Slik snakker du med en som tror på konspirasjonsteorier

Tekst: Bjørn A. Grimstad illustrasjoner: André Martinsen

Det amerikanske valget, 5G-nettet, koronavaksinen, jøder og muslimer. Alle har de til felles at de har blitt offer for konspirasjonsteorier om den store sammensvergelsen. Det hele kan virke så langt fra den gjengse oppfatning av verden, at man ikke vet om man skal le, gråte eller ta diskusjonen.

Men er det best for samfunnet?

Asbjørn Dyrendal, professor i religionshistorie

Privat

Fagbladet har snakket med Asbjørn Dyrendal, professor i religionshistorie og Leif Edward Ottesen Kennair, professor i psykologi og spesialist i klinisk psykologi. Begge jobber ved NTNU og har forsket på konspirasjonsteorier.

Vet vi hvem som tror på konspirasjonsteorier?

– Alle er sårbare for det, men ikke i like stor grad. Når vi spør, tror nesten alle litt på minst en konspirasjonsteori. Men noen tror mer enn andre, og da gjerne på mange. Det er de sistnevnte vi oftest snakker om, sier Asbjørn Dyrendal.

Undersøkelser viser at det er flere kjennetegn hos dem som velger bort fakta til fordel for teorier.

– De har ofte en følelse av liten innflytelse på egen situasjon. De følger magefølelsen og liker ikke usikkerhet. Så kommer det religiøse og politiske som en tilleggsdimensjon, sier han.

Det er spesielt på de politiske yttersidene at konspirasjonsteoriene florerer, og da aller mest på ytre høyre, viser forskningen. Sosiale og psykiske problemer kan også spille inn.

Hvorfor velger noen å hengi seg til konspirasjonsteorier?

– Det er ofte knyttet mye følelser rundt det å tro på slike konspirasjonsteorier. De føler seg ofte marginalisert og at man er på lag med dem som står bak kildene for disse teoriene. Derfor trenger det ikke alltid å være en rasjonell forklaring bak, sier Leif Edward Ottesen Kennair.

– Gjennom konspirasjonsteoriene blir de en del av en gruppe og de får tilbake innflytelsen over sine liv, sier han.

André Martinsen

Kan konspirasjonsteorier være farlige?

– Ja. Konspirasjonsteorier kan bli brukt i politiske spill for å dehumanisere fienden og skape en forståelse av en akutt krise, hvor noe av det uskyldigste vi har står på spill. Hva enn det må være, sier Dyrendal.

Han peker på de fatale konsekvensene av at ideen om en jødisk sammensvergelse fikk blomstre på 30-tallet. Lignende ideer ble benyttet til å motivere folkemordene i Rwanda. Terrorhandlingene 22. juli bunner ut i konspirasjonsteorier om Eurabia, at Europa trues av muslimsk kultur og befolkningsvekst.

Hvilke konspirasjonsteorier bør vi være ekstra varsomme på akkurat nå?

– Eksempler er vaksinemotstandernes om koronavaksiner, vedvarende konspirasjonsteorier om muslimer og jøder, og konspirasjonsteorier som står i veien for at man skal gjøre noe med klimaendringene, sier Dyrendal.

Bør jeg ta diskusjonen med folk som tror på konspirasjonsteorier?

– Ja, vi bør ta tak i det. Men det er et spørsmål om når og i hvilken situasjon. Det er ikke sikkert du er den riktige personen, eller at du treffer det riktige tidspunktet, sier han.

Dyrendal forteller at de som er på vei ut av samfunnet ofte har et tidsvindu hvor det faktisk er mulig å dra dem tilbake. Etterpå blir det vanskeligere.

– Det er ikke alt og alle man kan gjøre noe med. Men hvis du opplever dette hos en person som du kan diskutere med, uten å bli seriøst uvenner med, er det en god start. Det kan være vanskelig, men kan bli verdt det, sier han.

Hvordan tar jeg den store samtalen?

Her er begge forskerne enige om at det er best å ikke være konfronterende, men heller stille kritiske spørsmål som åpner opp for refleksjon og selvkritikk. Eksempler på slike spørsmål kan være:

Hvor kommer disse opplysningene fra?

Hva sier de som er eksperter på dette feltet?

Hvorfor sier de det og noen andre noe annet?

Hva er kildene til det?

Har man som mål å overbevise noen om at konspirasjonsteorier ikke er riktige, bør man ha is i magen, mener Ottesen Kennair. For det skjer ikke over en lunsj.

– Ikke ha noen forventning om å endre den andres mening på ett forsøk. Man må ville ha en vedvarende samtale over tid. Det krever at du utvikler en relasjon. For å få til det må du ha en rolig og høflig tone, sier han.

Er det greit å bli sinna?

Før man kan ta en slik samtale, er det viktig å besinne seg. Forskerne erkjenner at det kan være lett å bli frustrert og utålmodig når man kommer i snakk med en som tror på konspirasjonsteorier.

– Men gir man uttrykk for det, vil man skyve den andre personen fra seg, sier Kennair.

– Folk som faller utenfor, skal man møte med respekt og prøve å forstå, ikke raljere over eller være nedlatende ovenfor, sier Kennair.

Spesielt uheldig er det om du kommer i en fyrrig diskusjon med noen du skal ha en relasjon med over lengre tid, for eksempel kolleger eller familiemedlemmer.

– Hvis du blir provosert og hisser deg

opp, har du kanskje ødelagt den jobblunsjen, familiemiddagen eller nachspielet. Det vil ofte føre til at den andre føler seg angrepet og misforstått. Det er ikke sikkert du vil avlyse en relasjon over en slik diskusjon, sier han.

Hvorfor fungerer ikke åpenbare argumenter?

Mange konspirasjonsteorier legger premisser til grunn som for de fleste virker selvmotsigende. For eksempel må hundrevis eller tusenvis av mennesker i alle samfunnslag være involvert.

– De har sin alternative ekspertise og fakta. Fra innsiden av kulturen ser det ut som det er varslere som hele tiden står fram for å fortelle sannheten, for det er alltid noen som utgir seg for å være det, sier Asbjørn Dyrendal.

Nytter det i det hele tatt å slenge fakta på bordet?

– Ikke alltid, men faktaopplysninger kan være gull verdt. Jo mer du selv kan, jo bedre er det. Men sjekk dine egne opplysninger før du slenger de ut. Vi alle er flinkere til å bekrefte enn å avkrefte våre egne overbevisninger, sier Dyrendal.