Ida Søraunet Wangberg

ida.wangberg@fagbladet.no

Det vil alltid være en risiko for at Nav-ansatte kan bli utsatt for vold, mener Håvard Nordbø, som har holdt mange sikkerhetskurs for Nav. Han mener likevel det er viktige grep man kan gjøre for å forebygge vold mot ansatte i førstelinjen.

Drapet på en kvinnelig Nav-ansatt i slutten av femtiårene på et Nav-kontor i Bergen har rystet mange.

Sikkerhetsrådgiver Håvard Nordbø mener ulike deler av hjelpeapparatet kan bli bedre på å dele informasjon med hverandre for å forebygge vold mot ansatte.

Nina Monsen

– Det er dypt tragisk, sier Håvard Nordbø, som holder kurs om sikkerhet for mange Nav-kontor.

Vanskelig å unngå helt

– Det er den typen hendelse man håper aldri skal finne sted. Men vi må være realister. Slike hendelser kommer til å finne sted, slår han fast.

For er det en gjerningsperson med en intensjon og en plan om å gjøre noe, som i tillegg har skaffet seg utstyret for å gjennomføre det, blir det veldig vanskelig å forhindre at noe skjer, mener Nordbø, som blant annet har bakgrunn fra politiet, forsvaret, kriminalomsorgen og barnevernet.

– De tiltakene som virker mot slike gjerningspersoner, gjør det nesten umulig å drive normal tjenesteytelse. Brukerne må jo ha kontakt med Nav, sier Nordbø og legger til:

– Heldigvis lever vi i et demokrati, som ikke er et overvåkningssamfunn. Da vil det alltid være en del slike trusler man ikke klarer å se og gjøre noe med.

Man må gjøre en avveining mellom sikkerhet og tilgjengelighet, mener han.

– Vi kan ikke stenge oss inne. Det vil alltid være behov for å ha fysiske møter med saksbehandlere på et eller annet nivå. Men det kommer selvfølgelig med en viss kostnad forbundet med sikkerhet for de ansatte.

Etterlyser informasjonsdeling

Når han er ute og holder kurs gjennom AOF Fagakademiet, er han opptatt av at tre ting må være på plass: Hendelsesforebyggende tiltak, for å hindre at noe skjer, skadebegrensende tiltak, dersom det likevel skulle oppstå alvorlige hendelser, og ettervern for å ta vare på dem man ikke klarte å holde skadesløse.

Ifølge Nordbø ble det satt av mye ressurser til å jobbe med dette i Nav etter at en Nav-ansatt ble drept på jobb på Grorud i Oslo i 2013.

– Nav har gjort mye for å få dette på plass – det skal de ha honnør for. Jeg opplever at sikkerhetsarbeidet har blitt tatt veldig på alvor, sier han.

– Er det likevel fremdeles noe som kan bli bedre?

– Generelt vil jeg si at det kan bli bedre informasjonsutveksling mellom ulike aktører i hjelpeapparatet. Dersom hele hjelpeapparatet hadde visst det noen vet om personer som kan tenkes å ty til vold, kunne vi kanskje unngått noen hendelser.

Nordbø mener dette kan skje på en måte som ikke bryter med taushetsplikten.

– Taushetsplikt er viktig og riktig, men man må vite godt hva man skal ha taushetsplikt om. Det er viktig at de som jobber i hjelpeapparatet har kunnskap om hva man faktisk kan dele med dem man samarbeider med.

Han påpeker at de fleste som er brukere av Navs tjenester som regel har vært i kontakt med andre deler av hjelpeapparatet, eller en eller annen offentlig instans.

– Dersom man som ansatt opplever at noe framstår som litt ugreit, bør det være lov å uttrykke det, slik at det kan brukes som grunnlag for å undersøke videre. Det kan være vanskelig å få til i en utfordrende hverdag, men dette arbeidet bør systematiseres, slik at man kan få til god informasjonsutveksling mellom ulike instanser. Det bør ikke være et unntak at man deler informasjon, men en regel, sier den erfarne kursholderen.

– Viktig med kunnskap om taushetsplikt

Men det er en utfordring at de ulike yrkesgruppene og instansene har ulike regler for hva de kan si og ikke, mener han.

– Det er likevel alltid mulig å dele noe.

Han påpeker dessuten at noe informasjon har man også varslingsplikt på.

– Møter man på personer som kan skade andres liv og helbred, må man foreta seg noe. Men jeg opplever at det er en viss usikkerhet blant mange rundt hva man kan si og ikke. Da kan det være et viktig forebyggende tiltak å få en skikkelig avklaring rundt roller og taushetsplikt.

– Er metalldetektorer og pleksiglass tiltak man bør vurdere?

– Jeg svarer tja. Der det er reell fare for utagerende atferd på daglig basis, kan det være grunnlag for det. Likevel er det vi kaller statiske tiltak, som en låst dør, sjelden å foretrekke framfor dynamiske tiltak, som at en ansatt vet når man skal låse døra.

Nordbø mener også tiltak som pleksiglass kan virke mot sin hensikt i enkelte situasjoner.

– Åpne rom og lyse lokaler virker mer voldsforebyggende enn lukkede rom med pleksiglass. Forventer man aggresjon, får man aggresjon. Jeg sier ikke konsekvent nei til slike tiltak, men det må være en del av en gjennomtenkt plan, og en del av en verdikjede med ulike tiltak, ikke det eneste.

– Alarmknapper kan være hyggelig det, men de ansatte må vite når de skal trykke på den, hva man gjør dersom noen trykker på den, og hva som skjer dersom man trykker. Å bare kjøpe alarmknapper er stryk, da har man bare gjort ti prosent av jobben. Ofte er det denne typen ting det er mye å hente på å gjøre noe med, sier Nordbø.

Han mener også det er voldsforebyggende å jobbe med arbeidsmiljøet.

– Har man god nok bemanning, har man et bedre utgangspunkt for å ivareta brukeren på en god måte. Det gir økt trivsel både for brukere og ansatte, og også bedre sikkerhet.

Han mener likevel ikke det er sånn at man bare kan oppbemanne Nav, og så blir alle brukere fornøyd.

– Det er ikke mulig som det er nå, innenfor de rammene Nav har. Da må vi være realitetsorienterte og tenke godt gjennom hva risikoen er for at det kan skje uønskede hendelser.