Sissel M. Rasmussen

sissel.rasmussen@lomedia.no

– Det har blitt gjort så mye urett mot det samiske folket. Myndighetene har frarøvet et helt folk sin identitet og sitt språk. De sendte barn på internatskole hvor de ikke kjente noen, og nektet dem å snakke sitt eget språk. Lærere ble belønnet gjennom et eget «Finnefond» dersom de kunne dokumentere fornorskning.

Samisk oppreisning

Sissel M. Skoghaug vokste opp et steinkast fra sjøen i Oksfjord i Nordreisa kommune. Nærheten til naturen preger henne fortsatt. Hun elsker bål, vann og å tilbringe tida ute. Familien på farssiden har alltid visst at de hadde samiske og kvenske aner. Men hun ble 50 år før hun begynte å finne mer ut av det. Faren kan ikke huske at de noen gang snakket samisk hjemme. For Sissel har det blitt viktig å ta identiteten tilbake.

Sissel Skoghaug har byttet ut festdrakta fra Nordreisa med en sjøsamisk kofte fra Kvænangen og Loppa.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Sissel M. Rasmussen

Helt siden hun var ei lita jente har Sissel vært opptatt av rettferdighet.

Som lillesøster til to eldre brødre lærte hun tidlig å argumentere og forhandle. Sissel mente at hun burde få mer i glasset enn sine to storebrødre. De hadde jo levd lenger enn henne og dermed også fått mer brus tidligere. Den gangen fikk hun det ikke som hun ville. Det ble delt på millimeteren.

Men LOs nye nestleder står støtt i forhandlinger.

• Les Fagbladets portrettintervju med Sissel Skoghaug

Kunsten å bli hørt

Haldis het dagmammaen som passet Sissel når begge foreldrene jobbet. Hun pratet mye og ga tydelig beskjed når det var hennes tur til å bli hørt. Minstejenta lærte fort. Hun klatret opp på bordet og hysjet på de andre: «Nå er det min tur!»

– Haldis var ei pratsom og tøff dame som kunne alt. For henne fantes det ingen hindringer, forteller Sissel, som tydeligvis plukket opp både det ene og det andre.

I en aktiv familie som likte å være utendørs, gikk Sissel skirenn sammen med mamma Sonja da hun var 5-6 år gammel – et turrenn på 18 km. Problemet for mor var ikke at ungen skulle gå langt, men at hun pratet kontinuerlig hele veien.

PÅ PALLEN: Sissel M. Skoghaug ville bli skiløper som ung, og trente hardt. Nå går hun langdistanse i et løp mot toppen av norsk fagbevegelse.

Sissel M. Rasmussen

Ville bli skiløper

Det var blant gutta hun trivdes best.

På vinteren gikk hun på ski. Om sommeren spilte hun fotball og løp orientering. Men skiene ble viktigst.

Som 12-13-åring trente hun hver dag. Faren Jarle ble trener når reisevirksomheten tok av for alvor. Jarle Larsen var bussjåfør og ble hele lagets sjåfør og smører.

– Pappa stilte opp dag og natt. Han kjørte bussen for laget og smurte ski til klokka 3-4 om natta.

Som 14-åring kvalifiserte hun seg til hovedlandsrennet – tilsvarende NM – som én av to fra Troms. Hun ville bli proff skiløper og valgte skilinja på gymnaset. På den tida var hun blant topp fem i Nord-Norge, med en sølvplassering i nordnorsk mesterskap. Så kom skadene og satte en stopper for planene.

LOs nye 1.nestleder står støtt, sjøl om det skulle blåse opp. Hun «står han av».

Sissel M. Rasmussen

Valgte sykepleien

Sammen med ungdomskjæresten flyttet hun til nabokommunen Kvænangen, og 20 år gammel fikk hun sønnen Fredrik. De to unge foreldrene giftet seg, men etter et par år gikk de hver sin vei. Da Fredrik var åtte måneder, startet Sissel på desentralisert sykepleierutdanning. Hun kunne bo i Kvænangen, med samlinger i Tromsø.

– Foreldrene mine har alltid stilt opp. Mamma tok fri og passet Fredrik når jeg var i Tromsø.

Plutselig står tårene i øynene. Foreldrenes innsats har betydd mye for hennes liv og valg. De deltok alltid i lokalsamfunnet, på dugnader og i idrettslaget. Moren Sonja tok hjelpepleierutdanning i voksen alder og meldte seg inn i Kommuneforbundet. Faren Jarle var tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet. Studenten Sissel ble medlem i Sykepleierforbundet.

Ferjeflørten

Sissel måtte reise med buss og ferje for å komme seg til Troms fra Kvænangen i studietida. På ferja over Lyngen kom hun i prat med en bussjåfør. Det var vanlig å ta en røyk i korridoren på ferja. Dag Otto Skoghaug kjørte Express-bussen mellom Tromsø og Alta. De to ble kjærester, men tida var ikke helt riktig. De gikk hver til sitt. De siste to årene av utdannelsen bodde Sissel med sønnen Fredrik i Tromsø. I 2001 møtte hun Dag Otto igjen.

– ­Da gikk det fort. Vi giftet oss i mars 2002, og en måned senere var jeg gravid.

I november i fjor feiret de en noe sen 50-årsdag for Sissel, hvori opptatt en forsinket 20 års bryllupsfeiring. Hans to døtre fra tidligere ekteskap, hennes sønn og deres felles datter var alle med.  

Tillitsvalgt i 26 år

Sissel M. Skoghaug har vokst opp med fellesskap. Da hun ble ansatt på Kroken sykehjem i Tromsø, var nesten samtlige sykepleiere medlem i Kommuneforbundet (nå Fagforbundet). For henne var det en selvfølge å bytte forbund. Begge foreldrene var LO-medlemmer. Det føltes som å komme hjem. Hun sa raskt ja til å bli plasstillitsvalgt.

Senere ble hun valgt til hovedtillitsvalgt i Tromsø kommune. Det vervet hadde hun i seks år.

MOT TOPPEN: Til høylytt jubel og applaus ble Sissel M. Skoghaug valgt som 1. nestleder på LO-kongressen i fjor høst.

Leif Martin Kirknes

Retten til heltid

Etter perioden som hovedtillitsvalgt, kom hun tilbake til Kroken sykehjem, men da som øverste leder. Sykefraværet var høyt, og utgiftene til innleide vikarer var store. Hun fikk ansvar for et eget prosjekt og tilførsel av en ekstra million.

Grunnbemanningen ble økt, og ingen gikk under 70 prosent stilling. De innleide vikarene ble det slutt på. Vaktene ble rettferdig fordelt, med annenhver og tredje hver helg. Sykefraværet gikk ned, miljøet ble bedre, og sykehjemmet sparte penger, forteller Skoghaug. Men etter et halvt år bestemte ledelsen at det var slutt.

– Det handler om vilje, sier Skoghaug bestemt.

I november i fjor ble en ny paragraf i arbeidsmiljøloven vedtatt i Stortinget. Der slås det fast at heltid skal være hovedregelen i arbeidslivet. Dersom det skal ansettes på deltid, skal det begrunnes og drøftes med de tillitsvalgte.

– Vi som bevegelse kan ikke lene oss tilbake. Vi må sørge for at vedtakene blir satt ut i livet, sier Skoghaug.

Sissel Skoghaug har er viljesterk, men har også evne til å gjennomføre.

Sissel M. Rasmussen

Til lands og til vanns og i lufta

Året før hun ble valgt til nestleder i Fagforbundet, i 2013, flyttet familien sørover. Sissel hadde kjørt MC siden midten av 20-åra. Men da solgte hun den sennepsgule og sølvfargede Dragstaren sin. Nå var hun ferdig med svingete veier i all slags vær. Savnet etter sjøen var avgjørende da de pakka sakene og flytta til Hvaler i Østfold. Nå ruller de av gårde i bobil hele året. Det går i turskøyter på islagte vann, nyttårsbad og badstuliv.  

– Vi er glad i å gå på tur, så nå kan vi kjøre, campe og gå på én fjelltur hver dag, smiler Sissel.

For hun elsker fjelltopper, til tross for høydeskrekken. Hvis det blir for ille, må hun legge seg ned og puste seg gjennom det. Høydeskrekken er selektiv, for hun kan hoppe fra 10-meter’n, «dødse» fra fem meter og stupe fra fire. Men hun får angstanfall på fjelltur.

– Men det er jo bra da, at jeg kan forstå noe av hvordan de har det, de som har panikkangst. For om de har det sånn, er det fryktelig.

Rettferdighet og fellesskap

Sissel M. Skoghaug kan snakke mye om fellesskap og rettferdighet. Nå er LO hennes nye felleskap.

– Jeg må lytte og forberede meg godt, men også ta ting på strak arm. Det er himla spennende. Det har bare vært opptur så langt, sier Skoghaug.

Sønnen Fredrik har fått jobb som kommuneplanlegger i Kåfjord kommune. Et litt langt steinkast fra besteforeldrene i Oksfjord. Han fikk jobben med beskjed om at han stilte sterkere om han kunne samisk. Han har fått tilbud om kurs.

– Du vet at skam arves? Da Kåfjord erklærte seg som samisk kommune, ble skiltene med samiske navn skutt på, forteller Sissel.

Datteren Luka studerer samisk på Universitet i Tromsø. Hun har bestemt seg for å sy sin egen kofte. Hjemme på syrommet til Sissel ligger alt klart.

– At min familie henter tilbake noe av det tapte, noe av stoltheten, det er i seg selv en seier over uretten, sier Skoghaug.

Da Sissel fylte 50 år, ble det viktig for henne å ta tilbake sin samiske identitet.

Sissel M. Rasmussen