfordring. Å skaffe bolig til de nyankomne kommer i konflikt med hensynet til dem som skal bosettes. Når vi plutselig får et mottak med mange flyktninger, må vi lese oss opp på lover og regler, og det er mange statlige instanser vi må snakke med. Hva er fylkeskommunens oppgaver og plikter, og hva er våre? Det er ikke opplagt.

– Læringskurven er uvanlig bratt, nikker Homdrum.

– Vi har vært i kontakt med andre kommuner for å lære, og for å samarbeide med dem.

• − Flyktningstrømmen ingen trussel for norsk velferdsstat

På jakt etter fagfolk

Homdrum er opptatt av det psykososiale aspektet ved å ta imot mennesker med traumatiske opplevelser i bagasjen. Flyktningene har krav på fastlege, men listene til bygdas leger er allerede fulle. Markedet støvsuges på jakt etter lege, psykiatrisk sykepleier, helsesøster og andre ressurspersoner.

– Foreløpig må vi bruke den kompetansen vi har, sier Homdrum. – Vi er nødt til å gjøre det vi er pålagt. Opplæring er mer regulert enn helse, på det området sier staten bare: Her er en pose med penger, løs problemet! sier hun.

Rådgiver Line Håberg Løvdal påpeker at situasjonen er uforutsigbar og helt annerledes enn for bare en måned siden.

– Mye er fortsatt uklart. Hvor lenge skal asylsøkerne bli her? Hvor mange barn må vaksineres? Samtidig skal vi drive vanlig kommunal virksomhet også, sier Håberg Løvdal. Hun har tre måneder på seg til å opprette et tilbud om norskopplæring.

• LikFagbladet på Facebook

Vil løse utfordringene

Rådmann Johannesen nikker og sier det er viktig ikke å miste egne innbyggere av syne.

– At det kommer flyktninger skal ikke føre til et dårligere tilbud til dem som allerede bor her. Vi ansetter egne folk til å jobbe med flyktningene, sier han.

Verken ordføreren eller de administrative lederne har tall på alle timene de har tilbrakt på jobb siden de fikk beskjed om mottaket. Men de er vant til å brette opp ermene når det kreves og understreker behovet for tverrfaglig samarbeid.

– Ikke minst er det viktig å ha forståelse for hverandres fagfelt og utfordringer så vi ikke kniver om ressurser, men står sammen selv når trykket øker. For vår organisasjonskultur er situasjonen veldig lærerik. Når vi blir utfordret, blir det tydelig hva vi er gode på – vi er fleksible, sier Håberg Løvdal.

– Men hva gjør dere når det butter?

– Her butter det ikke, vi har bare utfordringer! smiler ordfører Ropstad.

– I en sånn situasjon er tillit mellom administrasjon og politikere helt avgjørende. Sier administrasjonen at de trenger flere folk, må de få det. Ikke minst er det kjempeviktig å få ut informasjon til innbyggerne så de skjønner at vi håndterer situasjonen. Nå går det fort i svingene, men vi har kontroll!

Språk er nøkkelen til jobb og integrering

Hver onsdag er Evjes ferskeste innbyggere samlet på språkkafé for å trene på norsken. Når ordfører Ropstad stikker innom, er spørsmålene mange.

Språkkafe Evje

Kathrine Geard

Det viktigste spørsmålet kommer først: – Er vi trygge her på Evje?

Kaffebordet er pyntet med blomster og norske flagg. Rundt bordet sitter 13 mennesker fra fire forskjellige land; Filippinene, Kongo, Eritrea og Afghanistan. Alle er nye i Evje, et par er gift med nordmenn, men de fleste er nylig bosatt etter å ha tilbrakt lang tid i asylmottak. Nå er de i gang med introduksjonsprogrammet, der samfunnsfag og språk er viktig.

• Da nøden banket på døra, sa nabolaget ja til å hjelpe

Ukjent og skremmende

I dag er ordfører Bjørn Ropstad på besøk, og ordet er fritt. Først ute er Joseph, kvoteflyktning fra Kongo. Han spør om det alle lurer på – kan de føle seg trygge i sine nye hjem? I likhet med bygdefolket har de fått beskjed om at det kommer mer enn 200 asylsøkere til det desentraliserte mottaket.

