Har du vandret i Oslo, har du garantert sett og hørt han her:

Spiller for livet

Werner Juvik

Han var statsansatt musiker under kommunisttida i Romania. Her i Norge har han spilt teater for fulle hus med Ari Behn, men det er som gatemusiker i Oslo Cantaragiu Rasturnel livnærer familien.

2016012110024220160122115229

simen.grimsrud@fagbladet.no

Han har blitt et kjent fjes i bybildet. Cantaragiu Rasturnel, eller Ion som han blir kalt, er lett å legge merke til. Kanskje det er det kraftige ansiktet og det høyre øyet som alltid er lukket. Eller det lune smilet og den ydmyke framtoninga. Eller de sjelfulle og treffsikre tonene fra saksofonen som høres lenge før du oppdager den røslige musikeren på en stol med en kasse foran.

Vi har avtalt å møtes på McDonald’s. Ion er på plass ett minutt før tida. Han tar av seg skinnlua med klaffer og stryker seg over det korte, strie håret. Han bestiller en kaffe med seks poser sukker og to beger fløte. Nok til å holde det gående i noen timer.

Ion vokste opp i en musikalsk familie i den rumenske landsbyen Valea Seaca. Som mange rom livnærte familien seg av å underholde. Faren, broren og bestefaren spilte trompet. Det var ikke tvil om hva Ion skulle drive med.

– Familien min levde av å spille i bryllup og på fest, og jeg fikk være med ganske tidlig. Jeg kan spille saksofon, trompet, klarinett, ja, egentlig alt av blåseinstrumenter.

Musikeren fikk jobb i et statlig korps i Romania da han ble myndig. Kommunistregimet tillot ikke tigging, men sørget derimot for å holde rombefolkningen i arbeid. I tillegg jobbet han noen dager i uka på en mutterfabrikk.

– Det var ei fin tid. Jeg jobbet, spilte musikk og fikk lønn, forteller Ion.

I 1989 ble diktator Nicolae Ceausescue henrettet på direktesendt tv, og kommunistregimet i Romania falt. Med det forsvant Ions jobb.

– Det var ikke noe sted å jobbe lenger. Folk måtte reise fra Romania for å tjene penger. Alle gutta ble spredd over hele verden.

Ion jobbet litt på åkrene og spilte i bryllup, men det var ikke nok til å brødfø familien. Da hadde de fleste han kjente reist fra Romania for å tigge og spille på gata i Vest-Europa.

I 2005 kom Ion og kona for første gang til Norge. Siden har de vært her jevnlig.

– Vi var en del i Finland og Sverige også, men nå er det bare Oslo. Vi er her to–tre måneder, så reiser vi hjem til familien.

Hjemme i Romania har han en datter, en sønn, flere barnebarn og oldebarn å forsørge. Dattera ble forlatt av mannen og har ansvaret for barna alene, forteller Ion. Han føler et stort ansvar for å forsørge dem der hjemme.

– Jeg gråt da jeg pratet med henne på telefonen i morges. Hun er syk og har lite penger. Vi sender pengene vi tjener hjem, men den siste måneden har det ikke blitt så mye. Folk tror jeg tjener så mye penger fordi jeg spiller på gata, men det fins tiggere som tjener mer enn meg, hevder Ion.

I Oslo leier han og kona et lite rom hos en dame.

– I går fikk jeg inn 250 kroner da jeg spilte. 200 gikk til husleie og 50 kroner til mat.

Hver morgen tar Ion med klappstolen og saksofonen og setter seg på gata, gjerne ved Nationaltheatret. Kona finner et sted hun kan tigge. De drar hjem før det blir mørkt. Ion er lei av å spille på gata. Han vil heller ha en ordentlig jobb. Gjerne som musiker.

– Å spille på gata er som å dra på fisketur. Du vet aldri om du kommer hjem med fisk. Jeg vil at noen skal gi meg en jobb. Jeg kan rydde i parker eller spille musikk.

Han tar fram en pose med sammenbrettede ark fra innerlomma.

– Jeg har jobbet som skuespiller, sier han og setter pekefingeren på navntrekket på kontrakten med teatergruppa De Utvalgte.

