Slik oppleves kampen mot koronaviruset fra innsiden

Bjørn A. Grimstad

bjorn.grimstad@fagbladet.no

{F2b--FAKTABOKS: Espen André Edvardsen}

Det som er spesielt med oss portører, er at vi er innom alle sykehusets avdelinger og har kontakt med veldig mange ansatte. Vi har dermed et stort potensial for å spre smitte. Det er en skummel tanke.

Jobben består hovedsakelig i å transportere pasienter. Det kan være internt på sykehuset, mellom de ulike bygningene eller fra og til andre sykehus i Bergen. Vi bruker biler, sengetrekkere, modifiserte golfbiler og rullestoler. Det jeg liker best, er den sosiale delen, å snakke med pasientene.

Se Espen sin video fra pandemien her:

(artikkelen fortsetter under videoen)

{v[000]ZJFB1yWovjA}

Tidlig under pandemien gikk jeg og kjente veldig etter symptomer. Men vi fikk raskt et tilbud om å teste oss, noe som gjorde det mye lettere. Vi fikk parkere gratis utenfor sykehuset og fikk tilbud om å bo på hotell. Så man føler seg litt spesialbehandlet. Så langt har ingen av portørene blitt smittet, men enkelte har vært i karantene.

{s1}

I begynnelsen var det veldig forvirrende med stadig nye retningslinjer. Det var utfordrende å transportere pasienter, da ikke alle var oppdaterte og de ulike sykehusene kunne ha ulike prosedyrer og pasientvurderinger.

{f4}

Jeg var blant de første som tok fagbrev i portøryrket på Haukeland. Så jeg er ganske yrkesstolt fra før av, men enda mer under pandemien. Nå ser jeg og andre hvor viktig jobben min er. Alle som tjener mye penger sitter hjemme, mens vi sørger for at samfunnet går rundt. Det er en spesiell følelse. Familien har vært litt kritisk til yrkesvalget mitt. Aldri før har de spurt så mye om jobben min som nå.

Bla deg gjennom bildene til Espen her:

(artikkelen fortsetter under bildeserien)

Mandag er statistisk sett den travleste dagen, siden folk ofte venter til etter helgen med å oppsøke lege. På denne nattevakten gikk jeg rundt 26.000 skritt. Jeg er litt lat av natur, så det er veldig bra at jeg får mye mosjon på jobb.

Nå er det veldig få pasienter som er smittet av covid-19. Når du ser på resten av verden, er det overraskende hva vi har fått til i Norge. Det er nesten så jeg ikke tror det. Hvis det kommer en ny strøm av pasienter nå, så vet jeg at vi er godt forberedt.

{F3b--FAKTABOKS: Anette Westli}

Da Solvang helsehus ble en behandlingsenhet for pasienter med covid-19, begynte jeg å jobbe på isolatet. I starten var det en skremmende opplevelse, for man leste mye i avisen og var redd for å bli smitta. Alle var veldig usikre på om rutinene var riktige.

Etter kort tid med kursing og støtte fra hverandre, gode rutiner og støtte fra lege og ledelse ble vi raskt trygge. Nå føler jeg det er trygt. Jeg har lært veldig mye av å jobbe her.

{s3}

Jeg må pendle til jobb med buss. Noen ganger har det vært for tett, og da har jeg kjent på en angst for å bli smitta. Det kunne ført til at mange på jobb måtte i karantene. Jeg har til og med klaget til kollektivselskapet. Det har skjedd at kolleger har blitt smitta av korona, men ikke på jobb. Da har andre ansatte måttet være i karantene.

Se Anettes video her:

(artikkelen fortsetter under videoen)

{v[000]hmbhuBZbiOA}

Vi har en sluse ved inngangen til isolatet og er inne i opp mot to timer om gangen. Mange av arbeidsoppgavene er som vanlig, vi steller pasientene og gir dem mat. En stor forskjell er at vi må være kledd i smittevernutstyr. Vi har jo demente her, da er det viktig å bruke stemmen og øynene.

Vi måler jevnlig blodtrykk, puls, respirasjon, metning og temperatur. Har pasientene gode verdier og virker friske, skal vi teste dem to ganger for covid-19. Er svarene negative, kan de dra hjem.

Bla deg gjennom bildene til Anette her:

(artikkelen fortsetter under bildene)

Noen pasienter er her i flere uker, og vi er de eneste menneskene de møter. Det verste er å se ensomheten som kan oppstå. Jeg har opplevd at pasienter har mistet sine nærmeste, og så kan de ikke engang gå i begravelsen. Er man smitta, må man være her. Mange pårørende samler seg utenfor vinduene. Da hjelper vi til, slik at de kan se hverandre og snakke sammen på telefon.

Vi har hele tiden vært spent på hvor mange pasienter vi får. Og hvor lenge jeg skal jobbe her. Den usikkerheten er der hele tiden og er belastende. Nå har vi færre og færre pasienter. Så jeg er ikke sikker på om jeg skal jobbe her etter ferien.

{F1b--FAKTABOKS: Ida Wood Aasland}

Jeg tar blodprøver av pasienter før legetime eller som oppfølging. Det skjer helt uten smittevernutstyr, verken på ansatt eller pasient. Vi vet at det er smittefare ved denne jobben og kjenner en del på den usikkerheten. Jeg vil jo tro at folk ikke kommer hit om de har luftveissymptomer. Men vi kan aldri være sikre.

Dagen starter med morgenrunde for blodprøvetaking på de ulike avdelingene. Både helsesekretærer og bioingeniører bidrar til å ta rundt 150 blodprøver. Etter morgenrunden har vi gjerne tid til kaffe. Men ofte må vi ut på sykehuset igjen, da det allerede har kommet bestillinger på øyeblikkelig hjelp-prøver.

Bla deg gjennom Idas egne bilder her:

(Teksten fortsetter etter bildeserien)

Jeg opplever at leger og sykepleiere blir overrasket over at det er en helsesekretær som tar blodprøvene, og ikke en bioingeniør. Derfor er jeg opptatt av å fortelle om dette yrket.

Jeg liker jobben. Den er variert og spennende. Siden vi inngår i mottaksteam av akutt dårlige pasienter får vi være med på mye. Vi er også inne på operasjon og tar blodprøver. Vi tar blodprøver av nyfødte både på barsel og på nyfødt intensiv og på større barn. Jeg opplever mestringsfølelse hver dag i jobben.

{s2}

Etter at koronapandemien brøt ut, har det blitt opprettet et eget mottak for potensielt smittede pasienter. Det er mer utfordrende å ta blodprøver av pasienter med alt smittevernutstyret på. Siden smittefrakken ikke puster, blir jeg klam. Noen ganger dugger brillene også.

Det er klart at enkelte situasjoner tenker jeg mer på enn andre i ettertid. Men vi gjør en svært viktig jobb ved å ta blodprøver og det er det jeg har fokus på. I situasjonen er jeg proff. Det føles trygt for vi samarbeider godt med andre yrkesgrupper på sykehuset.

Selv om samfunnet åpnes opp og antall innleggelser av pasienter med covid-19 synker, så er ikke pandemien over. Vi har fått beskjed om å være forberedt på en ny smittetopp etter sommeren. Det er både jeg og sykehuset godt forberedt på nå.

Les også:

Slik reagerte sykepleier Ofelia da nesten alle kollegaene ble satt i karantene.

Kommune belønner ledere ekstra for innsatsen under koronakrisen.

Betyr korona slutten på åpne kontorlandskap?