– Nå er det mye terror i verden. Vet dere hvem de er, de flyktningene som skal komme? spør Joseph.

– Jeg skjønner godt at du spør. Det er viktig å være trygg. Vi har tett kontakt med de som driver mottaket og håper at det kommer flest familier. Men vi vet ikke ennå, svarer Ropstad.

– Men hva skal de gjøre fra morgen til kveld? Skal de spille fotball med oss, eller må de ha egne lag? Det er viktig at de får noe å gjøre, det er veldig viktig, understreker Joseph.

Behov for guider og venner

Ordføreren forklarer at flyktningene får lov til å gå over alt og gjøre hva de vil. Alle i kommunen må bidra til å skape aktivitet og få dem til å føle seg velkomne.

– Dere vet mye om å være ny i et land. Dere kan være guider, hjelpe folk, bli venn med dem, sier Berit Ståhl, avdelingsleder for velferd og integrering i Evje og Hornnes.

De unge mennene rundt bordet er veltrente. De har allerede arrangert volleyballturnering med noen av de nye fra mottaket og kan fortelle at det ble satt stor pris på av nykommerne. Nå lurer de på hvordan de kan bli hørt av dem som bestemmer. Er det mulig å få en representant i kommunen de kan henvende seg til med forslag, eller hvis de lurer på noe? Et innvandrerråd?

Det siste syns ordføreren er en god ide. Så enkelt som mulig forklarer han hvordan kommunestyret fungerer og hva de har makt til å bestemme.

Enklere på små steder

Det er ikke mange kvinner her i dag. Josephs kone er hjemme, og Berit ber ham sørge for at hun kommer neste gang.

– Det er veldig viktig, både for henne og barna deres, at hun lærer norsk, sier hun.

Ekteparet Fiori Haylu og Shishai Andemichael er her begge to. De har to barn på skolen og ett i barnehagen. Fiori og barna kom fra Eritrea til Norge for ett år siden og ble gjenforent med ektemannen på selveste julaften.

– Overgangen var litt vanskelig. Det var midt på vinteren og ikke så lett å skjønne hva slags klær ungene trengte. Men du lærer etter hvert, så nå går alt mye bedre. Alle her på Evje har vært veldig hyggelige og hjulpet oss, sier Fiori.

– Det er veldig bra at barna går på skole. Da blir både de og vi kjent med andre og får venner. Vi er glad vi er på et lite sted, ting er litt enklere da, sier Shishai. Gjennom introduksjonsprogrammet har han fått en praksisplass som gjør at han får trent på norsken gjennom jobben.

– Det er fint å få arbeidstrening, og jeg gleder meg til jeg kan få en ordentlig jobb, sier han.

Tre på gata i Evje og Hornnes

Merete Larsen

Kathrine Geard

Merete Larsen, med datteren Sara i barnevogn:

– Jeg har ikke merket så mye til flyktningene ennå og er usikker på hvordan det vil påvirke miljøet når det kommer såpass mange. Men jeg kan ikke bli redd før det eventuelt viser seg at det er noe å være redd for. Jeg skjønner at det kan bli problemer hvis det kommer flere flyktninger enn de som bor her fra før.

Chanchai Chayed

Kathrine Geard

Chanchai Chayed fra Thailand, driver gatekjøkken:

– Jeg er gift med en nordmann og har bodd seks år i Evje. Jeg er ikke bekymret på grunn av flyktningene. Men de kjøper ikke så mye av meg.

Brian Desmond

Kathrine Geard

Brian Desmond, eneste Frp-representant i kommunestyret:

– Jeg måtte lese om mottaket i avisa og synes det er nokså spesielt at staten bare kan bestemme sånt over hodet på oss. Folkemøtet viste at det var stor skepsis. Jeg liker muslimer og har flere i familien, men det må ikke bli for mange. Det er ingen jobber her, men noen kommer til å tjene mye på dette. Etter neste valg kommer det til å bli mange flere Frp-ere enn meg i kommunestyret! Vi i Frp er ikke helt som dere tror – mange gjør mye for å hjelpe flyktninger, men vi må få være med og bestemme.