– Dette tjente jeg i høst. Jeg fikk lønn og betalte skatt, og spilte med de store skuespillerne. Det tok meg bare sju dager med øving å lære det. Jeg tar ting lett. Det har jeg gjort hele livet. Uansett hva de fortalte meg på teateret, lærte jeg det. Forestillingen avsluttet med at jeg spilte trompet.

Ion smiler. Han snakker høyt og gestikulerer med armene.

Gatemusikeren ble hyret for å spille Jeppe i den moderne Jeppe på bjerget-inspirerte forestillingen Visjonæren i fjor høst. Han spilte seg selv, egentlig. En gatemusiker fra Romania som var kommet til Norge for å forsørge familien hjemme. Forestillingen ble spilt for fulle hus i Oslo, Bergen og på en teaterfestival i Berlin.

– Å dra til Berlin var helt utmerket. Jeg spilte med Ari, mannen til prinsessa.

De to fant tonen.

– Han har et stort hjerte og er en dyktig skuespiller, sier Ion om Ari.

Turnélivet med skuespillerne ble ingen hvilepute. På frikvelder, da de andre dro ut, gikk Ion tidlig i seng. Neste morgen lånte han en klappstol på hotellet og gikk ut med saksofonen for å spille på gata. En hardt arbeidende mann, blir han beskrevet som.

– Hvordan var det å høre applausen fra publikum?

Ion peker opp i lufta og smiler.

– Det var som å være i himmelen. Helt fantastisk.

Applaus har han også fått som musiker. For to år siden ble han invitert til å spille på plata til den norske musikeren Solfrid Molland sammen med to andre rumenske gatemusikere. Molland oppdaget Ion på gata i Oslo. Hun kunne høre smerten og sorgen i musikken hans. Molland beskriver ham som hardt arbeidende, profesjonell og alltid godt forberedt. Og med et spesielt tak på publikum.

– Under en konsert i Kulturkirken Jacob i Oslo, reiste de 200 publikummerne seg og applauderte da Ion entret scenen midtveis i konserten. Jeg fikk gåsehud, har Molland fortalt.

Ion vil gjerne spille på flere konserter.

– Jeg har alltid vært artist, og har opptrådt hele livet. Det er fint å spille med musikere og tjene penger. Ingen må tro at jeg vil spille på gata fordi jeg har lyst. Jeg gjør det fordi jeg ikke har noe valg. Jeg spiller for livet, for dattera mi og barnebarna, sier Ion.

Årene på gata har tatt på. Han sliter med en lungesykdom, og i fjor fikk han problemer med hjertet. Men å gi seg, er ikke et alternativ.

– Det verker i hele kroppen og gjør vondt i kjevene, og jeg gleder meg bare til klokka blir fire eller fem, så kan jeg dra hjem og slappe av. Jeg kan dø når som helst, sier Ion og blir stille.

– Jeg er 59 år, men føler meg som 100. Det kan hende det er fordi jeg er overvektig. Folk tror jeg spiser masse, men jeg spiser egentlig ganske lite. Jeg har en sykdom i en kjertel som gjør at jeg er så stor.

– Hvordan ser du på framtida?

– Hvilken framtid? Hvis jeg dør, hvem skal forsørge dattera mi?

Ion savner livet under kommunistregimet.

– Det var mye bedre. Alle hadde jobb. Nå er vi på gata og tigger. Det er det demokratiet har ført til. Jeg er prisgitt folk som syns synd på meg. Jeg er flau over å spille på gata, men gjør det fordi jeg ikke har noe valg.

Det har gått tre kvarter. Ion begynner å bli utålmodig. Han må ut på gata og spille. Hvert minutt teller. Fotografen vil ta bilde av ham i aksjon og lurer på om vi skal gå bort sammen.

– Bare vent her dere. Jeg går så sakte. Dere kan komme bort når jeg har fått satt meg.

Ti minutter senere, idet vi nærmer oss Nationaltheatret, hører vi saksofontoner strømme ut i Oslo-lufta. Og der sitter han. På en klappstol på fortauet langs Karl Johan. Han lukker øynene. Lever seg inn i musikken. I sorgen. Tramper takta med venstre fot. En gutt slenger noen mynter i baggen hans. Ion stopper å spille, smiler og hilser. Han ser opp, legger håndflatene mot hverandre og takker Gud. Så strømmer tonene igjen ut av instrumentet.

Cantaragiu Rasturnel

Alder: 59 år.

Aktuell:

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy