Slik fikk vi 8-timersdagen:

1. mai er symbolet på arbeidersolidaritet

Marsjerer i gatene for å markere arbeidernes makt

UNGDOM: Fra Framfylkingens seksjon i 1. mai -demonstrasjonen i Oslo, 1936.

UNGDOM: Fra Framfylkingens seksjon i 1. mai -demonstrasjonen i Oslo, 1936.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek


2016042809534320160428140118

knut.nygaard@fagbladet.no

– Solidariteten mellom arbeiderne er samtidig solidaritet mellom land.

Det sier Harald Berntsen, historiker, forfatter av en rekke bøker om arbeiderbevegelsens historie og en populær foredragsholder.

Og det var nettopp solidariteten som skapte 1. mai som internasjonal kampdag, og den første store seieren kom med åttetimersdagen i 1919 - i store deler av verden og nesten hele Europa. Dette hadde da vært et krav i 30 år fra 1890.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

– Og det er nettopp dette, de fikk det til gjennom internasjonal solidaritet – en ny form for solidaritet vi kan kalle klassesolidaritet. Denne går på tvers av tidligere solidaritetsbånd, og på tvers av land. Åttetimersdagen kom som et resultat av at alle arbeidere i alle land kjempet solidarisk sammen, sier Berntsen.

– Sett fra de herskende klassers side var det et forsøk på å overbevise en økende revolusjonær arbeiderbefolkning om at arbeiderne ikke behøvde å styrte kapitalismen for å få tilfredsstilt sine elementære behov, sier han.

Solidarisk bærebjelke

Harald Berntsen mener at solidariteten er bærebjelken i arbeiderklassens kamp for felles interesser, og dermed også hele grunnlaget for arbeiderbevegelsen.

– De første tiåra tiåra var bevegelsen dominert av håndverkerkerne i de store byene. Fra 1905 overtok de ufaglærte industri- og anleggsarbeiderne, som vokste kraftig i antall med den nye kraftbaserte tungindustrialiseringa som da kom i gang.

I TOG: 1. Mai-demonstrasjon, Løkken verk 1913.

I TOG: 1. Mai-demonstrasjon, Løkken verk 1913.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

– Vi kan se det slik at fagbevegelsen resulterte i et monopol på arbeidskraft, mens arbeidsgiverne fremdeles hadde monopol på produksjonsmidlene. Fagbevegelsen er i sin kjerne et slikt monopol på det eneste produksjonsmiddel – altså arbeidskrafta – som de moderne eiendomsløse arbeiderne eier, og som sådant et svar på det monopolet på alle de andre produksjonsmidlene som ligger til grunn for kapitalismen og gjør kapitalistene til kapitalister.

– Men da arbeiderne gikk sammen i fagforeninger sto de solidarisk sammen om bare å selge til kapitalistene på bestemte lønns- og arbeidsvilkår.Tidligere hadde arbeidsgiverne bukta og begge endene. Med en voksende fagbevegelse endret dette seg.

1. mai-demonstrasjon på Fauske, 1897. Til høyre for fanebæreren går "Blekinge-Pelle". Avfotografering fra Social-Demokraten's 1. mai-nummer 1898.
Dette var første gang 1. mai ble feiret nord for Trondheim. Først i toget går Fauske arbeiderforening, som dengang var den nordligste sosialdemokratiske forening i landet, stiftet bare et halvt år tidligere.

1. mai-demonstrasjon på Fauske, 1897. Til høyre for fanebæreren går "Blekinge-Pelle". Avfotografering fra Social-Demokraten's 1. mai-nummer 1898. Dette var første gang 1. mai ble feiret nord for Trondheim. Først i toget går Fauske arbeiderforening, som dengang var den nordligste sosialdemokratiske forening i landet, stiftet bare et halvt år tidligere.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Gjennom historien har fagbevegelsen i Norge også engasjert seg i utlandet – for eksempel LO og Fagforbundet via Norsk folkehjelp, og mange er i dag opptatt av Palestina-spørsmålet.

– Dette skiller seg jo egentlig ikke fra det fagbevegelsen holder på med ellers. Dette er internasjonal solidaritet – hjelp fra arbeidere til arbeidere. Den internasjonale solidariteten er i sin kjerne bare en utvidelse av monopolet på arbeidskraft ut over landegrensene, altså av at arbeiderne ikke bare i det enkelte land slutter å konkurrere med hverandre om å få solgt arbeidskrafta si ved å gå sammen om å kreve kollektivelønns- og arbeidsvilkår, men også på tvers av landegrenser.

Sammenbruddet under 1. verdenskrig

Det skulle ikke gå så lang tid far arbeiderbevegelsens framvekst, til verden så noe som kan karakteriseres som et sivilisasjonssammenbrudd. Det skyldtes – ifølge Harald Berntsen – først og fremst at solidariteten melom verdens arbeidere brøt sammen. Vi fikk 1. verdenskrig.

– Avtalen var at alle arbeidere skulle stå sammen, og ved et eventuelt krigsutbrudd skulle alle gå til generalstreik. I stedet ble arbeidere fra forskjellige land stående og slakte hverandre ned i skyttergravene. Arbeiderbevegelsen var sågar en av de virkelig ivrige mobiliseringspådriverne.

Bevegelsene i de forskjellige landene hadde forskjellig argumentasjon for å handle som de gjorde. I stedet for solidaritetsfokuset, ble det nå slik at for eksempel de engelske arbeiderne valgte å støtte sitt land mot den tyske trusselen, og se bort fra forpliktelsene mot sine tyske kamerater. Lignende skjedde i alle land, og resultatet kjenner vi. Hadde arbeiderne stått ved sine avtaler om gjensidig solidaritet, kunne historien ha vært en annen, sier Berntsen.

Men solidariteten var likevel ikke død etter den ødeleggende krigen. Arbeiderbevegelsen kunne innkassere åttetimersdagen i 1919.

– Hvis Norge noen gang har vært i nærheten av revolusjon, så var det i årene 1918 til 1920. Dette skjønte statsminister Gunnar Knudsen da han valgte å gå med på å innføre åtte timers arbeidsdag. Dette skjedde omtrent samtidig i nesten hele Europa, etter 30 års solidarisk kamp.

Solidaritetsalternativet - eller sammenbruddet?

Ifølge Harald Berntsen er vi nå midt et nytt solidaritetssammenbrudd, som ironisk nok fikk navnet solidaritetsalternativet i Norge i 1992.

– Det innebar at at fagbevegelsen ble enige med arbeidsgiverne om at alle skulle moderere seg. Slik skulle Norge skaffe seg en konkurransemessig fordel i forhold til andre land. Dette er ikke klassesolidaritet over landegrensene, men i stedet solidaritet med arbeidsgiverne. Og det fører til at arbeiderne konkurrerer seg i mellom, i stedet for å kjempe sammen. Det er dette som har svekka fagbevegelsen alvorlig over hele verden, og ligger til grunn for den statig økende ulikheten (jamfør Thomas Piketty) som baserer seg på at kapitalistene jo ikke modererte seg, men skumma hele fløten av arbeidernes moderasjon.

Solidaritetsseminar i Telemark

Palestina-ambassadør Ragnar Steinstad i Telemark sto bak seminaret om internasjonal solidaritet og Palestina-spørsmålet i Skien tidligere i vinter. Han har jobbet med solidaritet i arbeiderbevegelsen siden slutten av 1960-tallet, og mener dette er en viktig del av vår egen velferd.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAR SETT ØDELEGGELSENE: – Jeg ble overrasket over omfanget av ødeleggelsene. Vi har sett ruiner, ødelagt matjord og infrastruktur, hjem som er bombet i filler. Det er mye verre enn jeg trodde, sier Ragnar Steinstad.

HAR SETT ØDELEGGELSENE: – Jeg ble overrasket over omfanget av ødeleggelsene. Vi har sett ruiner, ødelagt matjord og infrastruktur, hjem som er bombet i filler. Det er mye verre enn jeg trodde, sier Ragnar Steinstad.

Julie Strand Offerdal

– Jeg har vokst opp med ulike former for kriger, en av dem er Palestina-konflikten. Da det gikk opp for meg at Israel er dannet på okkupert land, utviklet det seg til standpunktet om okkupert og okkupant. Før det jobbet jeg som læregutt på Norsk Hydro, og Herøya arbeiderforening hadde da vedtak på å nekte å losse båter fra Franco i Spania. Og jeg opplevde Vietnam-krigen som ungdom. Alt dette har vært med på å forme min og andres livsanskuelse.

Støtter undertrykte

– Solidaritetsarbeid er paret med politisk arbeid, for å gi de undertrykte støtte. Dette gjøres i ånden fra 1. mai, som er en solidaritetsdag uavhengig av grenser. Både denne dagen og 8-timersdagen har sin bakgrunn i internasjonal solidaritet. Solidaritet er også en slags hjelp til selvhjelp.

– Hvorfor arrangerer Fagforbundet Telemark dette seminaret?

– Solidaritet gavner alle

– Vi ønsker å knytte historien opp mot situasjonen i dag. Ikke bare fordi vi synes synd på folk, men fordi det også vil gavne oss; alle vil få bedre liv med en bedre verden. I arbeiderbevegelsen er vi internasjonalister – vi tenker først og fremst klasse, ikke nasjon.

Seminaret i Skien trakk 64 deltagere. Kvelden før arrangerte de et åpent møte om Palestina og Gaza - der Mads Gilbert deltok. På dette møtet kom det 350 mennesker.

– Dette var en sterk markering av det solidaritetsarbeid Fagforbundet i Telemark jobber med, sier Ragnar Steinstad.

Hør gjøken 1. mai

Det er ikke bare arbeiderne som gjør krav på 1. mai. Både kristne og eldre tradisjoner vil gjerne også eie litt av Arbeidernes internasjonale kampdag.

1. mai ble kalt gauksmesse eller gaukdagen i norsk tradisjon, et navn som kanskje er tatt etter den første sommermåneden i førkristen tid, gaukmánaðr, som den blir kalt i Snorres Edda. Enkelte primstaver har en fugl som merke, og det refererer nok til navnet. Andre har et dobbelt kors; på norrønt ble dagen kalt Tveggja postola messa um várit, og i kirkekalenderen var det minnedagen for apostlene Filip og Jakob d.y. En sjelden gang møter vi navnet Valborg-dagen – som i Danmark og Sverige – etter den hellige Walpurgis. På sørskandinavisk område og på kontinentet er natten til gauksmesse knyttet til tradisjon om hekseferd og heksesabbat, slik at Walpurgisnatten spiller samme rolle der som Jonsoknatten i Norge. Gauksmesse kalles også vesle gangdagen.[1]

(Kilde: Wikipedia)

Internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen

• I 1888 besluttet den amerikanske landsorganisasjon, American Federation of Labor, å gjennomføre generalstreik 1. mai 1890 som ledd i kampen for 8-timers arbeidsdag.

• Stiftelseskongressen for den annen internasjonale i Paris 1889 gjorde 1. mai til en internasjonal demonstrasjonsdag, også fra 1890.

Inntil den første verdenskrig stod kravet om 8-timers arbeidsdag i forgrunnen ved demonstrasjonene, senere har dagen gjerne gitt uttrykk for arbeiderbevegelsens krav, program og idéinnhold til enhver tid.

• Etter den russiske revolusjon 1917 ble 1. mai sovjetmaktens store festdag ved siden av revolusjonsdagen (7. nov.). I de østeuropeiske land under kommunismen hadde dagen et sterkt nasjonalistisk preg, som regel med innslag av militærdemonstrasjoner.

Nazistene i Tyskland gjorde i 1933 1. mai til en nasjonal festdag, «arbeidets dag», samtidig som den frie fagbevegelse ble oppløst.

• I Norge er 1. mai offentlig høytidsdag og lovfestet fridag siden 1947. Program og paroler har vært lagt opp av de lokale faglige samorganisasjoner, men siden 1970-årene har ofte venstresosialistiske partier og radikale fraksjoner hatt sine egne opplegg. Også borgerlige partier og enkelte andre organisasjoner har begynt å markere dagen med særskilte arrangementer.

(Kilde: Store norske leksikon)

Les mer på Wikipedia

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy